Portrett

Anine Kierulf tar bladet fra munnen

Anine Kierulf ytrer seg gjerne. Det liker flinkisene i akademia og sjefene på Facebook like dårlig.

Bilde 1 av 2

Anine Kierulf har vært medias heiteste snakkis helt siden hun la ut «nakenbilder» på Facebook forrige uke. Det var på høy tide å ta en prat. Hun foreslo Kaffebrenneriet i Vika, i samme bygg der hun selv startet sin advokatgjerning i 2001. Det regner sidelengs og hun ankommer sykkelbåren fra Oslo vest i full overlevingsdrakt og med vind i håret, roser i kinnene og regndrypp fra nesen. Vi lurer på om hun ble plystret etter da hun dro hjemmefra i dag, slik hun pleier, og hun bekrefter.

– Det er stort sett Rune som plystrer ut av vinduet, sier hun og blusser det ikke litt i kinnene når huns sier navnet hans? Anine Kierulfs mann er muskelhodet Rune Slagstad som skal være hakket mer rampete og flørtete enn noen av de andre 71-år-gamle filosofene på Frogner.

– Ja, han er det. Og det liker vi, knegger hun godlynt, fjerner regndressen som viser seg å skjule en elegant smokingjakke med blanke slag, hvit T-skjorte og trange jeans.

Forrige uke postet Anine Kierulf Nick Uts ikoniske Vietnam-bilde på Facebook. Og ble sensurert fordi den 10-år gamle Kim Phuc var naken. Kierulf, som ville teste grensene for ytringsfrihet på nettstedet, la også ut bilde av Michelangelos David, Leonardo DaVincis virtuviske mann, et aktfoto og et bilde av Donald Duck uten matrosjakke.

– Når det gjelder ytringsfrihet er det greit når du vet hvor grensene går. Er de derimot uklare blir det mellomrom mellom det som er forbudt og det som er lov som gjør at du fort vil begrense deg mer enn du bør.

– De fjernet også teksten du skrev?

– Ja, de viste meg hvor grensene gikk ved å ta bort bildene, men så tok de teksten som bare var en saklig kritikk. det er ikke greit. Og det blir vanskelig å klage når de ikke vil snakke med deg i sine egne kanaler. Til dere journalister sier de bare ingen kommentar, så de ønsker ikke bidra til den offentlige samtalen heller.

– Moralen er å ikke legge ut noe på Facebook?

– Ja, det finnes noen andre desentraliserte nettverk men jeg vet ikke nok om det. Problemet er at Facebook er så enkelt. Og vi vil jo helst ikke streve for mye, Vi kan godt bråke litt i mediene i noen uker, og så går det over og så går alt tilbake slik det var.

– Så det kom ikke noe ut av dette?

– Det er ikke gitt at dette bidrar til noe som helst, men det er aldri negativt at folk skjønner litt mer. At man får en større oppmerksomhet rundt noe, og flere går sammen kan på sikt ha en effekt, slik Europarådet har fått Twitter, Facebook og google med på sin kampanje mot hatpart på nett. Det er mulig å påvirke, og som idealist kan du sette i gang noe, men du er avhengig av at noen tar opp ballen etter hvert.

Denne mandagen skal hun forberede et foredrag hun skal holde i tre ulike fora nå i løpet av uka. Det handler om ytringsfrihet og ytringskultur.

– En ting er å kjenne til historien bak ytringsfriheten, de rettslige begrunnelsene for den, den rettslige beskyttelsen og de rettslige grensene. Men, så sitter vi der da, med masse frihet og relativt klare grenser og så er det likevel masse annet som hindrer oss i å ytre oss fritt. Om det er retningslinjer på en skole som sier at her skal vi alle tale med en stemme utad, eller kommunikasjonsstrategier i kommunene som plutselig er blitt konkurrerende med hverandre som bedrifter, eller helseforetak der arbeidsgiverorganisasjonen krever at alle skal omtale foretaket positivt utad. Det er nesten som da stortingsrepresentant Finn Moe skrev i 1934 at «Overalt offentlig skal vårt parti omtales med størst mulig begeistring.» Det er pussig at i en tid da det liberale er kommet såpass mye fram med tanke på individets frihet og mulighetene til å bestemme selv at slike holdninger kan få lov til å dominere.

– Denne leninistiske tankegangen blir i dag hjertelig omfavnet av irriterende kommunikasjonsrådgivere som ikke nøler med presisere at de kun vil svare på spørsmål om ting som går godt og fokusere på det positive?

– Det er en sånn forkvaklet ledelseskultur-skråstrek-facebookianisme at bare det positive skal elskes og likes og sånn. Som om alt løser seg bare man tenker positivt.

– Det gjør jo ikke det.

– Nei, det gjør ikke det. Vi har noen utfordringer – la oss diskutere dem. Vi er ikke engang i nærheten av å klare å løse dem om vi bare skal fokusere på det som går bra. Vi må fokusere på det som går dårlig, selvfølgelig.

– PR-folk og kommunikasjonsrådgivere er satan?

– Neida. Men de fungerer som et filter mellom kilden til opplysning og den som vil la seg opplyse, og det er en uting. Jeg kan forstå at det trengs noen ganger, statsministeren kan selvfølgelig ikke snakke med alle hele tida.

– Men en kjøpesenterleder, liksom?

– Nettopp. Det finnes mange gode kommunikasjonsfolk, men det skjer en gjennomgående forflatning av den offentlige samtalen når ingen snakker fritt. Jeg kan skjønne at noen ønsker kommunikasjonsrådgivere på grunn av den tabloide dynamikken i mediene der det er om å gjøre å arrestere de som formulerer seg litt dumt. Men om man tar et steg tilbake så er det en uheldig utvikling for demokratiet. Offentlige samtaler bør være så åpne som mulig.

Anine Kierulf har fått flere priser for sine gode formidlingsevner. Og hun snakker like ubesværet enten det handler om flørtimg, flåing av vilt eller Ubaydullah Husseins ytringer, voldtektsdommer som opprører folk og flaggskjending i det offentlige rom.

– Blir man populær i akademia av å være så utadvendt og formidlingsglad?

– Kjempepopulær! De bare elsker deg for det og roper «heia – kult at du profilerer oss på en så gøyal måte!». Nei. Ikke.

Det er sammensatte årsaker. Å popularisere vitenskap innebærer alltid en forenkling. Og jo mer innbakt du er i et fag jo mindre sans vil du ha for de forenklinger som glatter ut nyanser som burde vært med. Det er en utfordring alle forskere møter. I tillegg er det litt jantelov.

– Men er det sånn at smartingene sitter på rekke og rad med sine store tenkehatter og skuler på hverandres popularitet som ungdommer i en amerikansk collegefilm?

– Det er pussig. Da jeg startet å jobbe i det private næringsliv, advokatfirmaet Schjødt, så var det spisse albuer og folk ville opp og fram. Jeg tenkte at det er mekanismen i det private, og ikke så rart. Men jeg var så naiv at jeg trodde man på universitetet var mer opptatt av hva som gagner samfunnsprosjektet, og å jobbe sammen for å bidra til bedre formidling av forskningen. Men sånn er det ikke. Akademia er full av ambisiøse egoister som gladelig benytter seg av mindre stilige virkemidler for å fremme sin sak.

– Det er smålig?

– Det er nedslående. At det er små mennesker i det private kan jeg akseptere. Men du kan ikke sitte på statslønn med det formål å gjøre det beste du kan for samfunnet med den kunnskapen du har og være sånn. Hva er det for noe da?

– Du er ikke den eneste som har fortalt meg det.

– På en måte er det en trøst, samtidig er det ytterligere nedslående.

– Men hvorfor er det sånn?

– Det handler til dels om hegemoniske kamper om faglige fortellinger, særlig innen samfunnsvitenskapene og jussen. Det vil alltid være ulike ideologiske syn og ulike verdisyn og dermed ulike måter å fortelle om det fagfeltet du holder på med. Nå er det mange positive mennesker på universitetet også men i den grad jeg får gode tilbakemeldinger fra kollegaer så er det fra folk som er enige i det jeg sier, og ikke fra dem som fremmer andre syn. Hvordan akademia har innrettet seg er også et kjempeproblem. I universitets- og høyskoleloven har akademisk tilsatte tre plikter: forskning, undervisning og formidling. Smal formidling i bransjetidsskrifter er formidling, men vi har også et opplysningsansvar overfor statsmaktene og folk flest. Det er ikke sikkert alle trenger å vite alt om verdensrommet, men de fleste berøres på en eller annen måte av jus, og det å vite noe grunnleggende om juss mener jeg er helt nødvendig. Men det som gir prestisje, opprykk og forfremmelser er ikke undervisning eller formidling til offentligheten, men publisering i tunge fagtidsskrifter. Om du forsøker gjøre begge deler, slik noen av oss gjør, blir det overskygget av det faktum at du nedverdiger deg til å drive med forskningsformidling.

– Nå tuller du?

– Nei. Jeg vet det finnes kollegaer som ikke tror jeg i det hele tatt driver med forskning.

Kommentar: Facebook, hva tenker de på? (Hege Ulstein)

Visst ble det rettens teater for Anine Kierulf. Men en kort stund i ungdommen vurderte hun å bli skuespiller. Stod på revyscenen i regi av Atle Antonsen og Thomas Giertsen, hadde flere venner som søkte skuespillerutdanning. Og hun likte samholdet og å pugge replikker. Talentet hadde vist seg alt i fjerdeklasse da hun imponerte med sin evne til å improvisere i rollen som Askeladden. Unge Anine trivdes i gutterollen, hun var i det hele tatt så guttete at moren måtte trygle henne om å ta på kjole en sjelden gang iblant. På Smestad skole var hun en ikke helt ukjent gjest på rektors kontor.

– Han var en gammel militøær som gikk i halv uniform og pleide skremme oss med at han hadde en maskinpistol i safen. Kombinasjonen militærstøvler, uniformsbukser og sånne påstander var egnet til å skremme. Så det hadde effekt.

I oppveksten på Heggeli var det henne, mor som var spesialpedagog og far som var lege. Og storebror Per Christen som var åtte år eldre enn attpåklatten Anine.

– Mor og far skilte seg da jeg var 10. Og så tok Per Christen livet av seg da han var 21. Da var jeg 12. Den tida er preget av bare sporadiske minner. Jeg husker at han var deprimert og fikk en diagnose. At han fikk medisiner og var innlagt på slutten. Det var tydelig for meg at han ikke hadde det bra. Jeg har fått det gjengitt av mor at jeg pleide komme hjem fra skolen, gjøre lekser og så gå ned for å muntre ham opp før jeg gikk ut og lekte. Jeg husker jeg våknet av at telefonen ringte og mor fikk beskjeden. Det var et kjempeslag, selv om vi til dels var forberedt. Han hadde snakket mye om å ta sitt liv, jeg hadde bedt han la være å snakke om det fordi jeg ble så redd.

Hun respekterer valget og har flere ganger snakket fritt om menneskets rett til å velge sin egen død.

– Slikt gjør noe med en hel familie, og det har nok preget hele mitt liv. Ikke slik at jeg går og tenker på det hele tida, av og til blir jeg lei meg og gråter, men det er denne klisjeen om at du må ta vare på de du har for du vet aldri hvor lenge du har noen. Den er veldig sann for meg. Det har også hatt den positive effekten at jeg kan ta vare på øyeblikkene, glede meg over nuet. Og aldri forvente noe. Jeg kan bli skuffet av å ikke få anerkjennelse, eller ikke bli tatt på alvor. Men jeg forventer egentlig ingen ting.

Av mor fikk hun gevær. Av far, sin første korde, i disputaspresent.Den hadde tilhørt tippoldefaren, genralløytnant OttoRichard Kierulf som var statsminister i Stockholm i regjeringen Selmer under unionen med Sverige.

– Jeg takket litt spøkefullt ved å si at vi har en treadisjon for manglende folkelighet i familien ved denne påminnelsen om vår kriminelle fortid. Regjeringen Selmer stod på gal side i parlamentarismestriden, og ble avsatt ved riksrett i 1884. Det var jo ikke så folkelig å være mot mer makt til Stortinget, akkurat. Mangelen på folkelighet er en kritikk mot temaet for min avhandling: Domstolenes rett og plikt til å overprøve Stortinget dersom de mener Grunnlovens grenser er overtrådt. Denne retten ble av historikeren Jens Arup Seip ansett som en «kjepp i demokratiets hjul». I min avhandling fremtrer den mer som en styrkende eike.

Kommentar: Tida er forbi da fotografiet kunne endre verden (Mode Steinkjer)

Hun har gått på jakt siden hun var 10. Og da hun var 19 skjøt og flådde hun sin første elg. Hun husker opplevelsen som ekstremt intens.

– Det er et svært dyr, det er fortsatt varmt, du ser øynene går fra å være blanke til å bli matte. Det er en naturlig men overveldende opplevelse. Og så må du sløye den og ta ut innvollene. Det er litt voldsomt – vil du ha detaljene?

– Ja takk.

– Ok du må sprette opp buken, som på en fisk. Og så skjære ut diafragma, altså mellomgulvet som er en sterk muskel mellom bukhulen og brysthulen og så må du åpne halsen og passe på å knytte igjen spiserøret så ikke innholdet i magesekken tyter ut og skader kjøttet. Og så må du skjære ut endetarmen og trekke ut alt gjennom bukhulen. Det blir veldig mye blod, og det dunster. Jeg er ikke plaget av blod men det er en intens duft.. Etter første vomming gikk jeg rett ned, svimte av i lyngen. Alle lydene ble borte.

– Men du har fortsatt å jakte?

– Ja. men det tok en tid før jeg sluttet å besvime etterpå. Jeg kommer aldri over den eksistensielle følelsen.

– Er det ikke kjipt å drepe et dyr når du ikke må?

– Nei, men det er bevegende. Store vakre dyr dør på jakt og blir til mat. Sånn er det.

– Men jakt og juss og – du tilhører det som må kunne omtales som eliten?

– Jeg fyller mange elitekriterier, men  jeg har venner i mange samfunnslag. Og jeg tror jeg har til gode å ikke kunne snakke med folk. Denne eliteforakten er jo også en greie. Du kan ikke være elite i Norge, verken faglig, pengemessig eller kulturelt, og du skal helst ikke tro at du er noe. Bare på ett område aksepterer vi at det finnes en elite, og det er innen sport.

Rundt halsen har hun et enkelt anheng – en R som henger i et sølvkjede. For 10 år siden møtte hun sin mann, Rune Slagstad, på Universitetsforlagets sommerfest. Hun hadde fått en av bøkene hans til 20-årsdagen og hadde lest litt i «Rettens ironi», og så plutselig sto han der.

– Det første gang blikkene våre møttes var så sterkt. Sånn wow, jeg varm og glad inni hele meg. Men, jeg ante jo ikke noe om ham, ei heller  som privatperson, men det ble tydelig gjennom samtalen at her var det noe.

Hun dro til USA for å tenke seg om, så kjedet i et butikkvindu i Chicago, og bestemte seg. Før det var gått et halvt år var hun både gift og gravid.

– Det var intenst. Og det er samme følelsen nå 10 år etterpå.

I hylla hjemme i biblioteket ligger fortsatt brudebuketten til pynt mellom tunge filosofiske skrifter og stabler med klassisk musikk.

– Rune er rett og slett en fantastisk mann, Jeg kan selvsagt irritere meg grønn over ham av og til, men  det er denne kombinasjonen av dyp ettertenksomhet, innsikt og lekenhet – den  er vedvarende betagende.

– Hvis vi nå, etter å ha møtt deg omtaler han som landets nest viktigste intellektuelle?

– Ja! Haha! Nei! Da blir det dårlig stemning.

Da Anine Kierulf bestemte seg for å studere jus vadde hun ikke tenkt at ytringsfrihet skulle bli ett av vår tids hotteste temaer. Hun synes det er en smule anstrengt at vi er blitt så hårsåre for absolutt alt.

– Jeg tror ikke det er flere krenkelser nå enn før, men at terskelen er blitt lavere. Også i akademia. Før la både stater og de som finansierte universitetene føringer for hva det skulle forskes på og snakkes om. Å diskutere kommunisme i USA i McCarthyperioden for eksempel, gjorde man bare ikke. Nå kommer hindringene nedenfra, fra studentene som trenger såkalte safe spaces – sikre soner – på universitetene der de kan komme deg unna folk som snakker om ubehagelige ting du ikke orker å høre på.

– Er det ikke et paradoks at «Vi som er Charlie» synes det er helt på sin plass å raljere med folks religion men føler oss vanvittig støtt av en plump pornosketsj på TV?

– Folk har ulike grenser for hva de føler seg krenket av. Jeg synes skal vi skal ha respekt for at folk har ulike grenser, spørsmålet er hva slags konsekvenser det skal ha. Skal du søke å skåne folk? Skal de søke å skåne seg selv? Eller kan vi ha en samtale om det? I det offentlige rom vil folk stort sett ikke klare å ta hensyn til absolutt alt som alle føler seg krenket av til enhver tid, så kan vi ikke heller prøve å tolke hverandre i beste mening? Dette er tradisjonell argumentasjonslære – prøv å forstå motstanderen.

– Har du følt deg krenket noen gang?

– Det tror jeg kun jeg har opplevd om noen gjør urettferdige ting mot andre som jeg enten representerer eller er glad i. Total overkjøring av en klient fra motpartens advokat, for eksempel. Eller hvis noen er slemme mot barn, mitt eller andres, moren min eller Rune. Da blir jeg sint og lei meg.

Mer fra Dagsavisen