Da Jane Throndsen troppet opp på intervju om fast stilling i Dagbladet for 16 år siden var hun trøtt og sliten. Hun var iført jeans og skinnjakke, og på Doc Martens-støvlene satt det rester av leire fra massegravene i Bosnia. Throndsen, som var vikar på avisens utenriksavdeling, kom rett fra flyplassen. Dagen før hadde hun stått i en diger gymsal der hjelpepersonell talte lik, mødrene lette etter sine døde sønner og gråten var utrøstelig. Lukten av død satt fortsatt i nesen da hun entret kontoret til sjefene i Akersgata. Samtalen foregikk slik:
- Hvorfor vil du jobbe i Dagbladet?
- Fordi jeg vil forandre verden.
- Det er ikke aktivister vi trenger vettu. Det er journalister.
Nå kommer hun skridende inn i Finstua på Frognerseteren med flagrende hår, grønn militærjakke, trange jeans og elegant silketopp. Føttene er stukket ned i spisse boots som kunne vært rappa fra klesskapet til et svartkledd rockeband. Røff utenpå, myk inni.
- Kan vi ikke snakke litt om deg først, sier hun smilende. Og fyrer av spørsmål. Så sitter vi der, da, og kjenner litt på hvordan det er å være to spørrende personer på hver vår side av bordet. Jeg tenker at Throndsen lever opp til sitt rykte som pen og blid.
- Jeg er en glad person, for alle de fine folkene jeg treffer og jobben min som går fra det mest dyptgripende dramatiske til det ellevilt underholdende. Men du vet, bak en glad person ligger alltid et stort alvor, en melankoli, sier hun. Og bestiller ishavsrøye og eplemost med is.
Lørdag 3. november kommer VG Helg i ny, glanset utgave med Throndsen som redaktør. Da det ble kjent i fjor at Jane Throndsen, som fikk fast jobb i Dagbladet etter det litt grimme intervjuet i 1996 skiftet beite til VG, var overraskelsen stor. Hun, som hadde vokst opp med en mor som leste høyt fra Sissel Benneche Osvolds kommentarer i bilen på familieturene til Vestlandet, valgte å gå til hovedkonkurrenten. Det kunne oppfattes som å gå til sengs med fienden,og det var hun såre klar over. Hun har valgt å sammenligne det med en ungdom som flytter hjemmefra, og mener det var på tide. Neste helg kommer den første utgaven av nye VG Helg ut med revampet design og freshe gjesteskribenter. En som overraskende nok er blitt ansiktsløftet vekk, er forfatteren Ingvar Ambjørnsen. Ambjørnsens lørdagsspalte har vært fast innslag i VG i 21 år, og er en av de mest populære lørdagskommentarene i avisen.
- Er han ikke glossy nok lenger?
- Du, vet du hva? Ambjørnsen var helt definerende for min ungdomstid. «Den siste revejakta», «Hvite niggere» - jeg elsker ham som forfatter. Men nå er det sånn at i ethvert sirkus skifter du ut numrene, enhver regjering skifter ut sine statsråder. Det har ingen ting med kvaliteten på Ambjørnsen å gjøre, det har med å skifte ut laget å gjøre. Når du skal lage noe nytt, må du foreta noen grep.
Et annet grep er Ari Behn som er headhuntet som stemmen fra London. Throndsen møtte ham i London på det legendariske kjendisvannhullet Soho Hotell. De drakk champagne. Dråpen som fikk prinsessegemalens glass til å renne over dryppet fra Jane Throndsens røde lepper.
- Det var nok dråpens kraft som fikk ham til å takke ja, sier Throndsen og lar det skinne gjennom at dette har de jobbet med en stund for å få til.
- Endelig føltes timingen riktig for ham, i og med at han dro til London og fikk nok distanse til Norge til å kunne føle seg fri i en skribentrolle. Jeg synes han er støyende og deilig irriterende med sin totale mangel på ydmykhet.
- Og penere enn Ambjørnsen på blankt papir?
- Jeg elsker folk med litt hakk, folk som har en sårbarhet i seg og ikke er helt A-4. Begge to har dette ved seg. Men det var som sagt på tide med en utskiftning. Så det er ikke et valg mellom disse to mennene, det er et nødvendig skifte når vi skal skape noe nytt.
Andre nye spaltister som skal få helgen til å skinne er Hans Olav Lahlum, historiker og forfatter, Linn Skåber, skuespiller, komiker og tekstforfatter og Mia Hundvin, tidligere håndballproff.
- I den britiske tabloiden The Sun har de i alle år hatt Mystical Meg som leser folks horoskop, kunne det være en idé å hyre prinsesse Märtha også, kanskje? Hun holder jo på med så mye artig.
Throndsen ler hjertelig og lenge. Løfter glasset med eplejuice i salutt.
- Takk for tipset! Den tanken har vi utrolig nok ikke vært inne på.
«You‘re beautiful ... drop dead beautiful ... drop dead beautiful ...». Med Britneys hypnotiske sukkerstemme på øret løper Throndsen seg sprek på morgenkvisten. En trendy uvane hun la seg til mens hun bodde i London. Hun og familien har bodd der de siste to årene, og da hun dro hjem i mai for å ta fatt på sin nye stilling i VG var det uten mann og sønn. Emil på 13 er nemlig headhuntet til fotballklubben Watford, så nå bor han og far - Dagbladets korrespondent Gunnar Ringheim - igjen i verdensbyen mens Jane Throndsen og tvillingdøtrene Rachel og Helena har flyttet hjem til huset på Nordstrand.
- Å bo ute er veldig frigjørende. London er en deilig by og britene et mysterium. Når muslingen briten åpner seg er det så mye fantastisk innhold. Jeg ble en løper mens jeg bodde i London. Løp Bath halvmaraton sammen med Lars Helle. Det er utrolig gøy første gang du runder de to mila. Sønnen min sa: «Du har sånn gjennomføringsevne, mamma!». Jeg elsker det ordet. Du kan egentlig gjøre hva som helst bare du har gjennomføringsevne, det er det beste i hele verden.
Dagen etter ble hun så grepet av det hun hadde gjennomført at hun kastet på seg treningstøyet, løp ut i parken, de faste 10 rundene, og gikk hjem og spydde.
- Kjempestolt. Jeg ble helt hekta.
- Må alle ledere løpe maraton og Birken nå?
- Du vet, jeg er vokst opp på Kongsberg, og da er man født med ski på beina. Det som var gøy med maratonmålet var å balansere energien i livet. Du kan foreta mye god opprydding i topplokket på en god løpetur, finne ut hva som er viktig og mindre viktig. Den erkjennelsen kommer nesten akutt på andre mila.
- Hvordan er det å være «alene»-mamma med så lange arbeidsdager som du har nå, har du hushjelp?
- Nei. Jenter fra Kongsberg vettu, vi er vant til å trå til litt. Jeg har to gode forbilder i bestefedrene mine. Han ene var fiskerbonde, kjørte folk til Shetland under krigen og var på lofotfiske mens bestemor måtte passe gården. Den andre bestefaren min sang i mannskor, jobbet på fabrikk og var en av gutta på skauen. Begge to hadde never som var tre ganger så store som mine, og de nevene er et fint bilde på at de tålte en trøkk, litt motgang. De er gode rollemodeller.
- Du vet jeg er en genetisk feil, spør hun brått og spidder ishavsrøya med sølvgaffelen.
- Jeg er nemlig enegget tvilling! Jeg og søsteren min er blåkopier med identisk DNA. Så vi er forskningsmateriale. At hun også jobber i mediene gjør ikke forvirringen mindre. Det er mange som har fått seg en overraskelse når de har kastet seg rundt halsen på en av oss. Småsnuppene våre derimot, er toeggede, så de er som søsken, bare født på likt.
- I en liten by fødes store drømmer, sier Jane Throndsen. Hennes drømmer begynte i et grått hus i Alf Prøysens vei nummer 6 på Kongsberg. Der vokste hun til og lekte med gutter som hadde politisk blå fedre og hjemmeværende mødre. Som tenåring barberte hun av seg alt håret og ble trommelslager i et band.
- Det var et nabolag der alle jobbet med å lage våpen, mens mine foreldre var lærere, hadde Pax-leksikon, «Nei til atomvåpen»-merker og abonnement på Sirene. Vi kjørte gammel bil med klistremerke hvor det sto: «Bruk bilbelte - Venstre trenger deg». Tvillingsøsteren min og jeg vokste opp i en vei med fem gutter, det herder deg for et røft liv i Tigerstaden.
- Vaksinerte det deg mot enhver form for borgerlig småbyliv?
- Målet var alltid å få seg en utdannelse, ja. Tjene egne penger. Når du vokser opp et sted omkranset av høye fjell får du store drømmer. Det er som om du hele tida higer etter å få vite hva som fins bak de fjellene, en medfødt lengsel og hang til flukt.
Mens hun studerte sosiologi på Blindern døde storesøsteren som var multihandikappet. Fra den dagen ble det helt krystallklart hva hun ville gjøre med livet sitt: Forandre verden.
- Jeg tenkte faktisk på det i natt, om livets vendepunkt. Når livet bringer en form for mørke, står det gjerne klart for deg hva du må gjøre. Jeg har alltid elsket å skrive, fortelle folks historier, og dermed falt det naturlig å tenke journalistikk. Oppglødd og full av pågangsmot tok hun runden til alle de store avisredaksjonene i Akersgata og spurte om hun kunne få jobb. Pliktoppfyllende resepsjonister ringte sjefene sine og sa: «Det står ei jente i resepsjonen og lurer på om hun kunne få snakke med dere.» I Dagbladet ble hun tilbudt jobb som redaksjonsassistent, men takket nei. Det var journalist eller ingenting. Isteden tok hun jobb i en liten organisasjonsavis, og dro deretter til England for å studere journalistikk.
Da hun senere fikk praksisplass i VG, tok hun med et intervju hun hadde gjort som student i London med forfatteren Ken Follett.
- Jeg fikk det fordi jeg hadde en kompis som lå med datteren hans. Så mens alle de andre løp rundt og lagde det store definerende intervjuet med grønnsakshandleren på hjørnet, satt jeg på toget til London. Men Klaes Krog i VG var ikke imponert. «Du verden, dette var da altfor lite privat. Du får ikke vite noen ting om hvordan han stryker skjortene sine», sa han. Da var det noen kloke folk som sa: «Gå over gata til Dagbladet med det». Det gjorde jeg. Og fikk jobb som vikar. Så nå er jeg på en måte kommet hjem igjen. Men det var en lang runde.
Livredd og ambisiøs. Det oppsummerer den første arbeidsuka i Dagbladet. Hun synes det er en god kombinasjon når man skal yte.
- Jeg har aldri hatt sånne definerte karrieremål, det var mer det å komme inn i en legendarisk stor avis - lita jente fra Kongsberg, ikke sant - og skulle jobbe med legender i norsk presse. Arne Hestenes gikk fortsatt i gangene. Det å skulle innfri og så var det det jaget med mange vikarer og presset om å være god nok.
Nå om dagen er det frykten for ikke å innfri ambisjonene om å skape en uforglemmelig lørdag som av og til gnager. Å skape et magasin som setter en ny standard.
- Akkurat nå, for eksempel, er jeg litt redd. Det er den samme frykten som ligger og murrer som et gnagsår og kommer og røver nattesøvnen fra meg. Det er en fin drivkraft. Du skal være litt sulten og redd, det er viktig.
Da hun var 23 la hun ut på en tre måneders reportasjereise rundt halve Afrika, med kjæresten som fotograf. De haiket med lastebiler som fraktet mais, bodde med kakerlakker på 10-kroners hosteller, og var inne i jungelen for å lage reportasjer.
- Vi krasja på sofaen til Tom Kristiansen i Harare, jeg bare ringte og spurte om vi kunne få komme på besøk.
- Vi hadde kun én avtale i boks før vi dro, men over 30 solgte saker i etterkant. Det var det året de Klerk og Mandela fikk Fredsprisen og jeg bare ringte til Dagbladet og spurte hva de hadde lyst på. Vi fikk være med sikkerhetspolitiet inn i de verste bydelene iført skuddsikre vester. På en av turene plukket politiet opp 18 lik som ble lagt i hengeren på den pansrede bilen.
Reportasjen ble trykket i Dagbladet, og da hun kom tilbake fikk hun jobb som vikar på utenriksavdelingen. En søndag ettermiddag fikk hun en telefon fra utenrikssjef Arvid Bryne. En av de garvede utenriksjournalistene som skulle til Bosnia var blitt syk. Kunne hun reise i morgen?
- Jeg, en 26-åring uten fast jobb, vikar på tredje året, hva skulle jeg si? Snart gikk jeg rundt i søla i det krigsherjede landet og så på mens de gravde opp lik etter lik. Inne i en gymsal lå det et 40-talls lik utover og mødrene gikk rundt og lette etter sønnene sine.
For første gang i løpet av samtalen blir hun litt stille, tydelig beveget av minnene.
- Så ser jeg hun ene moren som stopper opp fordi hun ser den røde T-skjorta til sønnen sin...
Stemmen brister. Jane Throndsen tar en stor slurk av juiceglasset, det er vanskelig å tenke på fortsatt. Hun ser på meg med alvorlige øyne.
- Vet du, jeg føler meg så utrolig heldig også skjønner du, være 42 og ha fått lov til å være journalist, fått lov til å møte så mange forskjellige mennesker, så mange skjebner. Å være brennende og breddfull av håpet om at du kan gjøre en forskjell, dra til Bosnia, komme hjem, være helt på andre enden og gjøre stjerneintervjuer ... det er i dette spennet magien ligger.
- Hege Duckert var så flink til å lage juleselskap for oss, og da pleide hun å printe ut et eller annet sitat fra sakene som hver og en hadde skrevet i løpet av året som gikk og legge dem under tallerkenene. Så skulle vi lese høyt. Da Fredrik Wandrup leste fra en av mine saker fra Balkan da ... ja, tårene bare rant og rant. Når den døra ble åpnet var det helt hudløst, helt nakent.
Da Dagbladet Magasinet kom ut for aller første gang den 23. oktober 1999, var det med Jane Throndsen på coveret. Hun husker det var med skrekkblandet fryd. Slank som en mynde var hun blitt tilbudt fettsuging av en plastikkirurg, og hun skrev deretter en knusende avsløring om forskjellig praksis innen kosmetisk kirurgi. Avsløringen forandret norsk lovgivning, umiddelbart etterpå ble det satt i gang arbeid med utforming av detaljerte og strenge etiske retningslinjer for kosmetisk virksomhet. Men Throndsens utseende forandret den ikke.
- De kom ikke nær meg med så mye som en sprøyte, jeg er hellig overbevist om at dersom du driver og sprøyter all den skitten inn i ansiktet ditt, vil det til slutt gå til hjernen, sier hun entusiastisk, tvinner den digre kladasken av en sølvring hun har på høyre hånd med korte lakkerte skifergrå negler som matcher silketoppen.
Hun fikk sin første lederstilling som 31-åring og var nyhetssjef som gikk i turnus. To år senere ble hun redaktør for Dagbladet Magasinet.
- Jeg husker at jeg leste en leder i DN som gjorde sterkt inntrykk. Du må elske de du jobber sammen med, sto det. Samme hvor vanskelig det kan være. Det gjorde inntrykk på meg og jeg har forsøkt å holde det fokuset hele tida. Det er ALLTID noe gull som kan vaskes fram hos folk.
- Traff du mannen din på jobb?
- Selvfølgelig. Når du jobber 14-timersdager er det ikke så mange andre steder du kan treffe folk.
«Rumpelege injiserte sement, superlim og dekkfiks», «Her er maten som gir deg Alzheimers» «Slik får du sving på sexlivet». Det er bare et lite knippe utvalgte titler fra førstesidene på landets to største tabloider.
- Vil egentlig folk ha sextips og livsstilsforslag fra norske tabloidjournalister?
- Du, sier hun, puster dypt, henter krefter helt fra bunnen der se spisse skoene er, og knaller til:
- For meg er tabloid et hedersord. Det er mange medierom du kan velge å gå inn i. Det kraftfulle i tabloidjournalistikken og i VG er at de på sitt aller beste klarer å snakke den lille manns sak, snakke makta midt imot, fortelle hemmeligheter, avsløre og forandre Norge. På den andre siden har du den ekstreme underholdningen eller forbrukerjournalistikken. Folk har et valg. Morgenbladet og fantastiske Plot på ene siden, og VG på den andre. Men det fins en kraft i tabloidjournalistikken som gjør meg stolt av å jobbe i Verdens Gang.
- God VG helg?
- Ja! Et hedersord.
sissel.hoffengh@dagsavisen.no
5 favoritter
Musikk: Thåström, Police, løper til Britney Spears «(Drop dead), Beautiful».
Film: «Sunshine cleaning», «Oslo 31. August».
Bok: «Drömfakulteten» av Sara Stridsberg.
Mat: Alt av fisk, bestefar var jo skipper på skøyte.
Sted: Den stilleste øya i Sverige vinterstid.
