«Den største fisken vi har er hvalen, for den kan velte en båt med halen.»
Året var 1972. Ingrid Bjørnov var på sitt livs første audition. Det gjaldt opptak i Oppsal skoles pikekor og unge Bjørnov sang med sterk overbevisning om denne hvalen som egentlig ikke er noen fisk, men et digert pattedyr. Ung og bestemt hadde hun alt satt seg et hårete mål: Å få kloa i den fine, røde korkjolen. Så nå var det kor eller ingenting. Nylig kom hun ut med boken «Se Norges blomsterdal» der hun forteller om gleden ved å synge i kor, en musikalsk pilegrimsreise som begynner med jakten på den røde minikjolen. Kjolen var en riktig raff liten sak i det tidsriktige syntetmaterialet crimplene, som for syttitallets drabantbyjenter lyste som et enslig fyrtårn av glamour i havet av oransje ribbestrikk og kordfløyel. Da hun fikk beskjed om at hun var god nok og hadde bestått opptaksprøven, sto lykken i taket. Sporenstreks ble det tur til Oppsalsenteret med mor for å kjøpe solbrun nylonstrømpebukse og hvite ballerinasko i størrelse 40. For, som Ingrid Bjørnov skriver selv:
«Jeg var ni år, hadde brune briller, høy panne og fullt utvokste føtter.»
De brune museflettene er borte for lengst. Det er ikke så mye igjen av hårgeleen fra Dollie de Luxe-dagene heller. I dag har sommervinden grepet tak i den kortklippede, gråspettede sveisen. Hun har solbriller på hodet, vest og skjorte over hvit T-trøye og baggy jeans av merket G-Star. På føttene: sølvfargede Nikes. Hun slenger seg ned på kaféstolen, kipper av seg den ene Nike-skoen og vifter med tærne mens hun snakker. Eneste spor av pop er sølvglitrende tånegler. I morgen, når ektemann Terje Holli står med begge beina i elva og fisker laks i ei elv langt borte, nærmere bestemt i Trøndelag, opptrer hun på litteraturfestivalen på Lillehammer.
Helt siden hun hadde sitt første soloshow på Soria Moria i 2000, har Ingrid Bjørnov hatt stor suksess med sine show der hun ved å blande musikk og humor har skapt sin egen nisje, og hun har både salgs- og forestillingsrekorden på stand-upscenen Latter. Nå jobber hun med et nytt show som skal settes opp i september.
- Jeg ramla liksom litt sidelengs inn i en solokarriere, via «Herreavdelingen» og konserten på Soria Moria. Det har gått ganske bra, og da begynner man å analysere. Det er skummelt å følge opp en suksess. Den nye korboka er så langt hun kommer til å gå når det gjelder å skrive selvbiografi. Men da NRK inviterte til «Litt av et liv»-sending nylig stilte hun modig opp.
- Det var hyggelig, men en helt annen rolle enn jeg er vant til. Det gikk mye lenger inn i privatlivet enn jeg pleier å gå når jeg får styre det selv.
- Å ja? Har du tenkt å styre dette intervjuet selv også?
- Ja visst. Jeg forteller bare det jeg vil fortelle, sier hun og legger smilende til:
- Men jeg bruker historien skamløst til min egen fordel. Jeg er på konstant leting etter klamme øyeblikk i min egen historie, situasjoner der jeg har følt meg som en dust. De er det beste underholdningsmaterialet jeg har.
- Er klær såpass viktig for deg at du aldri kunne havnet i korps istedenfor kor?
- Korps var aldri noe alternativ fordi det var få jenter der. Jeg er et flokkdyr, en som følger strømmen. Jeg ville ha brystpanel da alle de andre ville ha brystpanel. Min lykke er at jeg er ei helt vanlig kjerring og det er den kanskje største gleden ved mitt solovirke, at jeg representerer ganske mange. Og da kan jeg stole på at hvis jeg opplever noe tåpelig langs veien eller irriterer meg over noe, så vet jeg nesten sikkert at dette er jeg umulig alene om.
- Er det der ditt komiske talent ligger?
- Definitivt. Alminneligheten.
- Men du har levd et ganske ualminnelig liv?
- Jo, karrieren har vært en fest, men den er ikke noe som mange kan kjenne seg igjen i.
Som pianospillende liten jente hadde hun Wolfgang som idol. Wolfgang Amadeus Mozart. Og Wolfgang Plagge. Sistnevnte ble disset da hun oppdaget disko, røykmaskiner og Benny Andersson. På åttitallet levde hun ut popstjernedrømmen da hun hadde stor suksess med duoen Dollie sammen med nabojenta, venninnen Benedicte Adrian. Eventyret startet da de spilte inn en coverutgave av Abbas «Summer Night City» på kassett og sendte inn til radioprogrammet «Lydbåndmix» på NRK. Det resulterte i at de ble oppdaget, som det het, og fikk platekontrakt. I 1980 kom platen «Første akt» ut, en liten sensasjon som solgte i 52.000 eksemplarer.
Som popduo gjorde de blant annet en legendarisk opptreden i Melodi Grand Prix i 1984 med låten «Lenge leve livet». Da var de blitt Dollie de Luxe. Selv kan Ingrid Bjørnov nesten ikke huske et liv uten Benedicte Adrian.
- Ble dere aldri lei av hverandre når dere levde og jobbet så tett såpass lenge?
- Jo. Og nei. I en periode da vi var sammen hele tida og nærmest ble betraktet som et tohodet troll, plaget det meg ganske kraftig.
- Hvorfor det?
- Fordi man får behov for å være forskjellige. Du ser det tydelig på band, de begynner som regel i like antrekk. Selv Beatles begynte i like dresser. Sånn var det med oss og.
- Men er dere veldig forskjellige?
- Det kommer an på hvem du spør. Benedicte er min venn for livet, og jeg tror det som holdt oss sammen så lenge som duo var at vi var forskjellige, hadde forskjellige oppgaver. Men vi har hatt den samme musikalske påvirkningen fra vi var barn, selv om jeg kanskje var mer glad i Supertramp og hun mer glad i Suzi Quatro.
- Hvem er mest rocka av dere?
- Det er meg! Sier hun kjapt og skråsikkert og legger til med ulveglis:
- Legg merke til at hun ikke får anledning til å motsi meg her og nå.
Grand Prix-bidraget «Lenge leve livet» ble framført hoftevrikkende hånd i hånd, med filler i håret og hvite diskodresser. Selv Ingrid, som pleide å sitte ved pianoet, sto med en hånd på tangentene mens de framførte synkrone ski-moves.
- Når jeg ser det opptaket tenker jeg bare, åh nei, tangentene mine! På den tida skulle alle liksom vise seg fram. Alle måtte være blonde, alle måtte opp på beina og stå, de underligste mennesker dukket opp med gøyale briller og hatt, og alle måtte framstå som ekstremt utadvendte. Det passet meg ganske dårlig. Så det var et par-tre ganger jeg ville slutte. Særlig playbacken tok knekken på meg, musikeren i meg bare orka det ikke. Benedicte derimot har alltid vært mye mer pragmatisk når det gjelder hva man må gjøre for å nå et større mål, mens jeg må ha det fint i prosessen - ellers er jeg villig til å gi opp.
- Var det sterk konkurranse mellom deg og Benedicte?
- Ja, men nei. Jeg skal ikke si at den konkurransen allerede var over da vi ble kjent, men vi stilte på en måte ikke i samme konkurranse. Benedicte har vakt oppsikt fra hun var fire år med håret og smilet og alt det der. Hun har den virkningen på verden. Jeg hadde briller og lånekort på biblioteket. Jeg sier ikke at det ikke var kjipt sånn i tenårene. Men jeg har hatt draget på annet hold, sier hun og legger til:
- Jeg syns jeg blir spurt om dette ofte. Lurer på om Pål Waaktaar blir spurt om han syns det har vært stusslig at Morten Harket har vært så kjekk. Men folk kommer nå, 20-30 år senere, og forteller med forståelsesfulle stemmer at når de skulle leke Dollie så måtte de være meg fordi de hadde brunt hår. Jeg har ikke vært klar over at jeg i alle år har vært en slags frontfigur for alle med brunt hår og briller. Men det henter jeg opp igjen nå. Med grått hår og progressive briller.
Popeventyret fikk en brå slutt med London-oppsetningen av rockeoperaen «Which Witch». Beinhard jobbing endte med slakt og tall som kunne fått enhver revisor til å grine. Heksene som skulle erobre verden, vendte hjem til en særdeles bitter rettssak. Vennskapet med manager Ole Sørli, også kalt Dollie-pappaen, fikk en brå slutt.
- Hvordan var det å bli så uvenner med en dere hadde stolt på og jobbet så tett med?
- Det var som en skilsmisse. Uansett hvor bra forholdet er, så vet du gjerne innenfor hvilke områder det kommer til å bli trøbbel hvis det blir trøbbel. Du vet hvor man er ulike. Vi jobbet sammen i 17 år og hadde et veldig tett forhold. Ole var kompromissløs. Når han bestemte seg for at han trodde på oss, så var han 100 prosent overbevist. Og det var han helt til vi ikke jobba sammen lenger. Å ha noen som tror så gjennomgående på ditt talent i en så lang årrekke, er det få som opplever. Alle ekstremtingene kom med ham. Holmenkollen. Londons West End. Og det sier seg selv at når det da skar seg etter noen ganske friske økonomiske belastninger og arbeidsbelastninger, så skar det seg med tilsvarende overbevisning. Å være i konflikt med ham var intenst. Vi hadde gått så mange runder, så innen vi var sinna på hverandre så var vi ordentlig sinna. Men jeg ville ikke vært ham foruten.
Ole Sørli døde i 2009.
- Ble dere noen gang venner igjen?
- Vi ble forlikt. Vi ble ikke omgangsvenner, men det var ingen konflikt igjen. Det var ikke noe uoppgjort.
- Nei, den regninga måtte vel dere ta?
- Jo, men han hadde ikke noe å ta den regninga med. Og han brukte jo hver øre han tjente tilbake på oss. Hver gang jeg ser dokumentarer - om hvordan det holdt på å gå til helvete med Sound of Music og hvordan Riverdance har pantsatt huset sitt, så må det noen sånne i gåseøyne «gærninger» til. For ellers er det tryggest å bli hjemme. Og jeg er ham evig takknemlig for at jeg ikke ble hjemme. Men jeg flytter ikke til London på spekk en gang til.
1999 ble en milepæl. Hun hadde jobbet hardt og lenge for å nedbetale gjelden etter London-fiaskoen. 12 år med knalltøffe trekk på kontoen og angst for vinduskonvolutter, sto i skarp kontrast til poplivet. Langsomt, men sikkert bygget hun seg opp en ny karriere som soloartist. Hun var nettopp blitt tante til en liten jentebaby med Downs syndrom, og selv nærmet hun seg 40 med stormskritt. Så døde ungdomsvennen Marius Müller.
- Det var en neve med dødsfall det året faktisk. De kom på et tidspunkt da jeg var som mest selvopptatt i skifteretten, byretten, lagmannsretten og forliksrådet. Og plutselig dør altså Marius. Det var en vekker om hvor skjørt livet er. Plutselig er du ikke uovervinnelig lenger. Terje og jeg giftet oss bare et par måneder etterpå. Jeg tror vi ble voksne, jeg har ingen annen måte å beskrive det på. Vi lærte at her skal ingenting utsettes.
Planene om å flytte på landet tok form, og i 2007 ble drømmen virkelighet. Da flyttet de til et lite småbruk på landet, uten bad.
- Alt i livene våre hadde vært tilrettelagt for jobbing. Slik ville vi ikke ha det lenger. Flyttingen ble som å ta tilbake kontrollen over vår egen tid.
- Blir ikke ei Oppsal-jente nervøs av mygg, maur og altfor mye stillhet?
- Hadde du spurt meg for 15 år siden hadde det vært utelukket å bo på landet, mest fordi jeg var redd for å gå glipp av noe.
Hun og ektemannen bestemte seg tidlig for at de ikke ville ha egne barn, men hun elsker å låne tantebarna med seg hjem, skjemme dem bort med kaker - og hjemmesydde kjoler.
- Jeg liker å sy, jeg. Sy, dyrke, bake og sånt, leke husmor liksom. Jeg sydde kjole til en av niesene mine mens jeg var på turné, for eksempel. Kjøpte symaskin i Steinkjer, sydde i Mosjøen, så langt alt vel. I Mo i Rana gikk maskinen i stykker, og i Narvik fikk jeg låne symaskinen til kona til nattevakta på Grand Hotell. Det reddet meg, for neste dag skulle jeg fly hjem og feire mormors 70-årsdag, og hvis jeg hadde kommet uten kjole kunne jeg vært så mye tante-popstjerne jeg bare ville.
Niesen Ingrid er oppkalt etter henne. At hun er født med Downs syndrom har gitt familielivet en ny dimensjon.
- Jeg var forberedt på at hun skulle være annerledes. Men det jeg ikke var forberedt på var at hun skulle gjøre oss annerledes. Det vokser opp en kvinne uten ironi og dobbel bunn, og hun gjør at vi andre slipper å tenke på oss selv. Det er jeg veldig takknemlig for.
En ting Ingrid Bjørnov er grunnleggende gretten for, er ungdomshysteriet blant folk.
- Jeg syns damer bruker altfor mye tid på å hate seg selv, nesa eller ræva eller hva det måtte være. Hvilken seier er det å se ut akkurat som du gjorde før? Folk som syter om rynker og vekta og holder inn magen på førtiende året er bare så ulidelig kjedelige å være sammen med.
- Men er det ikke spesielt tøft å bli eldre i din bransje der alt er så aldersfokusert?
- Litt vanskelig å svare på, siden jeg har det spesielt mye bedre nå enn da jeg ikke hadde grått hår.
