Endelig diva

– Herregud og jøssenavn, jeg blir jo femogåtti år! Og jeg har ikke planlagt noe!

Det tenkte Rut Tellefsen da det ennå lå snø i den lille hagen i Pilestredet. Men det var da. Nå er alt klart for en feiring som sømmer seg for en av norsk teaters førstedamer. Søndag 23. august inviterer hun til Lyrisk aften i Universitetets aula, der fjorten norske skuespillere, sangere og musikere vil opptre til ære for skuespilleren.

– Som perler på en snor kommer dikt av Garborg, Hamsun, Wergeland og Ingeborg Refling Hagen. Min datter Pia kommer fra Costa Rica for å lese Fanitullen til felespillet til Knut Hamre. Og Liv Ullmann kommer fra New York!

– Skal du opptre selv, da?

– Å ja. Jeg skal gjøre Bukkerittet fra «Peer Gynt» med Per Tofte, som vi har gjort så mange ganger før. Og så skal jeg lese fra det blodfulle, pasjonerte møtet mellom Erlend og Kristin Lavransdatter.

Over slagbenken i Tellefsens stue henger et fotografi av henne som nettopp Kristin. Fra 1958 til 1965 turnerte hun med denne rollen, og seinest i fjor hadde hun opptredener med utdrag fra Sigrid Undsets verk. I vinduskarmen skimter vi en Amanda-statuett som hun fikk for rollen som moster Åshild i Liv Ullmanns filmatisering av bøkene i 1995. Også Ibsen og Shakespeare stirrer på oss fra stueveggen, og vitner om rekken av klassiske roller som skuespilleren har utmerket seg i siden hun gikk ut fra Teaterskolen i 1956. I år 2000 ble hun utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk teater.

– Hvordan er det å være ridder?

– Det syns jeg er skikkelig stilig, altså. Det er ikke noe jeg tenker på hver dag, men det er en ære, sier Tellefsen.

– Det var så gøy å møte kongen. Han var så søt! Håkon Gullvåg har jo malt oss begge, og da måtte vi sitte modell. Kongen spurte: Hvor mange ganger satt du? Og så la han til: Ja, kan jeg si du?

Tellefsen ler høyt. Hun forteller at maleriene av dem i en periode var utstilt sammen.

– Da jeg møtte kongen hadde jeg for en gangs skyld en god replikk. Jeg har jo som regel hatt andre til å skrive replikkene mine. Jeg sa: Ja, vi har jo hengt sammen, Deres Majestet!

Om kongen kan si du til Tellefsen, kan vi si Rut? Vi prøver. For selv om hun er født i arbeiderklassebygda Hommelvik i Sør-Trøndelag, er det en aura av norsk kulturarv rundt Ruts velpleide hår. På vei til kjøkkenet etter tevannet mumler hun noe om at hun og Henny Moan, etter dagens undervisning på Teaterskolen, kunne stikke ned på Theatercaféen for å henge med Sandemose, Wildenvey og André Bjerke. Hun ble raskt på fornavn med markante teatermennesker som Aase Bye og Gerd Grieg, og sistnevnte advarte henne om at man blir idiot av å være i teatret. Men nettopp der ville Rut være, og ferdig utdannet fikk hun en stilling ved Det Norske Teatret. Siden har hun gjestet nær sagt samtlige teatre i Norge.

Tilbake i stua setter hun tekoppen på bordet. Vi forventet porselen, men den er ikke til å ta feil av. Det er en «Mot i brøstet»-kopp.

– Jeg var dama til Arve Oppsahl i noen episoder, skjønner du.

Det rødmalte huset er fra 1854, og her har Rut bodd i tretti år. Her bodde også tantene til Edvard Munch, som forbarmet seg over den fattige studenten ved å la ham male stua for noen småmynter.

– Her bor jeg alene. Nei, katta! Katta bor også her.

Den er ikke å se for øyeblikket. Men hva heter den?

– Å, den heter så mye. Iblant Viggo Villmann etter en tekst av Rudolf Nilsen, kjenner du den? Andre ganger heter han «Du og jeg og vi to».

Ingen stusser vel over at Johan Falkberget er godt representert i Rut Tellefsens bokhyller. Men rett bortenfor troner en byste av Jimi Hendrix. Og det hos kvinnen som sier hun aldri vugger med hodet til musikk?

– Det er min sønn som har satt den popmusikeren der, sier hun.

Ekteskapet med pianisten Kjell Bækkelund fra 1966 til 1972 ga henne sønnen Mads. Etternavnet har hun fra sin første ektemann, skuespilleren Tom Tellefsen. Sammen fikk de datteren Pia, og sønnen Trym, som er gått bort.

– Å miste et barn. Det er noe man aldri kommer over. Men etter hvert kan man glede seg over at man ha hatt dem, sier Rut.

Katten er den eneste av hennes nærmeste som ikke får komme i bursdagen i Aulaen. Vi andre kan faktisk kjøpe billett på Billettservice. Først vurderte hun å fylle år i stillhet.

– Men så tenkte jeg: Hvorfor ikke hente fram lyrikk som det er så lite av nå?

– Har du følt et ansvar for å forvalte norsk kulturarv?

– Å ja. I mange år har jeg laget forestillinger om Ibsen, Bjørnson, Wergeland, Undset, Holberg og Aasen.

– Er det nyere dramatikere du setter pris på?

– Jon Fosses tekster er med i forestillingen i Aulaen. Og Olav H. Hauge, som jo er blitt en anerkjent lyriker.

– Hauge er vel ikke akkurat å regne som ny?

– Hva? Han er jo så vidt gravlagt!

[ Les flere portretter på dagsavisen.no ]

Rut har brukt mye av sin tid på klassikerne, men som pensjonist er hun opptatt av å orientere seg i samtida. Hun gjorde seg nylig ferdig med en bok om varsleren Edward Snowden, og bedyrer å være en stor fan av Petter Northug.

– Jeg har så sans for hans holdning. Han er så frekk i kjeften. Og en annen jeg har så sans for av dem som lever blant oss nå er Alexander Rybak. Han er som han er. Det var en så veldig jubel å se ham vinne Grand Prix.

– Har du en sterk nasjonalfølelse?

– Veldig. Hva er Norge? Først og fremst lyrikken og sangene.

Likevel bør ingen forbinde Rut Tellefsen utelukkende med gråskjeggete menn som bygget landet med sang. Med oppstarten til NRKs Fjernsynsteatret i 1960 ble eksperimentelle teaterstykker gjort tilgjengelige for et stort publikum. De moderne iscenesettelsene kunne føre til kontroverser, noe den unge Rut fikk merke.

– Jeg husker med en veldig glede at Lars Nordrum og jeg spilte inn Elskeren av Pinter. Folk mente at den var litt dristig. Det ble faktisk en stortingsdebatt!

Elskeren av Harold Pinter fra 1962 er en enakter om seksuelle lengsler og rollespill i et borgerlig hjem. Stykket i sin helhet var kontroversielt nok, men ifølge Rut var det særlig åpningen på Fjernsynsteatrets innspilling – i dag tilgjengelig på NRKs nettsider – som vekket harme.

– Det åpner med et nærbilde av fingrene hans som spiller på en tromme. Hun gjør det samme, og de spiller seg inn mot hverandre. Det var en ganske erotisk måte å møtes på, da. Mange slo av fjernsynet. I avisen sto det at de hadde trodd jeg var et ordentlig menneske.

Tellefsen var både kunstnerisk leder og skuespiller ved Telemark Teater, nå Teater Ibsen, og deltok i opprettelsen i 1975. I rollen som Lysistrata kom nok en kontrovers.

– Det skyldtes et ord Lysistrata brukte i åpningen, når hun samler kvinnene til seksuell streik for å få mennene til å slutte å krige. Hvis jeg ikke tar helt feil, tror jeg hun sa: Vi må nekte dem pikk!

Rut stråler. Så nøler hun.

– Det er jo gutta som har den som regel, men … Det var i alle fall et direkte ord som ble sagt. Jeg husker at hele kommunestyret i Skien dukket under bordet. Det var skandale.

– Hvordan føltes det?

– I teater og film er man glad for all reklamen. Ikke minst når det er provoserende.

Rut Tellefsen har alltid ment at hun hadde flaks. Som del av staben i Fjernsynsteatrets oppstart ble hun landskjent allerede i 1960 da Falkbergets «Den Fjerde Nattevakt» kunne ses på TV-skjermer landet rundt.

– Men man er fort glemt, sier hun.

Nye generasjoner TV-tittere har likevel blitt kjent med henne gjennom ulike roller, som den fornemme huseier Agathe Frantzen i NRKs dramaserie «Amalies jul».

Sin siste rolle i en helaftens forestilling var som sur svigermor i Molières «Tartuffe» ved Nationaltheatret i 2001. Inntil da hadde hun svingt seg mellom tragedie og komedie, mellom Wergeland, Pinter og «Mot i brøstet». Har hun forholdt seg til skillet mellom såkalt lavkultur og høykultur?

– Jeg har nok blitt rangert som en seriøs skuespiller av dem som bestemmer. Henne kan vi ikke spørre om hva som helst, liksom. Men det som betyr noe er jo om rollen er interessant, og det har alltid vært spennende å prøve seg på nye ting. Men uten fyord, som i Lysistrata!

– Opplever du at folk har visse forventninger til deg fordi du er blitt over 80?

– Kanskje for få forventninger? Det hadde vært fint med noen flere oppdrag, noen filminnslag, noe som ikke er for omfattende.

Hun mener at i likhet med mange kvinnelige kolleger har hun vært for beskjeden med å ønske seg roller overfor teatersjefene.

– Men jeg har aldri tenkt at dette klarer jeg ikke. Jeg vet at jeg har fått et talent. Det er en gave, og du er forpliktet til å bruke det på en best mulig måte.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Ibsenrollene har vært mange, men hun er lei seg for aldri å ha spilt Nora i «Et dukkehjem». Men er det for seint? I dag kan vel også 85 år gamle damer forlate mann og barn?

– Ja, tenk! Man er jo altfor forsiktige med å sette eldre skuespillere i yngre roller.

– Ville du sagt ja hvis du fikk tilbud om å spille Nora nå?

– Å, det var et vanskelig spørsmål. Men nei. Jeg skal ikke på scenen mer.

Om alder er en hindring for å spille ulykkelige, unge hustruer, er den ikke i veien for evnen til å forelske seg. Det har Rut poengtert i flere intervjuer. Har hun noen i kikkerten?

– Dessverre. Jeg skulle gjerne hatt det, men har ikke akkurat gått inn for det. Jeg er mye alene. Det kan man jo synes er litt kjedelig av og til.

– Du må da ha mange beundrere?

– Ja, hvor er de, da? Du vet, det er dobbelt så mange overlevende kvinner som det er menn. Hvis du melder deg på et kurs, er det bare kvinnfolk der!

Mens verden ennå var befolket av menn var det imidlertid ikke manko på antall frierbrev.

– De ville ha bilder og autografer og slikt noe, sier den gamle skjønnheten.

Oppmerksomheten, applausene, de gode kritikkene og den lange listen med priser og stipender som Rut Tellefsen har mottatt kan få en til å lure. Hvordan beholder man en sunn forfengelighet i et slikt livsløp?

– Med de mange, store rollene opp gjennom har man i grunnen nok med å ta hånd om de kunstneriske utfordringene, svarer hun nøkternt. Hun vil tilbake til spørsmålet om gamle damers lyster. Det minner henne om Aasmund Olavsson Vinje.

– Han møtte på en gammel dame da han gikk over Dovrefjell til kroningen i Trondheim. Han spør når hun sluttet å interessere seg for det annet kjønn. Og Gjendine svarer: Nei, da må du spørre noen som er mye eldre enn meg!

Rut kniser.

– Hun har kjønnsdriften i behold, og benytter seg tydeligvis av den også. Forresten, Grieg har jo denne sangen «Gjendines bånsull». Kanskje han også har vært oppå fjellet og møtt på henne?

Nå kommer Viggo Villmann inn døren. Altså katten. Og før vi vet ordet av det har den vesle skuespilleren hoppet fra stolen og over i en sjeselong i kuskinn.

– Ha ha! Primadonna, ler hun og vipper med føttene mot fotografen.

Dørkarmen i entreen er dekket med bilder av teaterhistoriens fremste primadonna, den franske skuespillerinnen Sarah Bernhardt. Rut spilte henne i John Murrels stykke som ble satt opp på Nationaltheatret i 1987. Ser hun noe av seg selv i divaen?

– Vi er begge glad i geitekillinger!

Det fnises fra det originale Le Corbusier-møbelet. Før det plutselig synges.

– Å hipp og hopp og tipp og topp. Vi skal ha med en killingdans av Grieg i Aulaen. Da jeg var evakuert på landsbygda i mai 1940 ble jo killingene født. Sarah Bernhard kom også borti killinger da hun var bortsatt på landet fordi moren var callgirl.

Disse likhetene til tross har Tellefsen aldri sett på seg selv som en diva.

– Da må du som Wenche Foss ha et navn i offentligheten på en litt annen måte. Og du skal ha penger for å kunne bli diva.

– Det er da litt diva når du bruker alle pengene dine på å feire bursdag i Universitetets aula?

– Ja, det er sant! Den 23. august blir jeg diva!

5 favoritter

Musikk: Min musikksmak går fra Bach til Elvis. Men jeg vugger aldri med hodet til musikk, slik de gjør til jazz.

Film: «Angsten eter sjelen» av Fassbinder. Og en estisk-georgisk film jeg så forleden som het «Mandariner».

Bok: Biografier, og Knausgårds «Min kamp»-bøker. Jeg forstår hans interesse for Hitler med tanke på hans egen far.

Mat: Norsk mat. Rømme-grøt,kjøttkaker, pannekaker med flesk og blåbærsyltetøy. Jeg er flink til å lage fårikål.

Sted: Med tanke på min bakgrunn fra Trøndelag er jeg knyttet til snaubergene utenfor Hitra. Sigrid Undset snakker om blodets erindring, og det tror jeg kan sitte i genene. Og så er jeg veldig glad i det gamle trehuset mitt.