Portrett

Birkebeineren Kristofer Hivju

I USA er han kjendis. Hjemme på Ekeberg i Oslo er Kristofer Hivju denne skjeggete slasken som leverer barna sine på skolen.

Se Mimsy Møllers videointervju med Kristofer Hivju over! (Har du iPhone og problemer med lyden, så forsøk med hodetelefoner.)

Vi kommer inn i en liten nabolagskafé på Ekeberg, som er så lite Kristofer Hivju som du kan få den. I alle fall hvis man tenker på det offisielle bildet av ham. Du vet, den rødskjeggede villmannen som brøler stygt og svinger sverdet i TV-serien «Game of Thrones». Eller den barske birkebeineren som tar seg fram på ski i storm og uvær over fjellet på vei til Nidaros, mens han skyter på aggressive baglere med pil og bue. Men her kommer vi altså inn i en ytterst feminin, liten kaffebar med myke, pastellfargede tekstiler og mild pling-plong-musikk over høyttalerne. Det lukter te og nybakte kanelboller, og rundt bordene sitter barselmødre med sine babyer, som på sin side borer sine sårbare, små dunhoder inn i armkroken til mor. I hyllene langs veggen står dessuten fargeglade matbokser og barnetermoser utstilt for salg.

– Kristofer Hivju? Jo, han bor visst her i nærheten, sier den vennlige, unge kvinnen bak disken.

– Han pleier å komme hit med barna sine. Det har jo gått opp for meg nå at han er en slags kjendis, sier hun.

Akkurat det siste der må nesten kalles et understatement. TV-serien «Game of Thrones», der Hivju spiller villmannen Tormund Giantsbane, pleier for eksempel å ha noe sånt som 50 millioner amerikanske seere, om man tar med rubbel og bit av visninger, og serien sendes i nærmest alle land på kloden. Kanskje er Kristofer Hivju den mest berømte norske skuespilleren der ute i verden akkurat nå. En stund blir vi sittende der ved kafébordet, mens vi speider ut av vinduet og tenker på hvor absurd det virker at nettopp Kristofer Hivju skal komme inn her. Ikke at vi tror at han til vanlig sogner til macho, vikingaktige puber med tømmervegger og mjød i tønner, men likevel: Her? I det kanelduftende barsel-land? Så går døra opp. Inn strener en rødskjegget mann i svart frakk, en skikkelse du legger merke til, men likevel ingen ruvende kjempe. Han går rett bort til disken, og vi hører ham si, kanskje med bitte litt røff viking i stemmen: «Jeg er sulten! Veldig sulten».

ANMELDELSE: Nils Gaups Birkebeinerne innfrir

Denne uken hadde Nils Gaups historiske actionfilm «Birkebeinerne» premiere, der Kristofer Hivju spiller en av de to hovedrollene. Han den modige og oppofrende Torstein Skevla, som i borgerkrigstidens Norge i 1206 frakter den lille barnekongen Håkon Håkonsson fra Borg til Nidaros. Og mens sesong fem av «Game of Thrones» går sin gang på TV verden over, i påvente av sesong seks i april, var det sist lørdag også svensk TV-premiere på den nyeste Martin Beck-filmen, «Beck – Steinar». Etter 31 filmer med Mikael Persbrandt som den mutte og tøffe etterforskeren Gunvald, har Hivju overtatt som den varme, empatiske, norske etterforskeren Steinar. Derfor er det at Kristofer Hivju de siste dagene har føket rundt som en strikkball mellom promoteringsavtaler både Norge og Sverige, på vegne av henholdsvis «Birkebeinerne» og «Beck». I løpet av uka som har gått har han vært i Stockholm, Bergen, Lillehammer, Trondheim og Oslo, og sist fredag satt han på Skavlan sammen med medspiller Jakob Oftebro og spøkte med at «Birkebeinerne» egentlig handlet om «to nannyer på ski».

– Jeg har sikkert gjort over 50 intervjuer den siste tida, sier Hivju, og ser seg rundt i kafeen sin. Ja, for dette er hans egen nabolagskafé på Ekeberg.

– Dette er også den eneste kafeen vi har i nabolaget. Det er hit man går og ammer, smiler Hivju.

– Her kan jeg få litt fred og så kan ungene leke borti hjørnet der. Her kan de få kakaoen sin, vet du.

Han bor like oppe i gata, i huset ved siden av barndomshjemmet. Der bor fortsatt hans skuespillerforeldre, Lieselotte Holmene og Erik Hivju. Selv bor han sammen med kona Gry Molvær Hivju, kunstfotograf, dokumentarfilmregissør, og like rødhåret som mannen sin. Og mens Kristofer Hivju har vokst opp som enebarn, har han selv fått to små døtre. Hivju giftet seg med Gry Molvær i hennes hjemtrakter på Sunnmøre i fjor sommer. Også Kristofers farmor, den i sin tid kjente skuespilleren Inger Worren, var sunnmørsjente. Hun spilte blant annet på Trøndelag Teater i tida rundt 2. verdenskrig, og ble gift med teaterets økonomisjef. Siden er Trøndelag Teater på en underlig måte blitt et viktig kraftfelt for Hivju-familien. Inger Worrens sønn Erik spilte sine første store roller der, iblant i samme stykke som sin sønn igjen, Kristofer. Kristofer Hivju jobbet flere år i Trondheim, og det var også der han første gang traff sin framtidige kone.

– Da jeg jobbet i Trondheim, det begynner vel å bli ti år siden nå, jobbet jeg med mange som hadde spilt sammen med bestemoren min. De snakket varmt om henne, framstilte henne som en «ubestikkelig» fagforeningskvinne som sto på barrikadene. Det var rørende for meg, forteller Hivju, som beskriver Inger Worren som «ei kruttønne av en liten dame», som var flink til å leke med ham da han var liten. Hun døde i 1997.

– Faren min mener at nå er ringen sluttet, sier Hivju.

– Han er født av ei jente fra Sunnmøre, mens jeg har giftet meg med ei jente fra Sunnmøre. Så alle brikker har falt på plass.

I ett av de mange intervjuene Kristofer Hivju har gitt i det siste, har han uttalt seg om forskjellen på å spille på settet til «Game of Thrones» og «Beck». Å spille Tormund Giantsbane i «Game of Thrones» er som å «spille trommer», mens å spille Steinar i «Beck» er «som å spille elgitar». Kanskje tyr han lett til disse musikalske referansene fordi han egentlig er en gammel rocker, som faktisk en gang vant NM i rock en gang? På 90-tallet spilte Hivju i bandet «Wax», og hadde spillejobber både på Rockefeller og Sentrum Scene.

– Det handler jo mye om spillestil, sier Hivju, mens han gumler på et ostesmørbrød.

– I «Game of Thrones» snakker vi om en nærmest shakespeariansk spillestil, der alt er på liv og død. Målet der er å være nyansert, men tydelig. I «Beck» spiller jeg en moderne mann, en fraskilt etterforsker som har ny familie, med en ei jente fra et tidligere forhold. Hun har litt trøbbel, så det er derfor han har flyttet til Sverige, for å være nærmere henne.

Hivju snakker om Steinar med en fortrolighet som om den fiktive etterforskeren er en virkelig person.

– Så kommer han jo inn i Martin Becks verden, i en ny stilling. Han er en politimann som er vant til å drive showet i Oslo, men nå har han plutselig fått en markant og svært dyktig sjef.

– Jeg har forstått at Steinar er en trivelig nordmann. Du er hyggelig og omgjengelig?

– «Varm», vil jeg kalle det. Det blir et skille i «Beck» når jeg går inn, og det representerer også et slags skille i moderne politiarbeid. Tidligere kjørte man litt tøffere metoder, mens man i nyere tid har valgt en mer dialogdrevet form for kommunikasjon med de kriminelle, sier Hivju, og trekker fram politimannen Eirik Jensen, som denne uka ble tiltalt for grov korrupsjon og narkotikaforbrytelse.

LES OGSÅ: Historisk korrekt om Birkebeinerne

– Jeg leste nettopp biografien hans. Han har jeg brukt som rollemodell i arbeidet med Steinar, bare for å komme inn i måten de tenker på, sier Hivju.

– Jeg har inntrykk av at han fikk tett kontakt med de kriminelle for å skape en dialog, og slik løse saker. Steinar er en slik type karakter, ukonvensjonell, og en som tror på mennesket. Her kan man se en linje tilbake til en tidligere Beck-karakter, Kolberg, som hadde som grunnfilosofi at det er ikke forbryternes feil at de er blitt forbrytere – det er samfunnets feil. Jeg syns det er en mer empatisk måte å se dette på, sier Hivju.

– Det er dette jeg falt for i Beck-serien, at de går inn i skjebnene til de mistenkte, og prøver å forstå beveggrunnene til at det har skjedd. Man får innsikt i menneskeskjebner. Da får du et mye mer nyansert verdensbilde, enn hvis det bare skal handle om «the good guy and the bad guy», liksom.

Men i den ferske filmen «Birkebeinerne» er det i alle fall liten tvil om hvem som er the bad guys: Det er selvsagt baglerne, som forsøker å kvitte seg med barnekongen Håkon Håkonsson for å sikre sin egen, Danmarks og pavekirkens makt i Norge. Og Kristofer Hivju er så definitivt the good guy, barnekongens egen bodyguard, som er villig til å ofre både liv og helse for å få ham trygt til Nidaros. I filmen har Kristofer Hivju til enhver tid masse frost og is i det røde «Game of Thrones»-skjegget sitt. Iført en mange kilo tung middelalderhabitt raser han ned fjellsider på 1200-tallsski, rir på hester og slåss med høye brøl og stønn. Han nikker enig til at dette har vært en veldig fysisk tøff rolle å gjøre, i et iskaldt vinterlandskap i Lillehammer-traktene. Det ble mye halsbrekkende skikjøring langs bratte fjellsider på 1200-tallsski, men Hivju forteller at selv om skiene ser ut som noen gamle planker, så var de i virkeligheten spesiallagde, nye og dyre. (Og kanskje like gode som det dagens moderne Birken-løpere har).

– Det ble mye ski og mye hest. Jeg har ridd på hester før, men du vet, en ting er å ri trygt på en landevei, en annen er å ri i full galopp i snø med 16 hester som kommer etter deg, en snøskuter som kjører i 70 på siden der, og du ligger på hesten og skriker for få den til å gå fortere, mens du skal se bra ut på kamera i tillegg! Det ble jo en ganske ...

– Stressende situasjon, kanskje?

– Det kan man trygt si! Det var heftig. Jeg hadde noen stygge fall også. Men hva gjør man ikke for å lage film?

– Jeg leste at legevakta på Lillehammer stadig fikk inn skjeggete menn som hadde falt av hesten og slikt?

– Klart det, det var masse fall under innspillingen. Fall på ski og fall på hest, fall i fight, og ...

– Brakk du ikke noen ting? spør fotografen interessert.

– Nei, jeg har aldri brukket noen ting i hele mitt liv, sier Hivju, som til gjengjeld i det minste har fått en fiskekrok i fingeren en gang. Da fikk han en ny venn i maleren Odd Nerdrum, som han også har stått modell for i sin tid.

– Jeg møtte ham på Kunstnernes Hus, via en nevø. Da hadde han akkurat vært og sydd på legevakta uten bedøvelse, og skrøt veldig av det. Da tok jeg fram hånden min og viste ham et arr etter en fiskekrok, som jeg bare hadde revet ut uten bedøvelse. Etter det bonda vi. Gjennom smerte og masochisme!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kristofer Hivju har nok for lengst bonda med sin medspiller Jakob Oftebro, etter mange tøffe actionopplevelser på settet. Det er ikke første gang disse to har oppholdt seg blant kongsemner i sagaland. Begge er skuespillersønner, oppvokst med fedre som begge har spilt Olav den hellige på Stiklestadspelet. Både Jakob Oftebro og Kristofer Hivju var med i spelet som barn – men ikke samtidig.

– Vi har mye til felles sånn sett, ja. Jeg tror vi begge hadde den rollen som het «Bondegutt 1». Jeg løp rundt på scenen og ropte: «Kongen kommer!», forteller Hivju, mens han legger an en lys barnestemme.

– Jeg var åtteårsalderen, og hadde fått beskjed om at jeg bare kunne hente det jeg ville ha å spise i kiosken i nærheten. Og det gjorde jeg. Men det ble en dårlig deal for spelet, for da regningen skulle betales, endte jeg opp med nesten mer «gasje» enn far min, flirer Hivju.

Men selv om Kristofer Hivju er vokst opp i teater- og filmland med to skuespillere til foreldre, var det ingen selvfølge at han skulle bli det selv.

– Slett ikke. Min plan var å bli rockestjerne, slår han fast.

Han begynte med klassisk gitar som hovedinstrument på musikklinja på Manglerud videregående skole, og starta altså band med kameratene sine, det som senere skulle bli «Wax».

– Vi spilte en slags folkeinspirert poprock, vi hadde med fele, en kassebass, og vi sang firstemt. Men da jeg var liten var jeg mest opptatt av Leonard Cohen. Jeg tok stemmen til Leonard Cohen da jeg lagde Tormund Giantsbane, sier Hivju, og legger stemmen helt ned i bassen, så skummel som han kan få den:

– «Then we`ll take Berlin ... its coming noooow ...».

En annen skjellsettende opplevelse var da han var 15 år, og faren hans kom inn på gutterommet med den russiske 1800-tallsforfatteren Fjodor Dostojevskijs samlede verker. Uten å si noe begynte han å sette bøkene inn i bokhylla hans. På den tida var han nok mest opptatt av skateboard, men etter noen år begynte unge Kristofer å lese i dem. Siden ble han nærmest besatt av russeren, og han fikk en forkjærlighet for russisk kultur. Etter å ha byttet til dramalinja på Hartvig Nissen, vært med i revyen der og siden noen år friteater, begynte han i 2001 på Det statlige russiske akademi for teaterkunst i Danmark. Her lærte han teaterkunsten etter pedagogen Konstantin Stanislavskijs metoder.

– Russerne kunne være beinharde. «That is bad! Work more!» sa de, og folk gråt, vet du. Men jeg lærte utrolig mye, sier Hivju.

– Hvorfor begynte du i Danmark, og ikke på Teaterhøyskolen i Norge?

– Jeg hadde et behov for å komme meg vekk. Det var det med å være sin fars skygge, alltid være bevisst på to foreldre som var så flinke i det samme faget. Det ble en påkjenning, og jeg ville skape mitt eget univers. Slik fikk jeg arbeide fritt i Danmark i tre år. Det ga meg arbeidsro, sier Hivju, som forteller at moren hans ennå ikke har sett en hel episode med «Game of Thrones».

– Hun har titta litt innpå, men det er nok ikke helt hennes greie. Hun syns Poirot er topp-dramatisk og spennende, så ...!

Selv om foreldrene Lieselotte Holmene og Erik Hivju den dag i dag er kjente skuespillere her til lands, er det nok ingen av dem som ville blitt gjenkjent på gata i New York og Los Angeles. Det blir sønnen deres. Rollen hans som den rødskjeggede villmannen i «Game of Thrones», kanskje verdens mest populære TV-serie akkurat nå, har gjort ham kjent i mange land, og da kanskje særlig i USA.

– Du vet, i USA dyrker de sine celebrities og filmstjerner som om de var kongelige, sier Hivju.

– Så folk kjenner deg faktisk igjen på gata i New York, for eksempel?

– Ja, de gjør det. Der er det ikke lett å gå alene, da må du ha caps og solbriller. Jeg var i Orlando for noen uker siden, der var det helt texas. Da var det fort inn og ut av biler.

– Men på Ekeberg får du gå fred?

– Ja, de er vant til at det går en slask rundt her, som leverer barna sine på skolen.

– Hva ville skjedd om du plutselig raka av deg det berømte skjegget ditt? Vil folk kjenne deg igjen da?

– Kanskje det hadde blitt som med han Isak i gamletestamentet, som «mistet kraften» da han klipte av seg skjegget?! Nei da, det blir bare deilig å kanskje fjerne det en dag, for å gjøre noe helt annet. Dette skjegget er grodd for «Game of Thrones», og nå funker det også fint som birkebeinerskjegg. Jeg har heller aldri vært en slik flittig barberer. Jeg mener jeg er den naturlige her, jeg lar det bare gro! De andre driver jo og skjærer seg bevisst i ansiktet, minner Hivju oss om.

Sammen bryter vi opp for å ta bilder på Ekebergsletta. Vi skal forlate den koselige pastellfargede nabolagskafeen, med alle sine kanelboller, småbarn, og sin milde pling-plong-musikk. Kristofer Hivju føler seg tydelig hjemme her, på tross av sitt offentlig image som skjeggete villmann som svinger sverd og slår folk i hjel for et godt ord. Men er han så macho i virkeligheten? Eller er han bare nok en myk småbarnspappa på Ekeberg?

– Altså, må man være enten eller, da? Jeg er skuespiller. Jeg går inn i det jeg må gå inn i. Hvis det innebærer å dælje folk i huet med en øks, så gjør jeg det. Er det å passe en baby, så gjør jeg det. Og i «Birkebeinerne» gjør jeg begge deler.

Fem favoritter

Musikk: Dave Matthews Band, The Beatles, og norske Impossible.

Film: Da sier jeg «Gladiator» (2000), det ultimate helteeposet.

Bok: Fjodor Dostojevskijs «Brødrene Karamasov».

Mat: Kjøtt og skalldyr!

Sted: Jeg sier Ekeberg. Min barndoms paradis og der jeg bor nå.

Beck starter på TV 2 søndag klokken 21.45.