Og det skjedde i de dager at det ikke var et ledig bord å oppdrive på Bristol, og Dagsavisen i stedet tok med seg religionshistoriker Gro Steinsland i bil for å finne et egnet sted for å ta bilder. Langt om lenge kom de fram til Oslos eldste bygning, Gamle Aker kirke, som har hvilt der oppe på St. Hanshaugen siden 1100-tallet. De parkerte bilen ved Pilegrimssenter Oslo, der et skilt gjorde dem oppmerksom på at derfra er det nøyaktig 3.611 kilometer til Jerusalem, den hellige stad.
- Vi har egentlig ikke åpent i dag, men dere kan ta en tur inn hvis dere er raske, sier presten som møter oss i døråpningen.
Forsiktig trår vi inn i kirkerommet, og hva får vi se? Med ett står der en vakker julekrybbe foran oss, med trefigurer som forestiller både vismenn, hyrder, Maria, Josef og Jesusbarnet i en stall i Betlehem.
- Det passer fint om du liksom kan titte fram bak de hellige tre konger, sier vi til Gro Steinsland, som høflig poserer bak julekrybben. Fotografen flytter bitte litt på Jesusbarnet og et par av hyrdene for å få en bedre vinkel, og det er ikke før etterpå at vi legger merke til et lite skilt nederst: «Vennligst ikke rør figurene».
Er det noen som har greie på juleevangeliet og den store fortellingen om det lille barnet som i krybben lå, så er det Gro Steinsland. Hun regnes som en av våre aller fremste eksperter på religionshistorie, og selv om hun nå er en pensjonert professor, er det ingenting som stopper 69-åringen fra å fortsette sitt arbeid med å skrive og forske. Nå i høst kom hun med en bok om de lange linjene i Dovrefjells historie («Dovrefjell i tusen år»), der hun tar for seg alt fra den rent fysiske fjellheimen og kulturlandskapet der, til nasjonsbygging, norrøn kongemakt, språkhistorie, litteratur og tidlig kristentro. Hennes spesialområder er særlig norrøn religion, vikingtid og nordisk middelalder. Men fra hun gikk på barneskolen, har hun vært helt oppslukt av bibelhistorien, hvori opptatt juleevangeliet, som i disse dager igjen skal tas fram og synges, prekes om, deklameres i kirker eller leses høyt ved julemiddagen.
- Juleevangeliet er jo en av de store fortellingene i vår kultur, og som vi får anledning til å møte igjen hver jul, sier Steinsland.
​
Vi har nå søkt ly på «Kafè Løve» på Det Norske Teatret, siden det altså ikke var «rom i herberget» på Bristol, dit Steinsland helst ville. («Der syns jeg det er så hyggelig», skarret hun på sitt finslepne bergensk i telefonen). Men lunsj på Løven er visst også helt ok. Hun setter seg i en behagelig lenestol, og så får vi, på oppfordring, et lite mini-foredrag om juleevangeliet:
- Det er først på 300-tallet at fortellingen om Jesu fødsel seiler opp. Det oppsto mange fortellinger og spekulasjoner rundt denne fødselen, som med tida ble utbrodert og tatt med i Bibelen. Man lurte jo på hvem hun var, denne Maria, en jentunge på kanskje bare 13-14 år, som føder dette barnet som ikke har noen jordisk far, og ... Det er jo fantastisk stoff, dette her! Så begynner dette stoffet å nedfelle seg i kunsten, i skulpturer, i gamle katakomber i Roma, på sarkofager. Etter hvert kommer det inn i kirken, i illustrasjoner, figurer og fresker. Slik vi så det i Gamle Aker kirke tidligere i dag, med julekrybben.
- Men hvor mye er igjen av den opprinnelige julefortellingen?
- Det opprinnelige er dette med Maria og hennes overnaturlige unnfangelse. Om du går inn i den fortellingen, er det alt annet enn idyll. Maria og Josef er ikke et par fra Jerusalems høyere lag, de kommer nordfra, fra Galilea, og er fattige folk som gjerne blir sett ned på av overklassen i Jerusalem. Denne unge kvinnen som skal føde, er heller ikke gift på rett måte, hun er bare forlovet med Josef. Det er mange elementer her som peker mot at de to ikke hører til i det gode selskap, påpeker Steinsland.
- I tillegg er de forfulgt av herskeren Herodes, og det er her de tre vise menn kommer inn i bildet. De kommer fra øst, og har sett stjernen på himmelen. Det er spådd at når stjernen viser seg skal det bli født en Messias, en helt annerledes konge. De bryter de opp, og reiser i dager og døgn på sine kameler gjennom ørkenen, følger stjernen, og blir sikkert overrasket når stjernen stopper ved et lite, fattigslig uthus i Betlehem og ikke i det store Jerusalem. De går inn og kneler for det lille barnet, som ligger i en krybbe. Makten kneler altså for det fattige barnet. Israelsfolket på Jesu tid ventet nok på en mektig krigerkonge som skulle skaffe dem politisk uavhengighet. Men her blir de gamle heltemytene snudd på hodet. I stedet kommer det et lite, fattig barn. Det guddommelige viser seg i et lite barneansikt, sier Steinsland, og legger til:
- Jeg er så opptatt av en jødisk-fransk filosof som heter Immanuel Levinas. Han sier vi kan aldri se Gud, men at kan «se sporene av Gud i våre medmenneskers ansikt».
Men også Gro Steinsland selv var en gang er lite desemberbarn, født på luciadagen i fredsåret 1945. Og spoler vi fram til den jula hun er 10 år, og er deltaker i det tradisjonelle Betlehem-julespillet på skolen - i rollen som engel.
- Jeg husker godt det året jeg var engel. Jeg hadde en onkel som var flink til å lage kostymer, og han hadde laget noen englevinger til meg som var helt fantastiske! Det var papp under, så var det limt på hvitt kreppapir og fjær, og ...
- Var du engelen Gabriel, kanskje?
- Ja, jeg tror nok det. Jeg må ha vært Gabriel, jeg må ha da vært førsteengel med de vingene der. Ja, jeg var nok hovedengel, det var en stor og alvorlig rolle! Akkurat den dagen kom Bergens Tidende for ta bilde av skoleavslutningen vår. Det var en stor opplevelse å få komme i avisen. På forsiden av Bergens Tidende, med de flotte vingene, sier Steinsland.
- Så hele familien din så dette i avisen?
- Alle! Og nå kommer jeg i avisen med deg, da er jo ringen sluttet! Nå kan jeg rolig gå i graven, slår Steinsland fast, og legger lattermildt til:
- Nå kan jeg rolig lukke mine øyne.
De første årene av sitt liv bodde Gro Steinsland, som da het Gro Smørdal, i et lite trehus på Skansen i Bergen. Etter noen år fikk familien flytte til en splitter ny blokkleilighet på Landås. Der bodde hun sammen med sine foreldre og en søster, i et hjem hun beskriver som nøysomt og «alminnelig», et solid, tradisjonelt arbeiderklassehjem der mor vasket, laget mat og stelte hjemme, mens far var på kontor. Det var lite bøker i hyllene, og i alle fall ingen snorresagaer eller høytsvevende verk om verdens religioner.
Steinsland var den aller første i sin familie som ble student, og foreldrene syns nok de hadde fått en litt merkelig jentunge som ville bli noe så rart som en religionshistoriker. Derimot ble det snakket en god del om krigen i hjemmet, om politikk og om Einar Gerhardsen, den store landsfaderen. Han sto meget høyt i kurs på Landås.
- Jeg føler at jeg hører hjemme i sosialdemokratiet. Jeg husker jeg sto ved domkirken i Oslo den dagen Gerhardsen ble begravet, i 1987, og betraktet sørgeprosesjonen som gikk gjennom gatene. Det var så nydelig, og alle mennesker var så stille. «Her slutter min barndom», tenkte jeg da. Mine foreldres epoke var over, sier Steinsland, som på den tida var 41 år og for lengst ansatt ved Universitetet i Oslo, som religionshistoriker og foreleser. Men som tenåring «irriterte hun seg grønn» over den pertentlige moren, ordensmennesket som alltid maste om rydding og vasking.
- Men denne siden av henne satte jeg veldig pris på da hun ble virkelig gammel. Hun var nesten 93 år da hun døde, men helt fram til da holdt hun orden i hjemmet sitt hver dag, og stelte pent med seg selv. Jeg skjønte plutselig hva orden og renslighet betyr, hvor viktig det er for selvrespekt og verdighet. Da tilga jeg henne all kjeftingen og masingen om vasking, sier Steinsland.
Faren hennes døde allerede i 1973. Da var Gro Steinsland mamma til en 5-åring, hennes første og eneste barn. Nå er datteren Tonje mest kjent som den prisbelønte TV 2-journalisten Tonje Steinsland. Men da hun var liten, var hun en kort periode kjent på Marienlyst skole for den bærende rollen som Maria i julespillet på skoleavslutningen. Mor og datter Steinsland kom sammen fra Bergen til Oslo i 1978, uten å kjenne en sjel i storbyen. Gro Steinsland var blitt skilt fra mannen, som ble igjen i Bergen. I mange år var det bare de to.
Tonje Steinsland forteller om en tilgjengelig, varm mor som samtidig kunne bli så oppslukt av arbeidet sitt at hun glemte å spise. Hun dro datteren med seg rundt til middelalderkirker og vikingegraver, mens hun entusiastisk snakket om Olav Tryggvason. Hun var dessuten en mor som stilte krav, som hadde mye humor og temperament. (En gang ble hun så sinna at hun kastet en full vaskebøtte i veggen). Gro Steinsland tilhører den generasjonen sekstiåtterkvinner som med mye strev frigjorde seg fra sine 50-tallsmødres krav om plettfrie hus og hjem, og er av dem som fortsatt syns matlaging og baking er usigelig kjedelig. Hun lovpriser fortsatt Lånekassen, som lot henne få mulighet til å studere akkurat det hun aller helst ville. Først ble det kunsthistorie og norsk, og hun så for seg et hovedfag i historie. Hun hadde akkurat levert Tonje i barnehagen og var på vei for å melde seg opp til historie hovedfag, da hun støtte på en bekjent. Hun fortalte om et helt nytt fag ved Universitetet i Bergen, som het «religionshistorie».
- Jeg husker den dagen helt tydelig. Det regnet, jeg hadde med meg paraply, og da jeg hørte om dette nye faget, følte jeg et trøkk inni meg. Det var et stort rom som åpnet seg i meg, det este og brant: DET må jeg! Samtidig føltes det som om dette var noe som hadde ligget og ventet på meg hele tida. Jeg gikk rett bort og meldte meg på religionshistorie. Siden har jeg ikke holdt på med annet! sier Steinsland lykkelig.
- Jeg har undervist på universitetet i over 40 år, og det er jeg stolt av. Jeg var alltid godt forberedt, og brukte mye tid på undervisningen, samtidig som jeg forsket og skrev bøker. Nå som jeg er blitt pensjonist, kan jeg bruke all min tid på å skrive. Og jeg har alltid en bok jeg skal skrive! Jeg kunne ikke tenke meg å leve uten å ha det der å holde på med. Jeg har en sånn veldig glede av å få arbeide med det jeg er interessert i. Alt det stoffet jeg har inni meg ... Jeg håper det vil vise seg at jeg kan leve en stund på det, om det skulle røyne på.
- Har det vært mye motgang i livet ditt?
- Det har vært noen motbakker. Men uansett hva jeg har vært gjennom, har jeg alltid hatt med meg denne gleden over arbeidet.
- Hva er det egentlig du er så fascinert av i religionen?
- Jeg blir fascinert av menneskene og det de tror på. De skaper seg et bilde av verden, for å ha et ståsted og for å kunne forklare hvor vi mennesker egentlig kommer fra. Hva er meningen, hvor skal vi? Jeg ser på meg selv som et religiøst menneske, og det hender jeg går i kirken. Jeg tror ikke på dogmer og fundamentalisme. Religion rommer mye, både ideologi, politikk og maktbruk, noe vi ikke minst ser ute i verden nå. Men når jeg iblant går til nattverd, kan jeg kjenne en glede over denne riten, en glede over fellesskapet med de andre, og følelsen av å være med i en lang historie. Jeg liker de lange linjer!
Det er med litt bekymring Gro Steinsland har gått ut av yrkeslivet sitt på universitetet. Det er få som nå er opptatt av hennes store spesialområde, den norrøne arven.
- Jeg er bekymret for framtida til faget mitt. Folk vet ikke så mye om det norrøne lenger, og vi som har en like spennende mytologi her i Norden som det de har i Hellas. Nå i høst har det skjedd mye spennende! Islendingesagaen har kommet ut på nytt i moderne språkdrakt, for eksempel, sier Steinsland, som selvsagt vet mye om den førkristne julefeiringen også. For vi feiret jul før Jesusbarnet kom også, og selve det norrøne ordet «jul», eller «jol», er blitt bevart gjennom tusen år med kristen historie i Norden, som den eneste kulturen i Europa.
- I andre land har de ulike varianter av ordet «Christmas», «kristmesse», men hos oss har «jul» levd videre, som et minne om den gamle midtvintersfesten vår, forteller Steinsland.
- Vi er ikke helt sikker på opprinnelsen til ordet «jul», men den kan ha kommet av navnet på mørkemåneden som varte fra midten av desember til midten av januar, «Ylir».
- I England sier de iblant «yuletide»?
- Ja, det er bevart fra angelsaksisk. Og det er mye fra den gamle julefeiringen som har levd videre. I «Haraldskvedet» får vi inntrykk av at Harald Hårfagre var luta lei av julefeiringen hjemme i de «varme kvinnestuer», han ville heller «drikke jol» med sine barske menn på sitt skip. Hjemmet var tydelig midtpunktet for feiringen, sammen med mye fokus på mat og drikke, akkurat som i dag. De brygget øl og spiste svinekjøtt, for grisen var guden Frøys hellige dyr. Så ribbe, det har vi spist siden Frøys tid, for flere tusen år siden! Det er det jeg syns er så spennende med jula, den har så mange lag, sier Steinsland.
- Ta også det med at man betraktet juletida som en magisk, hellig tid, men også farlig tid der man måtte passe seg. Julenatten var alle de mørke maktene ute, da kom gjerne åsgårdsreia med hyl og skrik. Det var de døde, og de skulle man ta godt imot. Det var vanlig å sette igjen julematen igjen på bordet natt til 1. juledag, slik at de døde fikk noe å spise. I dag tar folk fortsatt vare på de døde, nå går vi på gravene julaften for å tenne lys.
Litt på spøk har Gro Steinsland allerede klart for seg nøyaktig hvor hun vil være når hun «rolig lukker sine øyne» for siste gang. Det er på hytta på Hadeland, der hun har utsikt til Tingelstad gamle kirke, en steinkirke fra middelalderen. Det er den vakreste utsikten hun vet. Datteren Tonje har lurt litt på hvordan hun eventuelt skal få arrangert akkurat dette øyeblikket, men det er i alle fall ingen tvil om at bergensjenta trives aller best på innlandet på Hadeland, stappfullt av middelaldertufter og kirker som det området er. Der sto også den såkalte «Dynnasteinen» som Steinsland er dypt fascinert av, fordi det er den aller første kunstneriske framstillingen av juleevangeliet i Norge.
Hytta på Hadeland deler Gro Steinsland med sin samboer gjennom 20 år, komponisten Ragnar Söderlind. Heldigvis deler han også hennes interesse for å kombinere sommerferieturer med besøk i middelalderkirker. De har to barnebarn hver, og Steinsland pleier å si at for henne var det nesten like stort å bli bestemor, som å bli mor. Øyeblikket da hun første gang fikk se ansiktet til sitt aller første barnebarn, en liten gutt, var nok ett av de sterkeste i hennes liv. Men hun har ikke alltid så mye til overs for barnebarnas juleavslutninger. Det er jo ingen som setter opp julespillet fra Betlehem lenger!
- Jeg trodde det fremdeles var Josef, Maria og Jesusbarnet, men der sto de i tights og vrikket på seg, til dundrende rockemusikk. Helt uten Maria og Josef!
Men julaften er det alltid en eller annen som leser høyt fra juleevangeliet hos Steinsland-familien. Det skjer gjerne hjemme hos datteren Tonje, som tar seg av julematen («Det stelles så nydelig til høytid for oss alle»). Juletregang er også fast tradisjon, og når de synger «Deilig er jorden», tenker Gro Steinsland alltid på foreldrene sine hjemme på Landås i Bergen.
- Da tenker jeg på foreldrene mine og alle jeg er glad i, døde eller levende, og «vandrer» med denne pilegrimssangen over hele jorden. Jeg elsker å gå rundt juletreet. Det er julefryd!
5 favoritter
Musikk: Noe inhabil, men er fascinert av samboer Ragnars musikk i operaer, symfonier og hans «Nordiske rekviem».
Film: Ble smuglet inn på «Snøhvit og dvergene» som 6-åring - aldri senere har en film gjort så sterkt inntrykk. (Livredd for heksa).
Bok: Sigrid Undsets «Kristin Lavransdatter» er for alltid på innsiden av huden min.
Mat: En pose mandler holder i lange baner!
Sted: Det må bli hytta på Hadeland.
