– Hvis det bare hadde vært mor, søsteren min og meg hadde vi levd i paradis

– Alle visste alt om meg eller trodde at de gjorde det. Jeg kjente meg stigmatisert og var lei av meg selv.

Nå er Herbjørg Wassmo tilbake i bokintervjuene. Tilbake i Biblioteksbaren på Bristol og har nettopp gitt ut en roman som tematiserer og praktiserer psykiatri, men også fantasi og forestillingsevne. Hun dikter seg tilbake til «Dina»s tid, gjennom barnebarn «Karna». Karna opplever voldsomme anfall av følelser og forestillinger. Men hun slipper å høre at det er sykdom. Wassmo må selv bli voksen før hun erkjenner at epilepsi er en del av det som gjør henne til kunstner.

Femtitallet, ved et fiskevær på Skogsøya, Vesterålen: Tiårige Herbjørg Wassmo tar av seg skoene, løper fra myk, kritthvit sand ut til den grovere skjellsanden bortenfor. Hun danser barføtt på steiner og skjellbrot. Blør, men reiser seg på tåspissene, og snurrer rundt. Herbjørg har lest et sted at ballerinaer trener opp fotbladene og tærne slik. Og det å være ballerina er en drøm for unge Herbjørg, som også lærer seg selvstendighet og annen form for styrke:

– Jeg hadde ikke en omfavnende mamma. Hun var et ulykkelig menneske. Og det er sånn en mor skal kunne være. Mora mi oppdro under ansvar og sa aldri fordummende ting som «nå må du ta på deg støvlene for ikke å bli våt på beina». Jeg fikk selv lov til å finne ut hvordan jeg ble våt på beina.

«Herbjørg, du må gå ut», sier mor Hjørdis. Hun har blødende magesår. Herbjørg skjønner at mor trenger å være for seg selv, og går ut. Der blir hun til moren banker på vinduet og hun kan komme inn igjen.

– Det hadde aldri falt meg inn å føle meg avvist. Hun var aldri ukjærlig. Leste høyt og sydde klær. Hvis det bare hadde vært mor, søsteren min og meg hadde vi levd i paradis.

Noen dager når hun blir sendt ut, går Herbjørg til fjøset, setter seg på en støvete fjøsfrakk under et støvete vindu og skriver med en gul, riflete blyant. Hun skriver og skriver og spisser den med en tollekniv. I en gul notatbok skriver hun dagbok. Skriver ting hun opplever som skammelig. Tanker, følelser og noen hendelser etter at faren har misbrukt henne seksuelt. Hun forstår også hvor farlige ord kan være, og gjemmer notatbøkene sine i en blikkboks. Boksen gjemmer hun mellom steiner. Hun finner et skriftspråk for følelsene sine og snakker desto mindre om dem. Og det er først i 2009, når faren er død, at hun «kommer ut av skapet», som kun kaller det. I romans form og i intervjuer forteller hun at faren misbrukte henne seksuelt i barndommen, og forteller om suicidalitet og ideen om å drepe sin egen far. Det er ferdigsnakka. Nå er Wassmo tilbake der kritikere som Marta Nordheim mener hun er sterkest. I fiksjonen. Tilbake i Dinas univers, til slutten av 1800-tallet på kysten av Nordland. Selv om Wassmo svarte bekreftende til Nordlys-journalisten som i 1997 sa at det aldri mer kunne komme en fjerde bok i serien. Dina er jo død. Men barnebarnet Karna lever, og er en av hovedpersonene i den nye boken.

– Jeg måtte skrive dette. «Karna» har krevd seg i tjue år og har blokkert for meg. Jeg forlot Karna i skam, som et uferdig menneske, i slutten av forrige bok. Hun burde hatt livet framfor seg.

Wassmos kvinneskikkelser er ofte direkte, uredde og konfronterende, som Dina. Eller helt stumme og tilbaketrukket.

– Kvinner spiller ofte en rolle for å bli elsket. Vi tror ikke vi blir akseptert hvis vi er sinte. Men det er viktig å få satt ord på raseriet. Hvis jeg hadde hatt mer mot til å være tydelig tidlig i livet, hvis folk visste hvor de hadde meg og hva som fikk meg til å tenne, ville alt vært lettere. Det krever jo at en har et språk. Og at man er såpass trygg på seg selv og omgivelsene at man sier ifra før man blir for sint. Man mister verdigheten når man bruker språket aggressivt. Jeg tror ikke at det handler om lynne. Jeg tror at det er trykkoker-effekten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Som tenåring fikk Wassmo det trangt rundt seg. 16 år gammel oppdager hun at hun er gravid. Hun undertrykker og fortrenger sannheten, og klarer å lure seg selv.

– Men mora mi lot seg ikke lure. Hun støttet meg, og hadde ikke noe valg. Det var stor skam den gangen å være med barn uten å være gift. Det kan være så fin natur det bare vil der ute på Hamarøy, men menneskene er ikke alltid like vakre.

Abort var den gangen en kriminell handling.

– Nå er jeg veldig glad for at sønnen min er født. Men det er ingen ideell begynnelse på et jenteliv å bli mamma som tenåring. Gud bevare prevensjon og det norske studielånet. Det prekte jeg for mine elever: Prevensjon og utdannelse, at du må sette deg i en situasjon der du kan betale for ditt eget brød. Du kan være så søt du vil. Men du kommer ikke til å overleve av det.

– Du har selv lærerhøyskolen og har slik flere bein å stå på: forfatterskapet og utdannelsen. Er dette blant grunnene til at du kan være kompromissløs, og fryktløs i møte med autoriteter?

– At jeg ikke har overdreven respekt for autoriteter betyr ikke at jeg fryktløs. Autoriteter kan gjøre mye skade. Men ja, utdanningen var viktig. Det er alfa og omega.

Den kompromissløse Wassmo blir synlig for offentligheten når hun engasjerer seg i Den norske Forfatterforening (DnF). Hun blir medlem i 1978 etter sine to første kritikerroste diktsamlinger, og reiser fra Nordland til Oslo for årsmøter. En søndag i mars blir hun innstilt som benkeforslag som styremedlem. Det blir sagt at hun er motkandidat til Toril Brekke, der de blir satt opp mot hverandre som AKP-er (Brekke) og Wassmo som kvinne (!).

– Jeg ble tatt til sides og spurt om jeg stilte som benkeforslag. Jeg spurte hva det innebar. Svaret var at jeg måtte til Oslo en gang i måneden for møter. Jeg skjønte ikke hva det innebar av rokeringer i sammensetningen av styret.

Det ender med at benkeforslaget vinner gjennom. Wassmo blir styremedlem. Toril Brekke må ut.

– Æ burda skjønt at de va ei medsøster som mått ut. Nei, jeg slåss ikke for taburett. Skal man gjøre det skal man være Angela Merkel. Jeg respekterer henne som politiker og kvinne. Men det skal sies at hun ikke sloss for taburetten sin. Hun vet at Tyskland og verden trenger henne, er dedikert til rollen sin, og oppfører seg som en kansler. Selv når hun tar Trump i hånden. Hun har en slags ydmykhet overfor verden og setter seg selv til side for saken: Å prøve å balansere et Europa på stupet.

– Som styremedlem i DnF i tre perioder og streikende, litteraturpolitisk aktivist, har du selv vært politiker ….

– Jeg ville aldri stolt på meg selv som politiker. Jeg kunne ikke vist solidaritet til et parti. Æ e menneske og verdensborger. Det e det æ stræve etter.

– Allerede i Dina-bøkene drar du inn storpolitikk og lar Krimkrigen være utgangspunktet for hendelsene.

– Det er kulisser. Menneskene interesserer meg mer enn politikken. Dessuten har jeg en annen svakhet: Hvis jeg vet at jeg kan lese om noe i en annen bok, vil jeg ikke skrive om det. Jeg er opptatt av å finne opp nye ting og mennesker.

– Er det derfor telefonen er et viktigere researchverktøy for den enn bøker?

– Bøker er også viktige. Men hvis du skal ringe et menneske så skal det helst være i live.

Foto: Wanda Nathalie Nordstrøm

Solidaritet i praksis: I 1991 presenterer DnF-formann Thorvald Steen en avtale som går ut på at noe av overskuddet fra hver hovedbok i Bokklubben tilfaller en felleskasse, for stipender. En liten gjeng bestselgere vil ikke skrive under en sånn kontrakt, selv om det er en vinn-vinn-situasjon. Da går Herbjørg Wassmo opp på talerstolen og sier: «Jeg har aldri oppfattet bokklubbpengene som mine. Pengene var aldri ment fra Bokklubbenes side å tilfalle den enkelte forfatter.» Hun får alle bortsett fra én utbryter på andre tanker. I 2008 er forfatterne samlet igjen. Nå orienterer leder Anne Oterholm om billigbokavtalen. Den er heller dårlige greier. Særlig dårlig for smale forfattere. Men de har liten makt mot forlagene. Bestselgeren Wassmo har mer makt. Hun går igjen opp på talerstolen, sier at forfatterne ikke skal stå med luen i hånden mot forlagene og at bestselgerne bør gå til streik. Holde tilbake rettighetene for sine bestselgende pockets helt til alle forfatterne, også de som ikke driver inn store inntekter til forlagene, får bedre vilkår. Wassmo får de andre med seg. Forfatterne får billigbokavtalen som de siktet på.

– Hvor lærte du solidaritet?

– Jeg hadde en fantastisk mormor. Elida var den første som snakket til meg om kjærlighet. Hun satte selv de yngste av de ti barna bort for å reise med sin elskede for behandling ved Rikshospitalet i Kristiania. Mamma var så lita da hun ble satt bort at søsken og foreldre var fremmede for henne da hun ble hentet tilbake. Men jeg forgudet min driftige mormor. Farmor var også fantastisk og hennes søster, barnløse tante Louise. Og min tante på Myre, hvor jeg ble født, på kjøkkenbenken. Disse flotte kvinnene var maskineriet etter krigen. De gjorde alt for hverandre og andre. De var sjelesørgere, tok oppvasken, rundvasken … Jeg har fått mye fra mange. Jeg må også få si at forlaget har tatt godt vare på meg. Også da jeg var en smal poet. Sigmund Hoftun tok diktene mine veldig på alvor. Jeg pleier å si at han har oppfunnet meg.

– Men så ble han syk, i sluttfasen av «Huset med den blinde glassveranda».

– Ja, jeg hadde fått et vikarstipend på to måneder for å gjøre ferdig romanen. Det klarte jeg. Men så ble han syk, jeg var ikke klar over hvor syk han var. Janniken Øverland og senere Irene Engelstad var egentlig grunnen til at jeg ble på det forlaget etter at Sigmund døde. De to har fulgt mine manuskripter siden. Æ va litt redd dæm. Eller, jeg hadde hatt stor respekt for dem som litteraturkritikere og nå skulle de holde meg i ørene. De stilte de riktige spørsmålene.

På denne tida jobber Wassmo med sin første roman, den første Tora-boken. Den som tror på og kjenner prosjektet er ute av bildet. Forlaget sender manus til en ekstern konsulent som gir en tilbakeholden, men ikke bare negativ uttalelse: Gi det ut hvis dere har plass på listen. Men det er ikke så mye av en bok, mener konsulenten. Takket være statens ordning med innkjøp av skjønnlitteratur til bibliotekene tar forlaget sjansen på å gi romanen ut. Med myk perm, men likevel: Den blir tilgjengelig og lest og blir til forlagets overraskelse nominert til Nordisk råds litteraturpris. Det blir det noe så uvanlig som innslag på Dagsrevyen av, og for litteraturstudenten i Tromsø en ganske brå endring i livet. Hun får prisen etter tredje bok i trilogien.

– Det er ennå uvirkelig for meg.

Virkelighetslitteratur har Wassmo alltid skrevet.

– Bøkene mine er blitt til i skyggen av den jeg er, og i kraft av den jeg er.

– Blir de bare til?

– Æ veit ikkje kem æ e når æ skriv. Jeg må se personene mine utenfra. Også meg selv, når jeg skriver om meg selv. Det med distansen er forskningsarbeid i menneskets psyke.

Hvorfra kommer innlevelsen hennes med karakterene? Hva har stilen hennes å gjøre med Woolf, Dostojevskij, Müller, Hamsun og andre forfattere som hun alltid har lest? Selv i biografiske «Disse øyeblikk» (2012) sklir virkelighet og fiksjon over i hverandre, når Wassmo beskriver sitt liv med Dostojevskijs «Rachmaninov».

– Dostojevskij har betydd enormt og gjør det ennå. Og Knut Hamsun. Jeg har født et barn i samme rom som Marie (Hamsun, red.anm.) fødte to, og tjuvleste Hamsun mens han var forbud etter krigen. Jeg fant bøkene hans på mørkeloftet hos farmor på Hamarøy. Hamsuns språk er levende for meg. Men hans kompleks om å være fra Nordland har jeg ikke. Dæm nordnorske replikkan kjæm heilt færdi. Som «Peder». Han va det en fæst å skriv om.

«Peder» er en karakter fra «Dina»-universet. Wassmo skrev på dialekt tiår før moderne forfattere som Aina Villanger, Maria Navarro Skaranger og flere ga dialekt og sosiolekt en renessanse i litteraturen. Og hun gjør det fortsatt, gjennom Peder og andre i «Den som ser».

«Kan æ spør … e du me barn?» spør Wassmo tidlig i mars. Jeg er bare fem uker på vei. Wassmo ser det, som den nest første. «Den som ser» handler om epilepsisyke Karna, som ser forbi her og nå, og samtaler med de døde. Men hun blir utfordret av den sprell levende, muntre og glade, men også direkte og fryktløse behandleren Joakim. «Jeg vet ikke om det er så bra å snakke om pasienter og privatliv. Men det var jeg som begynte, så det er jeg som må stoppe. Likevel spør jeg videre. Har Anna et bedre forhold til sin stedatter (Karna) enn til stedatterens far?»

– Karna trenger Joakim. Benjamin trenger også en psykolog. Og forfatteren trenger ham.

– Du?

– Ja, æ.

Joakim ser epilepsien som mer enn en sykdom. Det gjør Wassmo også. Hun har sjeldne, men noen ganger sterke epilepsianfall. Fra disse kommer noen av hennes beste tekster.

– Det flashet, fargene. Det har krefter som visker ut alt som er rundt. Hjernen er eksplosiv, et fyrverkeri. Jeg synes det er litt vanskelig å beskrive, og har ikke noe språk om det.

På bokarrangementer har Wassmo møtt rusmisbrukere som hun har diskutert denne erfaringen med. Tunge rusmisbrukere forstår hva hun snakker om. Wassmo vil heller ramle sammen i epilepsianfall enn å ta medisinen som gjør henne flat. Hun har vendt seg til signalene sine; aggresjon, kvalme, en følelse av å være utilpass.

– Det er en slags lengsel eller en mental viten om at jeg må bort. Da går jeg for meg selv. Selv om man ikke skal gå for seg selv. Jeg låser aldri døren bak meg. Hva dette har gjort med fantasien min og drømmene vet jeg ikke. Jeg har alltid hatt fantasi nok. Når virkeligheten ikke er bra, fjerner jeg meg fra den.

– Men dere har et godt liv, ektemannen din og du i et hus ved havet?

– Jeg kommer ikke nærmere paradis enn dette. Det er et mysterium for meg at samtidig som at jeg lever i et krevende, men harmonisk forhold med mye lek, så skriver jeg om de verste tingene. Men jeg har roen til å skrive. Den såkalte lykken og idyllen er jeg ikke på jakt etter. Rikdom er ikke alltid det å ha mennesker rundt seg, men å ha rundt seg de få som betyr noe for en.

Ektemaken Bjørn var det første mennesket som spurte Herbjørg om hvordan det gikk med henne, egentlig. Før møtet med Bjørn opplevde hun seg som «autistisk kald og avvisende». En væremåte hun gir slipp på sammen med ham.

– Bjørn gir meg mentale knyttnever når jeg trenger det. Jeg trenger motstand. Bare slik kan man utvikle seg.

Bjørn, og det å ro, roer Wassmo. Hun setter seg i prammen hver grytidlige morgen. Fra nedenfor huset og rett ut Oslofjorden. Morgenen er Wassmos stund. Hun gir Bjørn kvelden og natten. De har også vært på veien sammen et helt år. Bjørn og Wassmo kjørte rundt hele Europa, med et par baser. Berlin og Barcelona, der de bodde fire-fem måneder av gangen. Og så møtes de daglig i frokost og seine middager, og reiser og i prat, om verden, litteraturen, følelser, død og galskap.

Fem favoritter

Musikk: Bach og Mozart. Men det er stillheten jeg er ute etter hele tiden.

Film: «Doktor Zhivago» (1965) og «Krig og fred» med Audrey Hepburn.

Bok: Virgina Woolfs «Til fyret». Og jeg er mummitrollfan. Liker særlig godt «Kometen kommer».

Mat: Mat tilberedt og serverert av kjæresten min etter kveldsbadet. Det kan være hva som helst.

Sted: Mellom Sundbyholmene og Båtstø på Sletthav i prammen min.