Ja-mannen

En vanlig dag for Samferdselsdepartementets statssekretær Bård Hoksrud (40) kan se slik ut: Han kommer hjem til leiligheten sin i Oslo sentrum etter enda en maratondag på jobben, med en plan om å jobbe enda mer ved PC-en, og kanskje kommer han til å ringe kone og barn hjemme i Bamble i løpet av kvelden. Idet han kommer inn i gangen, veldig klar for å hente seg en iskald Pepsi Max fra kjøleskapet, ringer mobilen hans. «Hvor er du», spør en anspent stemme i telefonen, på vegne av opptil flere lastebileiere i Østfold. «Jeg er hjemme i leiligheten min», opplyser Bård Hoksrud vennlig. «Men du skal jo være her! I Østfold! Du skal opp på talerstolen om ti minutter!»

- Og da, vettu, da var det bare å hive seg i bilen og kjøre rett til Østfold. Jeg var framme en time seinere, og heldigvis var det noen andre som kunne holde foredraget sitt først, så jeg kunne gå opp på talerstolen etter det. Jeg tok talen på sparket, ja, for heldigvis har jeg alltid noen samferdselsfoilere med meg i bilen. Og så har jeg jo mye samferdsel i huet, sier Bård Hoksrud med stor ro idet han åpner en Pepsi Max på kontoret sitt i Samferdselsdepartementet.

For dette vil du garantert oppleve hvis du tilbringer litt tid med Frps mest joviale mann: Før eller siden vil du få se ham hente seg minst én Pepsi Max, og med forbløffende korte intervaller vil du få høre ham bryte ut i smittende, lystig latter. Hoksrud makter å le selv når temaet er den første regjeringsvinterens nedslående meningsmålinger for Frp eller at den tidligere så avtroppende nestleder Per Sandberg denne uka plutselig troppet på igjen. Dermed torpederte Sandberg effektivt Frps store nestlederjakt denne våren 2014, og tilbake sto hans aktuelle arvtakere, folk som Terje Søviknes, Anders Anundsen og Bård Hoksrud selv, og ante ikke hva som traff dem.

- Da jeg hørte at Per blir sittende, tenkte jeg bare «oi!» Jeg skal love deg at jeg ble overrasket, ja! sier Hoksrud og ler godt og lenge.

- Men det var jo du som skulle bli «den nye Per Sandberg»?

- Ja, ha ha, det var jo det noen skrev, vettu! Det var veldig hyggelig å høre akkurat det, da, jeg kan jo ikke bli sur for DET! Per er en veldig dyktig politiker, og jeg tror det er bare bra for partiet at han blir sittende. Det kan jo eventuelt komme muligheter seinere? Jeg sitter ikke og griner her på kontoret, jeg, altså, sier Hoksrud, etterfulgt av nok en lystig lattersalve.

Nå kan man jo si at Bård Hoksrud egentlig er helt slående ulik Per Sandberg. Begge har riktignok ry på seg for å være folkelige og frittalende politikere som på instinkt forstår en gjennomsnittlig Frp-ers sinne over en bomstasjon. Men der Sandberg framstår som en kontroversiell, brysk nordtrønder med en egen evne til å skaffe seg fiender i partiet, virker Bård Hoksrud så blid, omgjengelig og vennesæl at «du kan smør' han på brødskiva», som de ville sagt nordpå. Hoksrud er rund i alle betydninger av ordet, sanker venner på de mest uventede steder, også i SV-leiren, og avvæpner de fleste med sitt brede grenlandsmål fra den blide, tempererte telemarkskysten. Han er generelt en mann som alltid sier ja, også når han absolutt burde sagt nei.

- Ja, jeg er et ja-menneske, og det er ikke alltid så lurt! Men jeg ønsker å være positiv, og så liker jeg ikke å skuffe folk. Jeg prøver å være meg sjæl og ta ting litt på hæl‘n, sier Hoksrud.

- Sier du ja fordi alt høres morsomt ut eller mest fordi du ikke vil skuffe folk?

- Først og fremst fordi jeg ikke liker å skuffe folk, he he! Det er det verste jeg vet.

Akkurat denne siste store Sandberg-overraskelsen var tross alt ikke Bård Hoksruds skyld. Men ellers virker det som om det er hans notoriske evne til å si ja som skaffer ham overraskelser her i livet. For sier man ja til alt, har det lett for å bli uheldige dobbeltbookinger, eller det blir så mye å holde styr på at Hoksrud rett og slett glemmer hele avtalen i farten.

Én ting er at lastebileierne i Østfold måtte vente på ham i én times tid. En annen er at han litt for lett sier ja til rare mediestunt, av typen: «Møt opp i studio og la deg intervjue med løgndetektor.» Dette skjedde under sist valgkamp, der TV-seerne kunne se Bård Hoksrud svare på spørsmål av typen: «Føler du deg seksuelt tiltrukket av Siv Jensen?» «Har du noen gang løyet på TV?» Året før sa han ja til å bli sminket av «Nitimen», under mottoet: «Også menn kan bruke sminke» «Han lot seg villig ledes inn til frisør, sminkør og stylist, og lot seg til og med overtale til glitrende øredobber, parykk og et festlig fippskjegg», skrev NRK.no etterpå og viste fram bildet av en «metroseksuell» Bård Hoksrud. Det ble en underlig, feminin og svarthåret Bård Hoksrud, som mest av alt minnet om en slags godmodig, tyrkisk teppeselger.

- Det bildet ble jo helt sinnssykt, nikker Hoksrud beskjemmet.

- Parykk og øredobber og …. ja, det va‘kke bra! Jeg fikk kjeft i partiet etterpå for at jeg hadde sagt ja til dette.

- Men hvis du en gang vil ha en lederstilling i partiet, så blir du jo nødt til å si nei til folk og ta upopulære avgjørelser som folk vil bli skuffet over?

- Jeg har fått beskjed om å lære meg å si nei, og jeg er blitt mye bedre til det nå, hevder Hoksrud, som likevel deler en liten mediestunt-historie til:

- Jeg kom gående nedover Karl Johan, skulle rekke et fly til Stavanger. Da er det en søt jente med TV-kamera som stopper meg og sier: «Kanskje du kan svare på noen spørsmål?» Og jeg bare: «Ja, hva er det detta for no‘, da?» Hun viste seg å være fra TV-programmet «Landeplage» og lurte på om jeg ikke ville synge A-has «Take On Me»? Da skjønte jeg at jeg var sjakk matt. For hvis jeg sa nei og bare gikk videre, ville det bli dårlig på TV, og siden jeg var gammel A-ha-fan, så sa jeg ja til det. Men for å si det sånn: Sangstemme har jeg IKKE, sier Hoksrud bestemt.

Det gjorde ikke saken bedre at han denne dagen tilfeldigvis hadde på seg rosa skjorte og at NRK-folkene i tillegg utstyrte ham med rosa øreklokker.

- Det ble helt ille! Etterpå sa hun at dette kom på TV «i mars måned». Mars kom og gikk, og heldigvis kom det ikke på TV. Men så kom april ...

Hoksrud tar en megetsigende pause.

- Mange dager før programmet kom på lufta, begynte reklamesnuttene å komme på TV. Og jeg var med i alle! Med rosa øreklokker! Jeg fikk meldinger på telefonen hele tida. Fytti katta, altså!

- Men du sang vel ikke SÅ fælt?

- Jo, det var ille. Helt ille. Per Sandberg sendte meg en melding: «Jeg håper du aldri gjør dette igjen.» Det er det der med at jeg setter meg sjæl i en dårlig greie og vandrer rett inn i fella. Så får jeg meg en trøkk etterpå.

Bård Hoksruds desidert verste trøkk i hans politiske liv kom etter den berømte gutteturen til Riga i september 2011. Han vil helst ikke snakke offentlig om den saken lenger, og alt kona hans har uttalt om den saken er: «Jeg har sagt ja til gode og onde dager. Det gjelder fortsatt.» Men vitser og referanser til saken dukker fortsatt opp over to år etter, sist i den samme Per Sandbergs selvbiografi. Der kaller han episoden «Frps beste sex-skandale», i betydningen den Frp håndterte best i mediene. Noe av det første Sandberg tenkte, fortalte han Dagsavisen etterpå, da han hørte at Bård Hoksrud var snikfilmet av TV 2 i Riga, var: «Det må være feil. Ikke Bård.» Hoksrud la seg deretter helt flat, vedtok forelegget for brudd på sexkjøpsloven, sa det var en enkeltstående hendelse og ba offentlig om unnskyldning. Etterpå raste debatten, men selv gikk Bård Hoksrud på jobb igjen etter noen få dager. Han dro og møtte resten av stortingskollegene i transportkomiteen, som var på reise i Sveits.

- Det var nok lurt å gå så raskt tilbake til jobben. De som sykmelder seg og blir borte en stund, tror jeg får en enda tøffere vei tilbake. Jo raskere du greier å face noe slikt, jo bedre. Det er noe med at enten legger du deg ned eller så må du prøve å reise deg igjen. Det var beintøft å treffe de andre i komiteen uka etterpå, men jeg ble godt tatt imot. Veldig. I transportkomiteen blir man godt kjent på tvers av partigrensene, man er mye på reise sammen, både i inn- og utland. Da utvikler det seg personlige vennskap. Jeg var god kompis med SVs Hallgeir Langeland, men jeg kunne trukket fram flere andre i komiteen. Selv om vi er steinharde mot hverandre i debatter, så er dette mennesker som vet hvordan dette livet er. Det er mange politikere som har hatt både opp- og nedturer i full offentlighet, selv om det er grader av hvor «stort» det er, sier Hoksrud med et for ham uvant alvor.

Pepsi Max-flaska står nå helt urørt foran ham her inne på kontoret, som er dekorert med et Liverpool-skjerf, et kart over hans kjære hjemfylke Telemark og et innrammet presseoppslag der en SV-er i Skien uttaler: «Stå på, Hoksrud!»

- Lærte du noe av den såkalte «Hoksrud-saken»?

- Åja. Du lærer utrolig mye, både om deg sjøl og om hvem som er vennene dine. Det er utrolig mye du finner ut.

- Tror du dette alltid vil henge ved deg?

- Det vil alltid være noen som vil bruke det. Det må man bare leve med.

Bård Hoksrud var 28 år gammel og leder for Fremskrittspartiets Ungdom da han vinteren 2001 ble vitne til Frps kanskje verste sex-skandale gjennom tidene. Studerer man pressebilder fra Frp-ledelsens berømte pressekonferanse etter Søviknes-skandalen i 2001, der de ble beskyldt for løgn, sitter en meget ung Bård Hoksrud ved siden av en bister Carl I. Hagen og en gråtende Siv Jensen. Ikke bare skjedde Søviknes-skandalen på et hotell i Langesund, ikke langt unna Hoksruds hjemtrakter, settingen var FpUs landsmøte som Hoksrud ledet. Det ble også han som fikk den tunge oppgaven med å bygge opp tilliten til ungdomspartiet igjen.

- Det var en spesiell opplevelse, nikker Hoksrud, fåmælt også nå.

- Du satt midt i alt dette?

- Ja.

- Hva lærte du av det, da?

- Jeg lærte det som egentlig har vært min leveregel hele veien: Vær ærlig. Ikke prøv å skjule noe. Hvis du ikke forteller alt med én gang, så kommer det likevel fram. Det er alltid noen som vil fortelle, og det er alltid noen som klarer å finne ut noe. Ærlighet varer lengst.

I 2001 hadde Hoksrud allerede vært medlem av Bamble kommunestyre i ti år. Født som han er i det året Frp ble stiftet, 1973, var han bare 18 år gammel da han først ble valgt inn der. Før det hadde han bak seg noen år i FpU, og faktisk også Framfylkingen, arbeiderbevegelsens barneorganisasjon. Han vokste tross alt opp i arbeiderklasse- og Norsk Hydro-byen Porsgrunn, med en pappa som var elektromontør og stemte Ap. Lille Bård var blant annet med på Framfylkingens landsstevne i Seljord, der han fikk hilse på selveste Gro Harlem Brundtland.

- Ja, det husker jeg godt. «Landsmoder‘n!» Hæ hæ hæ! Det er ikke så mange som vet at jeg begynte i Framfylkingen, nei, sier Hoksrud som nå har fått sitt gode humør tilbake etter all den nedslående skandalepraten.

En barndomsvenn sier at han rett og slett ikke kan forestille seg en negativ Bård Hoksrud. Litt sur iblant, kanskje, særlig når han må skru opp en IKEA-hylle, noe han er elendig til, men ingen har visst noensinne hørt ham si ting som: «Nei, detta går nok aldri bra. Nå går nok alt til helvete.» For fordelen med å være en ja-mann, er jo at man åpner seg for alt livet har å by på og at man har en innebygd klokkertro på at alt før eller siden vil ordne seg.

Som liten var han tynn og pinglete, men driftig som få. Bare 12 år gammel begynte han å jobbe i butikk etter skolen. I tenårene var han nesten mer i butikken enn han var på skolen, som han ikke var særlig glad i, og Hoksrud så lenge for seg at han kom til å vie sitt liv til dagligvarebransjen. Men på slutten av 80-tallet skled han liksom over fra speiderbevegelsen og inn i fremskrittsbevegelsen, og som 15-åring meldte han seg inn i FpU. Han mener selv at den eldre søsteren hans fikk familiens sports- og studiegener, mens han selv fikk det meste av politikkgenene. Foreldrene ble skilt da han gikk på ungdomsskolen, og en stund ble Bård boende sammen med faren i Porsgrunn. Senere flyttet han til moren i Bamble, som også interesserte seg sterkt for politikk. Noen år satt mor og sønn sammen i både kommunestyre og formannskap, begge som representanter for Frp. Først i 2011 var Hoksrud helt ferdig med lokalpolitikken i hjemfylket, bare et par uker før han fikk trøkken i Riga. På tross av Riga-skandalen greide han å bli gjenvalgt til Stortinget i 2013, og nå sitter han altså som statssekretær i Solberg-regjeringen med ansvar for samferdselspolitikken.

- Og her må du sitte og administrere en politikk som kommer til å føre til bomstasjoner på norske veier. Hvordan føles det?

- Det er jo ikke noen god følelse, det. Det er ikke gøy i det hele tatt. Men alternativet er jo at vi hadde fortsatt med den forrige politiske ledelsen eller en ledelse som synes bompenger er helt greit. Det synes jo ikke vi. Det vi kan gjøre nå, er å effektivisere og sørge for at det blir lavere kostnader med å kreve inn bompengene, og så har vi en plattform som sier at vi skal få på plass et statlig veiselskap, slik at du kan gi statlige lån i stedet for å kreve bompenger. I tillegg har vi allerede fjernet bomstasjoner for 1,3 milliarder. Det ville aldri skjedd om ikke vi hadde sittet i regjering, hevder Hoksrud som nå ser lengselsfullt på Pepsi Max-flaska si på bordet. Han rakk liksom aldri å drikke den ferdig under intervjuet.

- Hvor mange av disse drikker du om dagen, egentlig?

- Jeg må vel kalle meg en Pepsi Maxi-holiker. Jeg prøver å late som det er en to-tre liter, men det er nok sikkert det dobbelte. Det er det første jeg gjør når jeg står opp om morran og det siste jeg gjør før jeg legger meg om kvelden: Jeg tar meg et glass Pepsi Max. Men jeg drikker ikke kaffe, da!

- Hvor lenge har du hatt dette problemet?

- Siden Pepsi Max-en kom, tenker jeg, sier Hoksrud ubekymret og ler igjen sin lystige latter.

Men nå begynner vi faktisk å få nok. Det kan da ikke være fysisk mulig for en mann å være SÅ jovial og blid absolutt hele tida? Selv om man kommer fra den tempererte telemarkskysten?

- Men jeg er faktisk ikke alltid «like blid», sier Hoksrud.

- Når kona og jeg skal skru opp hyller sammen eller noe sånt, da smeller det. Hun er praktisk anlagt, men er temperamentsfull, og jeg har ti tommeltotter. Da er jeg ikke mye blid, altså. Og når hun ber meg kjøre innom IKEA på Slependen for å kjøpe med meg noe, «når jeg likevel skal hjem» til Stathelle en fredags ettermiddag...

Bård Hoksrud ser ut som om han grøsser ved tanken. Ja, han ler ikke nå, i alle fall.

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Her må jeg nevne mine gamle helter A-ha og generelt popmusikk fra 80-tallet.

FILM: Jeg ble veldig rørt av filmen «Veronica Guerin» om en irsk journalist som forsøkte å forandre verden.

BOK: Den siste boka jeg leste, var om Trond André Bolle som falt i Afghanistan.

MAT: Det er lite som slår en god biff, er det vel? Med Pepsi Max til, selvsagt.

STED: Mitt favorittsted er hjemme på Stathelle, for jeg reiser så mye ellers.