Stabukken Steen

Addis Abeba, Etiopia, en dag mot slutten av 1950-tallet. En liten, lyslugget kar i 4-årsalderen står oppreist og støtt på skallet til en stor skilpadde. Slik paraderer han gjennom Addis`gater, i shorts og bar overkropp: På toppen av en skilpadde som verdig skrider fram, mens guttungen svinger triumferende med en liten kjepp.

56 år senere romsterer forfatteren Thorvald Steen rundt på kjøkkenet i sitt hvite rekkehus på Ekeberg, mens han mumler for seg selv.

- Hm, jeg har noe jæklig god sjokolade her som jeg tenkte dere skulle få.

Han står oppreist, men må holde seg godt fast i kjøkkenbenken. Med litt strev får han ordnet med kaffe, krus og sjokoladekuler.

- Kona mi mente i alle fall at dere kommer til å like den sjokoladen godt.

Så oppdager Steen at vi studerer en bildeserie som henger på veggen ved kjøkkenvinduet. Det er en liten guttunge som ivrig leker og beveger seg under vann.

- Det der er vår eldste sønn Tobias, som nå er 26 år. Det er kona mi som har tatt bildene, hun er en meget habil amatørfotograf. Han hadde ennå ikke lært å gå. Han fikk rett og slett ikke til å gå og var så lei av å prøve. Men så kom han under vann! Da løsna alt, sier Steen, som nå beveger seg på sitt langsomme vis i retning stua.

- Fin hylle, bemerker fotografen på veien, og nikker mot en underlig bølgeformet, buktende bokhylle i hjørnet.

- Ja, det er godt snekkerarbeid. Som gammel håndverker setter man pris på sånt. Den er håndlaga, men jeg har kjøpt den, for mye penger i hine hårde dager. Men nå kan dere kanskje hjelpe meg slik at dere i Dagsavisen får tatt en tariffesta kaffepause?

Vi bærer krusene ut i stua. Etter oss kommer Steen sakte skridende med en skål med sjokoladekuler.

- Ja, disse sjokoladene har jeg veldig store forventninger til, altså. De ser nesten lumskt gode ut!

Så sitter han der, i sin lenestol, i sin lyse rekkehusstue på Ekeberg. De to eldste ungene har flyttet ut, lærerkona Marianne er på jobb, mens attpåklatten og niendeklassingen Sara fortsatt er på skolen. Steen troner i sin stol med fullt utsyn til det høyreiste, pyntede juletreet ved langveggen, og den bleke vintermelankolien utenfor stuevinduene. Men snart skal juletreet ut, for nå skal det bli plass til alle bursdagsgjestene som etter planen snart kommer hit til rekkehuset i Tormodsvei. Torsdag 9. januar fylte Thorvald Steen 60 år, og neste uke skal han ta med seg bursdagsgjester etter feiringen forlaget hans har planlagt for ham nede i byen.

- Da blir det spetakkel! Du vet, jeg har hatt så mange forskjellige karrierer i mitt liv. Jeg har fagforeningsbakgrunn, jeg har vært poet, og så var det Gaustad-perioden min, der jeg jobbet og var hovedverneombud. Alle de menneskene jeg har truffet i mitt liv, og som har påvirket meg litterært, de har jeg så lyst til å se opptre for meg. De vet det ikke selv ennå, men …

- Så det er skummelt å være en bekjent av deg disse dager?

Et stort smil sprekker opp i det karakteristiske, skjeve ansiktet hans, det som folk alltid syns virker så alvorlig.

- Skummelt, ja! Det er absolutt riktig!

Samme dag som Thorvald Steen fylte 60 kom også hans nye essaysamling ut. «Den besværlige historien» heter den. Der skriver han om arbeidet med sine historiske favorittskikkelser, som han har dvelt ved i løpet av sitt over 30 år lange forfatterskap. Da snakker vi om folk som Snorre Sturlason, Charles Darwin, Richard Løvehjerte og Sigurd Jorsalfar. Steen er også innom sin favorittby Istanbul og temaer som diagnostisering i norsk psykiatri, men særlig skriver han om sin egen, personlige livshistorie. Han var bare tre år da han flyttet sammen med familien sin til Addis Abeba i Etiopia. Foreldrene hadde bakgrunn fra motstandsbevegelsen under krigen, og faren var i noen år flyger og lærer i Royal Aire Force i (RAF) i England. Nå dro han til Etiopia for å undervise i ingeniørfag ved den tekniske høyskolen i Addis, mens kona fikk jobb som sekretær.

- Far underviste etiopiske, somaliske og eritreiske studenter. Jeg var en liten og lyslugget kar som ble en slags naturlig maskot for studentene hans, noen av dem var nesten blåsvarte i huden og så jæklig høye, vet du. Det var da jeg sto på denne skilpadda og marsjerte gjennom gatene. Etterpå fikk jeg en sølvpokal av keiseren, av selveste keiseren av Etiopia, Haile Selassie.

- Hva fikk du den for?

- For «innsatsen», antakelig! Hehe. Vi bodde i Etiopia til jeg var sånn cirka seks år, og fortsatt har jeg med meg noen indre bilder derfra. Som da far og jeg kjørte rundt i bushen i en knøttliten folkevogn og fikk motorstopp. Plutselig var det mange svarte mennesker som stimlet sammen rundt bilen og tittet inn på oss gjennom bilvinduene. I tillegg kom også en flokk apekatter! Å, fy fillern, disse apekattene var jo så energiske, mimrer Steen.

Da Steen, lillebroren og foreldrene kom hjem til Oslo og Norge igjen i 1960, viet seksåringen sitt unge liv til ski og skihoppingens edle kunst. I mange år var det alt som sto i hodet på den energiske guttungen: Idrett, og da særlig luftige svev over kulen. Han ble tidlig politisk engasjert, også, men hans store drøm i livet var å bli idrettsmann. Så ble han 17 år gammel. En dag fikk han en knusende beskjed fra en nevrolog på Ullevål.

Han fikk vite at han hadde utviklet «progressiv muskeldystrofi», en arvelig sykdom som innebærer at musklene gradvis svekkes. Han måtte øyeblikkelig slutte med idrett, mente legen, han burde helst holde sengen, og uansett kom han til å havne i rullestol før han var 30. De neste par årene ble de svarteste i Thorvald Steens liv. Hjemme ble diagnosen hans møtt med en slags skamfull taushet, og både moren og faren benektet at det var kjente tilfeller av muskeldystrofi i deres familier. Etter det nevnte ingen av dem diagnosen hans med et ord. Steen mistet all tro på en framtid som skihopper, ja, tro på en framtid i det hele tatt.

- Jeg var veldig preget av den diagnosen jeg hadde fått. Jeg så meg selv sitte i rullestol, at jeg ble sengeliggende. Jeg fikk et ekstremt lavt selvbilde, og stor grad av selvforakt. Jeg var nok suicidal et par år etter den diagnosen.

- Hva fikk deg fra å gjøre ende på det?

- Jeg forsto at det kroppslige forfallet ikke gikk så raskt som legene hadde sagt, og jeg valgte en annen strategi enn de foreslo. Jeg la meg ikke ned i sengen, men jeg prøvde heller ikke å trene musklene hardt, for det kunne jo være gærent, det og. Det jeg gjorde var å sykle og gå turer, og ta meg jobb på Gaustad. Dette skjedde uten noen ordentlig plan, og mest i trass. Jeg har alltid vært sta, og en fighter.

For om det var Ullevål som ga ham den knusende beskjeden, ble Gaustad hans redning. De første årene på 70-tallet våknet han opp av tungsinnet rett og slett fordi han ble så voldsomt interessert i det turbulente livet ved Norges mest kjente og beryktede psykiatriske sykehus.

Han startet som pleiemedhjelper, tok senere fagbrev som maler på verkstedet, og ble til slutt hovedverneombud for alle Gaustads yrkesgrupper.

- Det jeg i ettertid har skjønt var veldig viktig, var at mitt destruktive selvbilde på en måte ble «motsagt» av folk jeg møtte på Gaustad. De andre ansatte, og pasienter, som virket takknemlige for det jeg gjorde for dem. Da følte jeg at jeg hadde en verdi likevel. At jeg kunne brukes til noe her i verden, sier Steen.

For den som leste aviser på 1980-tallet, kunne man nå se den unge tillitsmann Steen figurere som en uredd og høylytt talsmann for de ansatte, i kamp mot det han mente var overgrep mot pasientene. Han var sentral i Arnold Juklerød-saken, samtidig som han engasjerte seg i Oslo Samorg. Han kjente også på en ny, eksistensiell krise: Hvordan kunne autoritetsfigurer begå overgrep? Han så at innefor psykiatrien og blant utøvere av tradisjonell marxisme, fantes det en farlig oppfatning av at man befant seg på et høyere nivå enn andre. Det førte til at han ble kritisk til marxismen og psykiatrien, og til at han en dag syklet bort til filosofiprofessor Knut Erik Tranøy for å få ham til å bli hans mentor i filosofiens verden.

- Da han så meg komme i malerhabitt, rett fra verkstedet på Gaustad, ble han jo pisse redd, vet du. Han trodde jeg var psykiatrisk pasient, ikke sant. Jeg var en høy, lys, ruvende fyr i islender, og sa: «Kan du bli min lærer i filosofi»? Da ba han meg sitte ned og skrive alt jeg hadde skjønt av Immanuel Kants «Das Ding an Sich». Det viste seg at jeg ikke hadde forstått en dritt, vet du! sier Steen fornøyd, som senere ble en «ordentlig» utdannet cand.philol.

Midt oppe i alt oppstyret på Gaustad traff han også hun som senere skulle bli kona hans, den 19 år gamle pleiemedhjelperen Marianne. De første årene var de «bare venner», som jobbet på Gaustad sammen om sommeren og brevvekslet når hun dro for å gå på lærerskole i Nordland. Det var hun som ga ham hans tre første diktsamlinger: En av Pablo Neruda, en av Triztan Vindtorn, og en av Arne Ruste.

- Det som skjedde var at jeg var 27 år og ble helt overrumplet! Før det tenkte jeg aldri tanken om å bli forfatter. Men nå ble jeg veldig opptatt av surrealistisk poesi og metaforer, og det endte med at fagforeningsmannen debuterte som poet. Av alle ting! sier Steen, som slik begynte sitt forfatterliv. I løpet av 30 år er han blitt en etablert og sentral forfatter som har skrevet poesi og skuespill, romaner, barnebøker og essays. På 90-tallet var han kjent som en profilert leder av Den norske Forfatterforening (i en slik grad at noen fortsatt tror han er det), og i samme tiår begynte han på sine historiske romanverk. Hele tida utviklet sykdommen seg, men sakte, og i all stillhet. Bare kona og hans indre krets visste. Først da han passerte 40, begynte han å skrive åpent om progressiv muskeldystrofi, og han ble inspirert til å skrive en egen romanserie om en mann som forsøker å akseptere sin kroniske sykdom.

- Jeg hadde ikke lyst til å framstå som et offer, sier Steen.

- At det skulle bli sånn: «Se på ham, stakkaren», sier Steen, som underveis selv fikk tre barn med Marianne, på tross av at de begge visste at sykdommen hans var arvelig. Samtidig visste han fortsatt ingenting om sin genetiske historie. Foreldrene hans var fortsatt like tause, og moren hans ble rasende da han begynte å skrive åpent om sykdommen. Slik sto saken helt til en kveld i slutten av 2011, da Steen fikk en telefon fra en tremenning. De pratet en stund, helt til tremenningen sa at nå måtte hun legge på, hun skulle jo ringe fetteren hans også. Steen ble målløs. Han hadde da ingen fetter på morssiden?

Fra da av begynte Steen å rulle opp den egentlig familiehistorien sin, som var full av løgn og fortielse, alt iscenesatt av hans gåtefulle mor. For 40 år etter at han som 17-åring ble slått ut av diagnosen fra nevrologen på Ullevål, fikk han altså vite at det var hans egen mor som var bærer av sykdommen. Han hadde arvet den fra henne. Det viste seg at hennes far, som moren hennes hadde forlatt, hadde sykdommen. Broren hennes hadde hatt den. Kanskje også noen av hennes onkler og tanter. Men aldri hadde hun sagt ett ord om dette til ektemannen sin, eller sønnene. Hun nektet også å samarbeide med legene på Ullevål da Steen fikk diagnosen, enda de ba henne spesifikt om opplysninger om familiens sykdomshistorie. Hun hadde for lengst brutt all kontakt med broren og hans familie. Og selv da Steen i august 2012 forsiktig spurte den aldrende damen om det han hadde funnet ut, ville hun ikke svare ham skikkelig. Han skriver om dette i sin nyeste essaysamling: «Hemmeligholdt du din far og din bror på grunn av sykdommen? For å finne deg en ektemann og få egne barn?» spurte han moren. «Det kan vel hende, sa hun». Vinteren etterpå døde hun av kreft.

Tilbake sitter 60-åringen Thorvald Steen med mange spørsmål, men han har ikke tenkt å gi seg før han har funnet svar på alle gåter. Hvordan kan han best beskytte sine egne tre barn? Og hvordan kunne hans egen mormor, som han forgudet, være med på hemmelighetskremmeriet?

- Dette er noe jeg jobber videre med, og som jeg har tenkt å skrive mer om. Det essayet var bare en begynnelse. Jeg har jo brukt mitt liv på å avsløre sannheter, og jeg vil finne ut av dette også, sier Steen.

- Men jeg er ikke bitter på mor, selv om hun var bæreren av sykdommen. Jeg ser henne som en del av et samfunn som luker vekk alle skavanker og avvik. Hun var nok også styrt av skam, og frykt for at ingen ville gifte seg med henne. Men jeg spurte henne også senere om opplysninger til et mest mulig nøyaktig, genetisk familietre, som kanskje kan hjelpe mine tre barn hvis de skulle trenge det. Selv da ville hun ikke svare, enda det angikk hennes egne barnebarn. Det syns jeg er drøyt. Jeg syns også det er vondt at far aldri snakket med meg om dette, når han etter hvert fikk vite sannheten.

Det er vel omtrent på dette tidspunktet i intervjuet at Sara, Steens attpåklatt, kommer hjem fra skolen. Hun rusker ham i håret, og sier ertende at han har begynt å bli skikkelig gammel nå. 60 år, da gitt!

- Herregud, blir jeg virkelig 60? sier Steen, og later som om han blir rystet.

- Pappa er veldig snill, hyggelig og omtenksom. Han er god til å ta vare på andre mennesker. Og hvis han er sint, så viser han det ikke, sier 14-åringen, uten at faren hører.

- Jeg er faktisk veldig imponert, jeg, over at jeg er blitt 60 år, og at jeg fortsatt stabber omkring på dette merkelige viset, konstaterer hennes far.

- Jeg har fått jobbe og utrettet mye, vil jeg si. Alt har jo gått mye bedre enn oddsen skulle tilsi. Jeg har nå kommet i den situasjonen at jeg kan leve med å bli dårligere og dårligere. Samtidig vet jeg at dette gjør livet stadig mer vanskelig for kona mi, da. Det er et dilemma for meg. Fastlegen min sa det: «Hvis du ikke hadde hatt familie, hadde du vært på sykehjem nå». Det syns jeg var en sterk beskjed å få. Og jeg vet jo det, at hvis jeg faller på gulvet, kommer jeg meg ikke opp selv.

Han må smile.

- Noen ganger er jeg ganske korka. Jeg innser ikke mine begrensninger. Hun ergoterapeuten min ga meg skikkelig kjeft: «Thorvald, nå må du jaggu se til å få deg en rullestol! Nå bruker du alle krefter på å sjangle deg fram til talerstolen når du skal holde foredrag. Bruk heller kreftene dine på det som er viktig!» Samtidig, tenk på energien til et knøttlite barn som endelig har lært seg å stå på to, og som skal lære å sykle, stå på ski og gud vet hva. Da er det vanskelig for et menneske å akseptere at det går nedover, at man til slutt ikke kunne gå selv. Det er det jeg har måttet akseptere.

- Hvordan var det å sette seg ned i en rullestol for første gang?

- Å, det var deilig! Det var helt nydelig! På flyplasser kjører jeg rundt og smiler, og ser antakelig ut som den lykkeligste rullestolbruker i hele Norge, sier Steen, helt uten ironi og sarkasme. Gleden over rullestolen virker helt ekte. Ja: Steen smiler salig.

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Den svenske hiphoperen Timbuktu - eller Bèla Bartòk, ungarsk 
komponist.

FILM: «Kongens tale», av regissør Tom Hooper, med Colin Firth i hovedrollen som George VI av Storbritannia.

BOK: Arne Rustes «Kretsløp, dikt 1973-2012».

MAT: Lam i alle varianter!

STED: Konstantinopel (også kjent som Istanbul).