Står opp for damene

– Hvor mange flotte, single, voksne damer kjenner du til? Jeg kan sikkert nevne minst ti – her og nå. Og hvor mange tilsvarende menn vet du om? Er det noen i det hele tatt, spør Dora Thorhallsdottir.

– Jeg vet om én, sier kameramann og teknisk ansvarlig for Drammen Sanitetskvinners strømming av bokbadet av Dora, som har begått sin første bok «Bente blir BENTE». Han peker på seg selv og smiler.

Ingen av de andre rundt fem tilstedeværende kvinnene, i foreningens Villa Fredrikke på Bragernes, kommer på noen andre i farten. De bare smiler megetsigende – mens Dora fortsetter å signere bøker, både til de tilstedeværende og til dem som har bestilt via Facebook under sendingen.

Les også: Helene bare spør: – Jeg er jo faktisk interessert i svarene. Hvis ikke kan du bare drite i det (+)

Det var her vi først møttes, Dora og jeg. Sanitetsforeningen hadde spurt om ikke undertegnede kunne ta på seg å bokbade Thorhallsdottir. Og jeg tenkte «hvorfor ikke?» Jeg har da intervjuet mange forfattere i hvert fall, om enn ikke live – med tilskuere.

Og Thorhallsdottir er en spennende person. Hun er utdannet lærer, journalist og familieterapeut, men er kjent som stand up-komiker, foredragsholder, terapeut og gründer – og nå også forfatter av «verdens første selvhjelpsroman». Noen har ikke bare stupt i styrkedrikkgryta som liten, men må ha badet i den daglig i store deler av barndommen.

I tiden fram mot bokbadet 1. desember leser jeg Doras drøyt 300 sider om barnehageasistenten Bente som begynner å merke overgangsalderen, hennes ekteskap til Victor, det trøblete forholdet til sønnene, møtet med den frikete nye venninnen Birgit – og terapeuten Edel. Hun som setter Bente på sporet av BENTE. Til den hun var, før hun begynte å dempe og utviske seg selv for husfredens skyld. Det har i hvert fall vært enklere enn å få ektemannen Victor til å forstå. Han er da også selve arketypen på norske menn som pusher 50.

På nettet finner jeg utdrag både fra Doras stand up-forestillinger og foredrag for diverse yrkesgrupper om relasjonskompetanse og emosjonell intelligens (EQ). Hun forteller blant annet om hvordan ord man sier til seg selv, som «må», «bør» og «skal», så ofte går fullstendig på akkord med hva man egentlig «vil». Som i: «jeg må trene», «jeg bør trene» og «jeg skal trene» – men: «vil jeg trene?».

Les også: – Det er ikke ofte jeg har opplevd at folk hater meg, men jeg så kommentarfeltene (+)

Det er lett gjenkjennelig, for Bente går gjennom det samme i boka. Takket være Edel må hun stille seg selv flere vanskelige spørsmål, og hun vet at svarene vil skape kaos for mange av dem hun bryr seg aller mest om.

Edel praktiserer såkalt EQ-terapi, en metode som er utviklet av Doras mamma Herdis Palsdottir. Både mor og datter er utdannet familieterapeuter ved Kempler-instituttet i København – grunnlagt av blant andre familieterapeut Jesper Juul. I dag er de begge EQ-terapeuter - og driver sitt EQ Institute, med skoler i fire norske byer.

I «Bente blir BENTE» får vi bli med inn i terapirommet, og det er her dette med selvhjelpsroman kommer inn. Som  leser blir det nærmest umulig å vurdere spørsmålene og utfordringene Bente får, ut ifra egne erfaringer, barndom og levd liv.

– Victor representerer en hel rekke menn jeg har møtt, som har en slags gjengs oppfatning av middelaldrende kvinner som noe slitsomme greier, forklarer Dora tilskuerne som følger bokbadet på nett.

Nett og diskret sminket sitter hun der, og nyter i fulle drag å endelig få snakke om boken sin. For, som hun forteller, blir det ikke akkurat noe fyrverkeri når man gir ut bok under en pandemi. Det blir mer som å fyre opp en litt fuktig kinaputt, som går av med et dempet «pfisssscht».

Les også: Utøya-leder om naboene: – Det er en veldig liten gruppe som fortsatt kjemper imot med nebb og klør (+)

Men tilbake til Victor:

– Han er av dem som synes alle samtaler som ikke handler om fotball, eller som på noe vis bryter med normalen, er skumle greier. Bare hysteriske kvinnfolk og damer med lilla sjal snakker om følelser, og det passer veldig dårlig inn i hans greie og komfortable hverdag. Det handler jo egentlig om usikkerhet, og at han ikke har hatt noen god rollemodell da han selv vokste opp. Så han velger heller å fleipe bort alt som kan forstyrre hans trygge tilværelse – og han vil bare at Bente skal holde seg i den lille boksen sin, og være blid og grei.

Dora mener den autoritære barneoppdragelsen, som har vært rådende nesten helt opp til våre dager, har medført at mange middelaldrende menn er litt Victor. Eller litt gubbete, om du vil. Samtidig har kvinnene fått med seg en frykt for å bli avvist, om de viser andre sider av seg selv enn den blide og medgjørlige. Og her kjenner forfatteren seg igjen i sin hovedperson, for også hun måtte gjennom en prosess for å lære seg å være tydelig og stå opp for seg selv. Ikke for det; hun medgir at det er litt av henne selv i både Birgit og terapeut Edel også - og i Victor. Som ung skal hun ha vært skikkelig flink til å fleipe og tøyse vekk alle tilløp til konflikt og dårlig stemning.

– Som små barn er vi følelsesvesener, og de første seks, sju årene legges selve grunnlaget – for hva en person tenker om seg selv. Om man ikke blir sett, og bare bedt om å være lydig og grei, i disse årene, blir det ikke lett å anerkjenne egne følelser senere i livet. Men nå er det heldigvis mulig å gå tilbake og rydde i denne bagasjen. Det er nettopp dette EQ-terapien handler om, forklarer Dora.

Les også: Kjøkkensjef Christer Rødseth på Vaaghals frykter for bransjens framtid: – Det begynner å bli alvor

Da hun og moren først startet sin virksomhet reiste de rundt og holdt foredrag for barnehageansatte og foreldre - om det å anerkjenne barns følelser - og fremme deres emosjonelle intelligens. Spesielt for barna som ikke opplever dette hjemme, blir det enda viktigere at noen ser dem og ivaretar denne delen i barnehagen. Det er ikke uten grunn at et av Doras mange prosjekter er å poengtere hvor utrolig viktige jobber de barnehageansatte har. I boken kommer også Bente til slutt fram til at hun har en av verdens vikigste jobber, etter at hun endelig vinner tilliten til en liten, redd og innesluttet gutt.

– Heldigvis er synet på barn og oppdragelse endret. Hanne, en kollega ved EQ-instituttet, har jobbet i barnehage i 30 år og mener skillet fant sted rundt år 2000 en gang. Hun sier at det var på denne tiden fedrene ganske plutselig begynte å hente og levere i barnehagen og langt større grad involverte seg i barnas liv. Det ble vanlig at skilte fedre hadde barna annenhver uke – og det ble lov å uttrykke følelser for barna.

Dora beskriver det som et mirakel. Dette at pappaene til dagens 20-åringer har klart å gjennomføre en slik snuoperasjon, til tross for at de færreste av dem har hatt en slik oppvekst selv. Hun tror dog at innføringen av pappaperm har hatt sitt å si.

En journalistkollega i NRK Radio har fortalt om Dora at det å skulle intervjue henne på direkten ikke er noe å bekymre seg for. Det er bare å komme med et stikkord – også durer det og går av seg selv. «en aldeles strålende dame», konstaterte kollegaen.

Mitt problem er imidlertid at det er veldig vanskelig å holde seg til å snakke om boken. Som jevnaldrende med Dora (47) er det litt for lett å relatere Bentes (49) opplevelser til eget liv. Ikke minst når bokens hovedperson begynner å få hetetokter – og nærmer seg denne perioden som vi ikke snakker om. Overgangsalderen er bare noe man gruer seg til og frykter, men egentlig ikke vet så mye om.

– Vi har klart å gjøre det å bli eldre og miste mensen til noe skamfullt. Heia mennesker - vi er en flott rase! Jeg nærmer meg jo overgangsalderen selv, men det er ingen som snakker om det. Selv om absolutt alle eldes, skal du  bare gjemme deg i en krok og tenke på at du skal dø når du kommer i overgangsalderen. Det er både komisk og tragisk - hvor tabu- og skambelagt dette fortsatt er, men seriøst; skal vi virkelig fortsette sånn? Dette angår tross alt halve jordas befolkning.

For Dora blir dette like sprøtt som om absolutt alle, som har vært gjennom puberteten, kollektivt skulle ha bestemt seg for at dette skal ikke 10-åringene få høre et kvidder om. Slik at sjokket og panikken blir desto større, når det dukker opp både kviser og hår og det som verre er.

– Det må ha vært et allmannamøte om at overgangsalderen bare skal ties ihjel, men der var ikke jeg altså - og jeg er ikke med på at det skal være sånn, sier kvinne 47, som egentlig skulle ha stått på scenen på Chat Noir i høst, med sitt nye stand up-show «Overganger».

Det satte koronapandemien en stopper for, og forestillingene er flyttet til januar, foreløpig. Men alt er klart - og på den lite flatterende plakaten for showet, kan man se en svett og hektisk Thorhallsdottir stikke overkroppen opp av en fryseboks. Hun mener ramme alvor, når hun sier det er på tide å løfte overgangsalderen fram i lyset. Dora har fått nok av dyrkingen av ungdommelig skjønnhet og glatt og lytefri hud, mens det å eldes snakkes ned, forties - og så langt det er mulig - opereres bort.

– Nå er det faktisk ikke så lenge siden jenter fikk mensen, uten å ane hva som skjedde med dem, men jeg tror alle kan være enige om at det er greit å vite litt mer på forhånd. Da er det merkelig at ikke det samme skal gjelde denne andre overgangen man skal gjennom. Skulle vi ikke bare begynne å snakke om det da? Jeg kan godt starte jeg, sier Dora, som ikke skjønner hvorfor mange vil betale så det svir for å se ut som om de går i konstant motvind.

– Som om 20-årene er noe å trakte etter. Det er gjort mye forskning på at folk jevnt over har det mye bedre etter fylte 50 år. Selv synes jeg det er helt vidunderlig å slutte å bry seg så mye om hva andre synes.

Bokbadet ble lengre enn planlagt, men jeg hadde likevel mye mer jeg ville spørre om. For eksempel hvor denne damas mot og selvtillit kommer fra. Siden Dagsavisen hadde bedt om et portrettintervju med bokdebutanten, kunne vi heldigvis fortsette praten dagen etter – hjemme hos Dora og de to tenåringsbarna, i en leilighet med panoramautsikt over byen, Drammenselva og fjorden, i Bera Terrasse.

– Her bor det stort sett bare pensjonister vet du, så det er veldig stille og rolig. Jeg har begynt å like det, at det er litt søndag hver dag her oppe, ler Thorhallsdottir.

Hun drikker ikke kaffe, men kan by på julete og konfekt - det sistnevnte er etter sigende det endelige beviset på at hun er blitt voksen.

Dora forteller om foreldrene, som i en alder av 25 og 26 år, flyttet fra Island til Norge - med døtre som bare var et og to år gamle. Storesøsteren er synlig stolt av et år yngre Bjørg og fem år yngre Svava, som blant mye annet kan titulere seg som henholdsvis kunstner og barnebokforfatter. Hun mener foreldrenes støtte og «gønne på-mentalitet» er det som har ført til at alle tre har turt å gå sine egne veier.

– Og jeg ser i dag at de to årene vi bodde i Malaysia, da faren min jobbet der nede, har vært viktige for meg. På denne tiden hadde nordmenn så vidt begynt å reise på charterturer til Syden, også flyttet vi så langt vekk. Det ble nok sett på som både eksotisk og ganske hasardiøst. Vi lærte derimot hvor like folk faktisk er - uansett hvor de kommer fra - og at verden tross alt ikke er så farlig. Vi, og noen få andre europeiske familier, var de eneste utlendingene

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Dora Thorhalsdottir

• Født 4. august 1973 i Reykjavik, flyttet til Norge da hun var to år og vokste opp i Lommedalen. Bor nå i Drammen med barna på 15 og 12 år.
• Utdannet allmennlærer, journalist og familieterapeut.
• Startet EQ Institute med moren Herdis i 2006. De har i dag over 400 elever ved terapi-utdanningen, i Oslo, Bergen og Stavanger.
• Dora har hatt to soloforestillinger på Latter og er aktuell med nytt show høsten 2021.
• Ga ut boka «Bente blir BENTE» i september 2020 og er programleder i «Relasjonspodden», en podkast hun har hatt sammen med Kjersti Idem siden 2018.
• Hun er også en etterspurt foredragsholder innen temaet relasjoner.

Fem favoritter

Musikk: Jeg har helt håpløs musikksmak, null kred! Alt fra boyband, til Abba og annet ræl. Og John Mayer.

Film: Siste jeg så var «Et glass til». Superbra om fordeler og ulemper med alkohol. Fantastisk skuespill!

Bok: Da læreren leste Gummi-Tarzan i 2. klasse skjønte jeg at bøker er mer en Fifi og Fofo.

Mat: Jeg elsker egentlig all slags mat, men mest når andre lager det. Da klapper jeg og skryter ekstremt mye.

Sted: Koh Samui (Thailand), der vi bodde første halvår 2020. Koronaen sørget for at vi hadde en magisk øy helt for oss selv, fri for turister i flere måneder. Folketomme, kritthvite strender med lyseblått hav, kommer jeg nok aldri til å oppleve igjen.