Direktøren på Løvebakken

I urolige politiske tider er det tross alt noe man kan stole på her i verden. Som at etter vinter kommer vår. Over skyene er himmelen alltid blå. Og på Stortinget, der heter direktøren alltid Hans Brattestå. Det var derfor nærmest litt foruroligende da nasjonalforsamlingen for en stund siden søkte etter ny direktør, for første gang på 22 år. For alle aspirerende stortingsdirektører der ute var det rett og slett en helt uimotståelig, historisk sjanse. Ja, selv UDI-sjef Ida Børresen (61) måtte sperre øynene opp da hun hørte om den jobben. Hun greide ikke å la være å søke.

Da hadde hun tilbrakt mesteparten av sine yrkesaktive år som toppbyråkrat i ulike departementer. De siste årene har Ida Børresen dessuten administrert regjeringens stadige strengere asyl- og utlendingspolitikk, og hun forlater UDI midt i nok en vanskelig debatt om papirløse barn som bor altfor lenge på mottak. Men det er ikke derfor hun slutter. Det er heller ikke slik at hun lenge har lidd under ulykkelig, ubesvart kjærlighet til Stortinget. Hun har aldri vært som forelskede menn som Lars Sponheim eller stortingsmann Celius i Nils Kjærs teaterstykke, som begge har erklært at de rett og slett ELSKER denne rare, lille bygningen på Løvebakken. «Lavinia, Lavinia - der er det godt at sitte!» utbrøt Celius til sin kone. Og måtte overlate plassen sin i Stortinget til henne. Det samme må Brattestå nå gjøre overfor Børresen, men vi får tro at Brattestå frivillig har valgt pensjonisttilværelsen, og ikke er fullt så negativt innstilt til å gi fra seg kontoret sitt.

Men selv om Ida Børresen i årenes løp har hatt mange hyggelige møter med Stortinget i rollene som embetskvinne og UDI-direktør, var det altså ikke slik at hun en dag var innom Løvebakken og plutselig tok seg selv i å tenke: «Å, HER må det være godt å sitte».

- Nei, det var ikke slik at jeg plutselig fikk en åpenbaring eller noe, sier Børresen, og må le litt. Hun tar imot oss inne på UDI-kontoret sitt i Hausmanns gate, og er påfallende rask med å servere kaffe, vann og sjokoladebiter.

- Det sto en gang i et intervju med meg at journalisten «verken fikk vått eller tørt», så nå har jeg tenkt å passe litt på!

På tross av at hun selv også nærmer seg pensjonsalder er det fortsatt en slags ungepikeaktig iver over Ida Børresen. Stemmen hennes er mild, fortrolig og ikke så ulik den barne-TV-damene i NRK hadde på 70-tallet. Det er nesten litt vanskelig å forstå at hun de siste seks årene har vært denne strenge UDI-direktøren som har levd av å kaste folk ut av landet. «Den standhaftige grensevakt» er hun blitt kalt. De som har slitt med formalitetene i familiegjenforeningssaker er blitt kraftig provosert av henne. «Kjære Ida Børresen - du holdt ikke hva du lovet i fjor», skrev for eksempel nylig en journalist i Morgenbladet, som selv har ektefelle fra Mexico.

- Så første gang du var innom Stortinget, var det ikke slik at du sverget for deg selv: «En dag - en dag skal jeg hit!»

- Nei, nei, jeg kan ikke akkurat huske mitt første møte med Stortinget som en skjellsettende opplevelse! Men jeg har hatt et godt forhold til Stortinget. Jeg har aldri jobbet der, men nesten hele min karriere i departementet har jeg jobbet tett opp til politisk ledelse, og da er jo Stortinget en viktig del av det. Hit til UDI kom jeg jo for å være i bare seks uker, jeg hadde aldri trodd jeg skulle sitte så lenge som seks år. Så da jeg så denne stillingen som direktør, tenkte jeg; «jøss, det der kunne kanskje være noe!» Jeg ble veldig glad da jeg fikk den. Jeg blir jo også første kvinne. Jeg var litt i tvil om de syntes jeg kanskje var for gammel, men når jeg kunne få nytt åremål her i UDI, så kunne jeg vel klare den jobben i Stortinget også. Det har jo ikke akkurat vært noe hvilehjem, å styre denne butikken her!

Ida Børresen kom til UDI i 2006 for å «rydde opp» etter den såkalte MUF-skandalen. Mens vi ventet på henne utenfor kontoret hennes, traff vi medarbeidere som mener at det har hun virkelig gjort. De mener hun har ryddet opp i og effektivisert driften i organisasjonen, og at hun for dem har vært en god sjef. Samtidig er det ikke tvil om at det til tider har stormet rundt henne. Nyheten om at hun skal forlate UDI kom like før nok en heftig debatt om familier og barn som lever altfor lenge på asylmottak, og Børresen har flere ganger frontet oppmyking av reglene - uten å nå fram til verken statsråd eller departement. Ved én anledning ertet hun på seg Frps asylpolitiske talsmann, som mente regjeringen burde refse henne for at hun som statsansatt byråkrat forfektet sine egne politiske holdninger. Hun har fått ros for det samme av asyl- og flyktningorganisasjonene. Midt oppe i alt virker det som om hun fortsatt har tro på systemet.

- Når det gjelder barn på mottak, så var det jo aldri meningen at et asylmottak skulle være et permanent hjem. Likevel er det altså mange barn som vokser opp der. Jeg må jo også si at foreldrene til disse barna har et ansvar. Når de ikke retter seg etter et avslags- eller utvisningsvedtak, tar de ikke bare et valg for seg selv, men også for barna sine, mener Børresen.

- Asylpolitikken er blitt mye strengere og tøffere mens du har sittet her?

- Det kan du si. Regjeringens innstrammingstiltak i 2008 og den nye utlendingsloven som kom 1. januar 2010, innebærer en reell innskjerping, spesielt når det gjelder familieinnvandirng. Min rolle har vært å gi departementet tilbakemelding på hvordan lovverket slår ut i praksis. De fleste gangene følger departementet våre råd, men noen ganger gjør de altså ikke det. Det ser vel ut til at det er blitt politisk vanskelig å gjøre selv små justeringer, fordi man så lett blir beskyldt for liberalisering.

- Har det vært frustrerende å sitte her og administrere en politikk som kan slå så urettferdig ut?

Børresen tar en liten pause.

- Altså, jeg aksepterer jo at det er politikerne som styrer, og ikke jeg. Min rolle har vært å prøve å vise hvordan lovene politikerne har vedtatt fungerer. Gjør de ikke noe med det, må jeg bøye meg for det.

- Men som menneske, da, hvordan har det vært å sitte her?

- Som menneske, og som UDI-direktør, lar jeg meg berøre av de sakene jeg får innsikt i. Det må jeg, syns jeg. Det er levende mennesker vi har med å gjøre, men her finnes heller ingen enkle løsninger. Det kan ikke bli sånn at vi gir amnesti til alle, og la alle selv bestemme om de skal få bli. Slik kan vi selvsagt ikke ha det!

Tidlig i mai overtar hun Hans Brattestås kontor i Stortinget. Det ligger like i nærheten av presidentskapets fløy, og er sikkert stort og flott og veldig godt å sitte på. Derfra skal hun lede alle Stortingets 450 ansatte, som er alt fra kantinedamer, sikkerhetsfolk og jurister - til stortingsreferenter. Dette er altså en verden hun kjenner ganske godt fra før. Hun har vært i komitérom på møter, spist lunsj i stortingsrestauranten, forsert TV-kameraer i vandrehallen og sittet i diplomatlosjen inne i salen. Da hun var ung Blindern-student på 70-tallet satt hun dessuten oppe på publikumsgalleriet og fulgte interessert med på debatten om selvbestemt abort. På statsvitenskap skrev hun oppgave om bypolitikk, og satt i salen for å følge diskusjonen om storbymeldingen.

Men studiene satt langt inne. Ida Børresen var lenge yngst av fire søsken, og følte alltid at hun måtte være den dummeste ungen i huset hjemme i Asker.

- Jeg trodde virkelig jeg var dummere enn søsknene mine, de var alle så flinke. Jeg pleier også å si at foreldrene mine var helt utslitte da de omsider kom til meg, så de orket liksom ikke oppdra meg skikkelig! Jeg var snill, stille og hyggelig, og gikk og surret for meg selv.

Ungdomsskolen ble et sjokk. Hun begynte på en svær, ny skole og var en del av det første kullet som ble utsatt for en helt ny reform. Elevene ble delt inn etter ferdigheter. De beste kom på «kursplan 3», de dårligste var på «kursplan 1» og «kursplan 2». Det var der tenåringen Ida havnet, blant «de håpløse».

- Jeg var ganske umoden og barnslig og lekte ennå med dukkene mine. Og plutselig var jeg på ungdomsskolen og alle venninnene mine var på kursplan 3!

Hun sluttet derfor skolen etter ungdomsskolen, og søkte seg til en folkehøyskole i Hardanger. Karakterkortet var dårlig.

- Mor sa: «Nå får du i alle fall gå til norsklær­eren og få attest på at du i alle fall er et skikkelig menneske». Jeg syns jo det var ustyrtelig pinlig, men jeg gjorde det. Norsklæreren min het Dag Skogheim, den senere kjente forfatteren. Han sa noe som ble veldig viktig for meg: «Ida, den artiumen, den får du når du vil ha den». Jeg følte at han så meg, midt opp i alt. Og han fikk jo rett!

Ida Børresen gikk på folkehøyskole og så ett år på landbruksskole. Hun hadde forelsket seg i en bondegutt og ville gifte seg med ham. Imidlertid forelsket hun seg i ny bondegutt på skolen, men heller ikke det varte. Til slutt tok hun artium som privatist og begynte å studere på Blindern. På sosialøkonomi traff hun mannen som senere ble faren til hennes i alt fire barn. 24 år gammel, i 1974, fødte hun sitt første, en gutt. Han døde bare noen få timer etter fødselen av en fosterskade.

- På den tida snakket man ikke om disse tingene. Jeg ble uten videre sendt hjem med beskjed om å komme tilbake neste år.

- Med et nytt barn?

- Ja. Det gjorde jeg også, min andre sønn ble født på akkurat samme dato året etter. Men mens jeg ennå var på sykehuset ville jeg gjerne se det første barnet mitt. Det fikk jeg ikke. De skyldte på at han var i annen bygning, jeg skulle bare glemme det. «Men hva gjør dere med ham, kaster dere ham i søpla, eller hva?» spurte jeg. Nei da, nei da, han skulle bli lagt i en grav med en annen. Det er faktisk ikke så lenge siden jeg fant ut hvor han ligger, sier Børresen, som senere fikk enda en sønn. Som en attpåklatt fikk de datteren Eli, som ble født med Downs syndrom. De to små brødrene hennes kom på besøk på sykehuset.

- Jeg kan ennå se de små ansiktene deres på netthinnen, hvordan de så ut da de kom inn. De liksom styrtet bort for å se hva det var for slags monster dette var. «Men hun er jo helt vanlig! Hun er jo søt!» sa de. Selv hadde jeg hele tida en sterk følelse: «Det er jo et barn. Det er mitt barn. Jeg skal ikke reise hjem med tom bag denne gangen».

Lille Eli levde i to og et halvt år. Som mange andre barn med Downs hadde hun en hjertefeil, som det tok tid å diagnostisere. De hadde lenge sett fram til en stor operasjon hun skulle ta når hun bare ble stor nok. De kom til sykehuset med en unge som virket frisk og i form. Likevel døde Eli på operasjonsbordet.

- Hun døde 21. juli. Det er en vanskelig dag hvert år. Vi hadde bekymret oss for hvordan det skulle gå med henne når hun ble voksen og vi døde fra henne. I stedet var det hun som døde fra oss. Minnene er blekere nå, og smerten er ikke lenger så akutt som i starten, men fortsatt er hun jo der med oss. Det er rart, hun vokser jo liksom ikke. Hun vil alltid være to år for oss.

I dag er Ida Børresen blitt bestemor til fire. Hun bor i sin tippoldemors hus på Høvik, sammen med sin andre ektemann og sin gamle mor. 93 år gamle Ba Børresen tilbringer stort sett dagene med å lese Dostojevskij. De er en familie av akademikere, redaktører, salongmalere og flaggkommandører, samt kubistiske kunstnere som Charlotte Wankel og forfattere som Barbra Ring. Ida Børresens mor heter også Barbra Ring, men kalles altså Ba.

Det var tøffe tak for Ida Børresens foreldre under krigen, da faren Erik var i motstandsbevegelsen. En populær anekdote i familie er den der Erik måtte gjemme seg for Gestapo på kjøkkenet hos naboen på Bygdøy. Naboen var ingen ringere enn den senere teaterdivaen Wenche Foss. Han greide å rømme videre til Sverige, og senere sluttet han seg til de norske polititroppene som frigjorde Øst-Finnmark. Ba Børresen og babyen hennes rømte sammen med andre kvinner og barn, men ble tatt på vei til Sverige. Ba ble sendt til Grini, mens babyen ble sendt hjem til besteforeldrene. Hun så ham ikke igjen på et år.

Og kanskje var det traumene under krigen som førte til at Ba siden ble revet med av den amerikanske Oxford-vekkelsesbevegelsen. Idas far Erik var ikke begeistret.

- Det ble krise i ekteskapet. Mors versjon er slik: «Da sa jeg bare til Gud at hvis du mener alvor med dette, så må du også omvende Erik». Og det ble han. Jada! Han ble senere klokker og mor utdannet seg til prest, og begge var veldig aktive i menigheten. Jeg pleier å si at jeg er vokst opp på kirkebenken. Selv er jeg ikke religiøs, og meldte meg ut av statskirken da jeg var 18, sier Børresen, som nå kikker på klokka. Hun skal snart kjøre hjem fra Hausmanns gate med mannen sin. Om bare noen uker får hun en ny reisevei hjem fra jobben: Fra Løvebakken til Høvik.

- Jeg gleder meg veldig! Jobben ligger midt i skjæringspunktet mellom politikk og administrasjon, og det er akkurat det jeg syns er gøy. Å drive en slik organisasjon er dessuten noe jeg syns jeg kan noe om. Men det er også viktig for en organisasjon å utvikle seg. I 2014 er det grunnlovsjubileum, så da ...

- Har du tenkt å finne på noen sprell med Stortinget før den tid?

Børresen ser litt lur ut.

- Tja ...!

Så sier hun ikke mer.