«When there`s war and all is hell
Send in Jan Egeland!
He`s the United Nations superhero man!».
(Utdrag fra Ylvis-videoen «Jan Egeland», 2012)
Jan Egeland (56) har litt motstrebende, men høflig latt seg jage ut av Flyktninghjelpens kontorer i Prinsens gate midt på blanke formiddagen. Der var han blant annet midt oppe i forberedelsene til den store fadderaksjonen for flyktningbarn i regi av TV 2 rett over påske. Samtidig forbereder han en kronikk til engelskspråklige aviser om sine erfaringer fra da han nylig vitnet om Syria-katastrofen i Washington foran Senatets utenrikskomité, dagen før hadde han blitt intervjuet av Al-Jazeera om det samme, og …
Vi småprater oss nedover Prinsens gate, og Egeland avbryter seg selv idet vi nærmer oss operataket, ett av målene for dagens fotosession med Flyktninghjelpens generalsekretær.
- Ja, her hadde vi jo lystenning på treårsdagen for utbruddet av krigen i Syria, nikker han.
- Hjelper det Syria om vi tenner noen lys på operataket, egentlig? Fikk folk der nede vite om det i det hele tatt?
- Det blir ikke fred i Syria om vi tenner lys på operataket. Men hvis vi ikke bryr oss, blir det i alle fall ikke noe bedre. Men spør du om folk i Syria fikk vite det, så: Ja. Noen av dem fikk det. Det ble vist fra lystenningen over hele verden, også fra Oslo, på storskjerm i flere av flyktningleirene. En slik markering er også viktig mentalhygiene for oss som prøver å hjelpe, det motiverer oss til å stå på videre. Men det var nok viktigere for Syria at jeg vitnet i Senatets utenrikskomité, sier Egeland og forteller om anstrengelsene han gjorde for å få de tvilende amerikanske senatorene til å forstå at Syria-spørsmålet ikke bare handler om man skal sende våpen til opposisjonen eller ikke, men aller mest om politisk press, fredsdiplomati, sanksjoner, økonomiske tiltak, og ikke minst: Humanitær hjelp. 9 millioner flyktninger og fordrevne fra krigen i Syria har fått Egeland til å uttale at dette er den største humanitære flyktningkatastrofen i vår generasjon.
- Men hvorfor føles det likevel som om verden bare sitter og ser på?
- Mye fordi konflikten i Syria synes som det er «bad guys» på begge sider. Men dette er ikke noen cowboyfilm. Det er ikke «bad guys mot bad guys», men «bad guys» mot veldig mange meget gode sivile. Gode mennesker som deg og meg, mennesker som bestemora vår og dattera vår. De har ikke fortjent dette, sier Egeland, som nå har spasert seg fram til operataket. Der blir han stående og myse tankefullt utover den for anledningen knallblå Oslofjorden.
Vel, egentlig står han vel helst og poserer for Dagsavisens fotograf, og vi må tenkte litt på Ylvis-videoen «Jan Egeland», en ellevill og spektakulær puddelrock-hyllest som i skrivende stund nærmer seg 9 millioner visninger på YouTube. Her blir han ikke bare hedret som en suveren «peacekeeping machine» og den eneste mann du kan stole på «når håndgranater flyr», men også som en muskuløs, spray tan-brun actionhelt med lekre legger og knallblå øyne. Virkelighetens Jan Egeland har riktignok blå øyne, men med det skarrende rogalandsmålet og den tynne, nærmest magre kroppen, minner Egeland mye mer om en slags nærsynt, vennlig misjonær enn en eksplosiv og aggressiv Arnold Schwarzenegger. På operataket står rett og slett en fredelig mann i skjorte og jakke med Flyktninghjelpens logo på, og innimellom fotoklikkene får han så vidt bemerket at det å stå og stirre utover havet i grunnen faller seg helt naturlig for en gutt som er født «ute i havgapet». Da han var en ung, idealistisk elev ved Kongsgård gymnas i hjembyen Stavanger på 1970-tallet, og allerede var i ferd med å stifte sin første Amnesty-gruppe, hendte det at han vandret langs kaiene nedenfor skolen, stoppet for å stirre utover havet, og drømte om den dagen han endelig kunne bli ferdig med skolen og reise ut i den store verden. Som sine to bestefedre, som begge dro til sjøs som 15-16-åringer, og som begge ble krigsseilere for Norge. Farfaren het Laurits, og Egeland er oppkalt etter ham, han er døpt Jan Laurits. Middelklasseoppveksten i den velorganiserte og velstående misjonsbyen Stavanger fortonte seg som ganske kjedelig for unge Jan Laurits Egeland, sammenlignet med historiene han hørte om de to bestefedrene hans hadde opplevd ute på havet under 1. og 2. verdenskrig. Som dem, ville han ut. Ut for å oppleve eventyret, og kanskje redde verden i samme slengen.
Og som mange vet, reiste Jan Egeland ut rett etter videregående, og tilbrakte de neste 35 årene rundt om i verden som en slags idealistisk «peacekeeping machine», for å bli i Ylvis-sjargongen. Først til Colombia i 1976 som 19-åring, der han levde sammen med indianerne i jungelen, og holdt skole på spansk for de som hadde overlevd møtet med storsamfunnet. Disse første årene brant han mest for Latin-Amerika, og allerede på ungdomsskolen skrev han, etter eget utsagn, «en bunnløst naiv og glorifiserende» særoppgave om revolusjonshelten Che Guevara. På videregående skrev han om menneskerettigheter, og tok kontakt med Amnesty International, de neste årene var Egeland tungt involvert i Amnesty. Senere ble det statsvitenskapsstudier i Oslo og USA, litt journalistikk i NRK, forskning i PRIO, og hjelpearbeid i Røde Kors. Så dukket han opp i politikken, først som politisk rådgiver for daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg, siden som statssekretær i UD. Så ble det blant annet fredsmekling i Colombia og jobb som generalsekretær i Røde Kors, før han i 2003 fikk jobben han er desidert mest kjent for: Visegeneralsekretær i FN, med ansvar for humanitære spørsmål. Det var nok denne perioden, som tok slutt i 2007, som inspirerte Ylvis til å framstille ham som en suveren «United Nations Superhero Man», akkompagnert til smektende gitarsoloer.
- Men i hvilken disse verdenene har du følt deg mest hjemme?
- Jeg liker meg best på steder der det er handlekraft. Som i FN, UD, og i Røde Kors. Og Flyktninghjelpen, det er den perfekte organisajsonen for meg. Da kan jeg lede arbeidet i felt og gjøre noe. Handlekraft og handlingsmulighet er utrolig viktig for meg. Jeg blir helt fortvilet når det blir for mye prosess, når alle er livredde for å ta beslutninger som en dag skal bli evaluert og kanskje kritisert. Som i Syria, der mange land er livredde for å gjøre feil, noe som fører til at de gjør altfor lite. Jeg har tatt veldig mange beslutninger i mitt liv, og alle har ikke vært like gode. Jeg har fått mine smeller opp igjennom årene og gjort mye feil. Men både i FN og som statssekretær i UD, for eksempel, fikk vi satt i gang flere nyordninger som fortsatt brukes og virker, sier Egeland.
- I stedet for å spørre seg selv: «Kan det gå galt?», er det for meg bedre å spørre: «Kan det lykkes?»
På vei tilbake til Prinsens gate og Flyktninghjelpens kontorer snakker Egeland om frustrasjonen han føler når han vet at millioner av mennesker som skulle hatt hjelp, ikke får det. I Syria er flere byer for eksempel utsatt for langvarig beleiring. Folk sultes ut.
- Tenk deg at Oslo er i full krig, og at de 600.000 som bor her får forsyninger med mat hver tredje måned. Og den maten de får, holder kanskje bare i en måned. Det å bevisst sulte ut folk, er en krigsforbrytelse, sier Egeland, i det vi kommer fram til Flyktninghjelpens ganske beskjedne bygg.
- Så hvis amerikanere og russere og andre viser større lederskap, og rett og slett forlanger at vi får adgang til ofrene i Syria ..., sier han i heisen, og så er vi fremme. Egeland strener ned korridoren, hilser til høyre og venstre, og går så vidt klar av en ansatt som kommer balanserende forbi med et svært fruktfat.
- Oi, ja, her er det frukt på gang! sier Egeland blidt, men litt fraværende, og setter seg ned på kontoret sitt. Vi har på forhånd hørt at han skal være en svært så distré person, av typen som slenger rundt seg med mobiltelefon og nøkler over det meste av verden. Men i dag later alt til å være på plass, og Egeland setter resolutt fram et bilde av Miriam, en åtte år gammel syrisk jente fra Damaskus, som nå bor under kummerlige forhold i en flyktningleir i Libanon. Hun er ett av de barna Flyktninghjelpen vil at nordmenn skal bli faddere for rett over påske.
- Hun vil bli lege når hun blir stor, sier Egeland, og forteller at han på talerstolen i Washington holdt opp et bilde av henne: «Dette er Miriam. Det er barn som henne dette handler om. Det er barn med framtidshåp som henne vi må hjelpe». Miriams alvorlige, mørke øyne blir ved å følge oss under resten av intervjuet. Da er det verre med Jan Egelands egne, blå øyne. For når han skal konsentrere seg om en lengre tankerekke, lete etter gode formuleringer eller skal huske et årstall, har han åpenbart fått en vane med å lukke øynene mens han snakker. I perioder blir man derfor sittende og betrakte Egelands øyelokk, før han plutselig åpner dem igjen, så brått at man nesten skvetter til.
- Så hvis du spør meg om Norge gjør nok i Syria, så er svaret: Nei. Norge gjør ikke nok. Den norske regjeringen gjør ikke nok, og den forrige regjeringen gjorde heller ikke nok. De kom med en kvote på tusen flyktninger som skulle få komme til Norge. For lite, for seint. Den nye regjeringen satte kvoten ned til 500, og sa at nye 500 skulle tas av den ordinære kvoten. Så nei, Norge gjør ikke nok, regjeringen gjør ikke nok, det norske folk gjør ikke nok, Stortinget diskuterer dette for lite, sier Egeland, og legger til:
- Jeg kan ikke si hvor mange flere tusen Norge bør ta imot. Men vi må ta noen tusen på et år når lille Libanon tar over 50.000 i måneden. Vi hjelper uansett mest i nærområdene. Der gir vi hundretusener håp. Ja: Det er håp for verden.
- I Ylvis-videoen virker det jo som om du er en slags supermann som alltid klarer å ordne opp i alt?
Egeland smiler lunt.
- Nei! Hm. Hehe. Den videoen var jo ellevilt morsom, og det ble godt sunget og godt spilt!
En sommerkveld i 2012 satt Jan Egeland hjemme med sine kone og spiste kveldsmat. Da fikk han en mystisk SMS fra sin nevø, som befant seg på konsert på Stavanger stadion: «Det er 25.000 mennesker som roper navnet ditt her!». Det viste seg at det var Ylvis-brødrene som spilte inn sin video. De fikk ganske riktig 25.000 mennesker til å rope «Egeland!», mens de holdt opp plakater med bilde av ham. Etter at videoen kom ut høsten 2012, har ikke verden vært helt den samme for Jan Egeland. De tidligere FN-kollegene hans, som kjente ham som en seriøs, idealistisk mann, selveste «verdens samvittighet», syns videoen var hysterisk morsom og har sendt hilsener og meldinger. Når han skal introduseres på internasjonale konferanser og seminarer, spilles gjerne en snutt fra videoen når han er på vei opp mot talerstolen.
- Akkurat idet de synger «mad dictator with a gun - send in Jan Egeland!», så fryser de bildet, og så skal liksom jeg komme tuslende, smiler Egeland, som ikke helt forstår den berømmelsen han har oppnådd på You Tube. Unge Ylvis-fans over hele verden synger om «Dsjan I-gelænd», og spør i kommentarfeltet: «Who the hell is this Jan Egeland anyway? He is awesome!» Og: «We could really use him here in the Ukraine». Antakelig er Jan Egeland nå den mest kjente norske politiker i utlandet, i alle fall blant ungdommen.
- Dette er så helt annerledes enn det jeg har opplevd. Det kan ofte bli veldig knusktørt og lite humor i internasjonale organisasjoner generelt. Det er utrolig mye latter og moro som har kommet ut av dette etterpå. For det er jo bare å le. Hvis man ikke kan le av seg selv, hvem kan man da le av, spør Egeland, som aldri har vært spesielt opptatt av puddelheavy. Derimot liker han Michael Jackson, Sivert Høyem, og særlig klassisk musikk. Helst skal det være Händel, noe han gjerne har «på øret» når han går på ski i fjellheimen, men han er også glad i Mozarts foruroligende vakre dødsmesse «Requiem».
- Men det betyr ikke at jeg er spesielt morbid, altså, forsikrer han. Som liten sang han førstesopran i Stavanger domkor, og 2. bass i sentralkoret for Stavanger-skolene. Han spilte også fiolin i mange år.
- Jeg ble aldri god på fiolin. Jeg øvde for lite. Men hadde jeg hatt tid i dag, skulle jeg gjerne sunget i kor igjen. Jeg sang faktisk solo i Domkirken da jeg var liten, sier Egeland.
Med bakgrunn fra misjonsbyen Stavanger, er det lett å se for seg at Egeland hadde en kristen oppvekst og sang i Ten Sing. Men nei. Riktignok drømte hans grandtante Mina om han en dag skulle bli misjonær, og han har fortsatt en slags barnetro i behold. Men Egeland kom fra et hovedsakelig akademisk og sosialdemokratisk hjem. Faren, Kjølv Egeland, var litteraturhistoriker, skolemann og Ap-statsråd i Odvar Nordlis regjering på 70-tallet, og var blant annet med på å grunnlegge det som seinere skulle bli Universitetet i Stavanger.
- Far var en fantastisk pedagog og foredragsholder. Jeg er selv veldig glad i å holde foredrag og forelesninger. Det har jeg nok fra ham, sier Egeland om faren, som døde i 1999. Moren lever fortsatt. Hun var hjemmeværende da han var liten, men tok utdanning i voksen alder. I dag er hun en høyst oppegående dame på 92.
- Hun følger godt med, og er meget opprørt over det som skjer i Syria. Hun kommer med klare råd til meg, sier Egeland.
- Hun har kanskje vært mye redd for deg, når du har reist rundt i farlige konfliktområder rundt om i verden?
- Det har hun nok. Men på en annen side er hun typen som tør å sitte ytterst på Prekestolen og dingle med beina, og det hadde jeg aldri turt selv! Det er mye hun har gjort, som jeg aldri ville våget, sier Egeland, som også har to voksne døtre. Begge internasjonalt interesserte idealister, som ham, og mye flinkere enn ham i absolutt alt, hevder han.
Så banker det på døra. Det viser seg at en av hans ansatte er på babyvisning med lille Edvin, seks uker. En gruppe ansatte stimler sammen rundt Egeland, som holder den lille babyen i favn:
- Det var en nydelig, liten gutt! Sover han om natta? Jeg husker da jeg selv var i småbarnstiden. Hver morgen kom jeg på jobb i UD helt i ørska ... Hvor mye veier han nå? Fem kilo? Det var det jeg veide da jeg ble født! Broren min veide fem og et halvt, vi holdt jo på å ta livet av min mor, to ganger! Hm, det lukter jo så godt av sånne små babyhoder...
- Dette ble jo en meget hyggelig break, sier Egeland etterpå. Han ser fram til å bli bestefar en gang, men akkurat nå er han mer enn fornøyd med at han snart skal på hyttetur med kona og begge døtrene i påsken. Når dette leses, er Egeland antakelig i full gang med å pakke.
- Vi drar palmesøndag opp til hytta vår i Skåbu, som ligger i det vi kaller «Jotunheimens forgård». Ja, på hytta, der har jeg hatt mine lykkeligste øyeblikk, sier Egeland, som nettopp i denne fjellheimen en gang gikk seg vill på ski sammen med den påtroppende, nye generalsekretæren i NATO, Jens Stoltenberg.
- Ja, det var vel på 90-tallet at jeg sammen med den daværende finansministeren virkelig var på ville veier i tåka, midt i «min» fjellheim. Vi gikk og gikk, og så begynte det å mørkne. Jeg sa til Jens at «vi må nok belage oss på en Plan B. Vi må antakelig gå ute i hele natt». Da husker jeg Jens sa: «Men jeg likte Plan A best, jeg, Jan!» Men så, ser du, så var det som en slags «divine intervention», hva heter det på norsk? En «guddommelig inngripen», ja. Plutselig lysnet det opp, det kom en stripe med lys akkurat idet solen gikk ned. Da så jeg jo at vi gikk i helt gal retning. Så vi snudde, og klarte å komme fram til sporet før det ble helt bekmørkt. Så vi kom til rette! forsikrer Egeland, og legger til:
- Hvis noen hadde spurt: «Vil du bo i en suite på verdens flotteste, femstjerners sydenhotell eller vil du gå på ski på hytta?» Så ville jeg svart: «100 ganger heller på hytta!»
hanne.mauno@dagsavisen.no
5 favoritter
MUSIKK: Jeg er glad i klassisk musikk, som Händel og Mozart, men liker også Michael Jackson, og Sivert Høyem.
FILM: Så nettopp to sesonger av «House of Cards». Er fascinert av og kan mye om amerikansk politikk.
BOK: Siden begge mine bestefedre var krigsseilere, liker jeg godt de siste bøkene til Jon Michelet om dette temaet.
MAT: Vanlig norsk husmannskost. Jeg er ikke så opptatt av finsmaking av fin mat. Ellers altetende.
STED: Den norske fjellheimen.
