I 30 år har Akhtar Chaudhry levd ut den amerikanske drømmen. I Norge.
Mandag kveld. Klokka nærmer seg elleve. Akhtar Chaudhry sitter på sitt romslige kontor i Stortinget. Han er opplagt. Byr på kaffe og sjokolade. Snakker villig vekk - om alt jeg som journalist ikke vil ha med i et portrett. Nesten alle personlige spørsmål ender i lange politiske foredrag. Til slutt mister jeg tålmodigheten og legger blokka demonstrativt på bordet:
- Det er et mareritt å portrettere deg! Du snakker bare politikk - jeg vil vite mer om deg, om ditt liv!
SV-politikeren ler av min frustrasjon.
- Jeg kjemper ikke mot deg - jeg må bare ærlig innrømme at jeg ikke er god til å fortelle personlige historier. Det er blitt et problem for meg. Hjelp meg!
Så forteller han om en klok mann som delte menneskeheten inn i tre grupper: De som snakker om seg selv. De som snakker om hendelser. Og de som holder samtalene på et ideologisk plan. I 30 år har Akhtar Chaudhry bestrebet seg på å tilhøre den siste gruppen.
Det var dette jeg fryktet. Akhtar Chaudhry, mannen som stilte spørsmålet som fikk PST-sjefen til å miste fatningen, har alltid framstått så fattet og formell. Og etter at han ble en del av Stortingets presidentskap har inntrykket bare forsterket seg. Selv om Chaudhry kanskje er den politikeren med minoritetsbakgrunn som har fått mest medieomtale de siste 20 årene, er det heller ikke mye portrettmat å hente fra avisarkivene. Det mest personlige jeg finner, er et leserinnlegg i VG, ført i pennen av ham selv. Innlegget sto på trykk samme dag som Akhtar Chaudhry ble æret av presidenten i Pakistan for å ha bidratt til «Pakistans beste i utlandet». Chaudhry startet innlegget med: «Som 20-åring forlot jeg Pakistan og kom til Norge. Et kaldt, fremmed land (...)». Litt lenger ned skrev han: «Nå skal jeg reise til Pakistan igjen (...) med meg i bagasjen har jeg 29 års erfaring fra det moderne Norge, hvor første kvinne ble valgt til parlamentet for nøyaktig 100 år siden. Et land hvor statsråder felles fordi de bygger stabbur uten tillatelse. Et land hvor menn, sågar statsråder, tar pappapermisjon og skifter bleier. Et land der en muslim er visepresident i nasjonalforsamlingen.»
Det er denne historien jeg har forsøkt å få ham til å fortelle: Historien om en mann som vokste opp i trange kår i Pakistan, som flyttet til det kalde nord, som jobbet seg opp fra oppvasken i et bakeri på Økern, uten å kunne norsk, og som endte opp som visepresident på Stortinget. Chaudhry har begynt på historien flere ganger, men hver gang har han endt opp med å snakke om den norske velferdsstaten - som han elsker over alt på jord. Etter et par timer med politikerprat begynner det å løsne.
- Jeg glemmer aldri hvordan faren min endret seg da han ikke lenger greide å forsørge familien. Den maktesløsheten - det er det verste et menneske kan oppleve.
Akhtar Chaudhry vokste opp i den pakistanske byen Lahore. Han husker barndomsårene som en trygg, fin tid. Faren var lærer, moren hjemmeværende. Problemene startet da faren ble pensjonist. Chaudhry var da i tenårene. Faren greide ikke å brødfø familien med pensjonen og begynte å jobbe som anleggsarbeider for småpenger. Tre år senere døde han, 63 år gammel.
- Min far hadde tidligere hatt en alvorlig lungesykdom. Jeg tror det var maktesløsheten og det tunge arbeidet som til slutt tok knekken på ham.
Chaudhry gikk fremdeles i grunnskolen da faren døde. Plutselig sto familien uten inntekt. Både tenåringen og moren tok alle mulige slags småjobber for å få det til å gå rundt. Året etter at faren døde ble Pakistan rammet av en «politisk Dagmar», som Chaudhry uttrykker det. Statsminister Zulfikar Ali Bhutto ble fengslet og senere myrdet av militærregimet til general Zia ul Haq.
- Disse årene formet meg politisk, sier Chaudhry i dag.
Pakistan var og er et klassesamfunn med enorme forskjeller mellom fattig og rik. Chaudhry hatet det. Etter endt skolegang hadde han ikke mulighet til å fortsette å studere.
- De som gikk på privatskoler lærte engelsk, som er helt nødvendig for å kunne få en høyere stilling. Vi som gikk på offentlige skoler, lærte urdu. Vi hadde heller ikke penger til å fortsette studiene.
Chaudhry forteller at han og noen kamerater ønsket å avkle de rike «kongene» og vise folk hvor urettferdig de syntes klassesamfunnet var.
- Vi ville at folk skulle komme til oss med sine krav og klager. Tanken var at vi skulle viderebringe kravene til makthaverne. Men det ble aldri noe av.
På spørsmål om han hadde endt opp i politikken i Pakistan hvis han var blitt boende, svarer Chaudhry:
- Det kan godt hende. Men ut fra mitt politiske ståsted ville jeg nok da endt med å sitte halve livet i fengsel.
Akhtar Chaudhry kom til Norge for 30 år siden. Familien ville at han skulle gifte seg med datteren til farens bror som bodde i Norge. Bryllupet fant sted på Sagene en aprildag i 1982. Chaudhry husker at det snødde den dagen.
- Da jeg vokste opp, fortalte faren min om sin bror som bodde i et land der man ikke så solen halve vinteren. Mange trodde han tullet.
- Hva mer visste du om Norge da du forlot Pakistan?
- Ikke mye. Men jeg visste at det var et demokratisk land - et organisert land.
Chaudhry får lys stemme og lyser opp hver gang han sier ordet «organisert». Ordet dekker nesten alt han liker med Norge.
- Jeg er et organisert menneske. For meg er det en kunst å organisere. Det være seg å sørge for at T-banen kommer 19.53 og ikke 19.53.27, at lunsjen til 600 mennesker står klar til rett tid eller at alt går etter planen i et OL. Hvis et land ikke legger æren i å organisere, går det galt. Det er bare å se på Pakistan. Der stiller ikke folk krav til seg selv eller andre.
- Hvorfor er det sånn?
- Den politiske ledelsen i landet har ikke hatt noen visjoner. Det er ingen som setter klare mål. Når ikke politikerne gjør det, har ikke befolkningen noe å strekke seg etter. Det er trist. For da jeg vokste opp hadde vi en visjonær leder som tenkte langsiktig.
Chaudhry snakker om Zulfikar Ali Bhutto, statsministeren som ble drept.
- Han var en mann som ville endre samfunnet. Men i stedet fikk vi et militærstyre som har ført en politikk som har gjort at Pakistan er i ferd med å gå i oppløsning i dag.
Kort tid etter at han kom til Norge, søkte Chaudhry jobb i Oslo Sporveier. Men siden han ikke kunne språket, fikk han avslag.
- Jeg begynte å jobbe i oppvasken i et stort bakeri på Økern. Etter en stund avanserte jeg og ble ansvarlig for wienerbrødavdelingen. Jeg tror vi lagde et tonn wienerbrød om dagen.
Senere jobbet Chaudhry tre år på en bensinstasjon før han endelig fikk jobb i Oslo Sporveier.
- Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle jobbe hardt for å få et anstendig liv.
Chaudhry lærte seg norsk og engasjerte seg i en norsk-pakistansk forening. I 1990 meldte han seg inn i SV.
- Hvorfor ble det SV?
- Fordi partiet har en visjon om et klasseløst samfunn. SV kjemper for at vi skal ha et velferdssystem som sikrer at menneskeverdet ivaretas i alle livets faser.
I sine 20 år som politiker har Chaudhry jobbet mye med integreringsspørsmål.
- I motsetning til Pakistan er Norge et land der alle har muligheter til å komme seg opp og fram. Mitt viktigste budskap til mine barn og nyankomne innvandrere er: «Hvis du jobber hardt, kan du være trygg på at livet vil gå din vei». Noen vil da svare at de blir diskriminert og opplever rasisme. «Ja», svarer jeg. Men det verste en innvandrer kan gjøre er lulle med denne diskrimineringsbamsen. Står du på, vil en dør åpne seg. Kanskje ikke den første, kanskje ikke den andre. Men en dør vil åpne seg. Til slutt.
Folk som kjenner Chaudhry beskriver ham som «hyggelig», «høytidelig» og «humoristisk». Men hvorfor framstår han så formell hele tida?
- Min jobb som politiker krever at jeg viser nøkternhet. Du må vite når du skal holde kjeft, når du skal slå i bordet og når du skal brøle. Det er det som er kunsten i politikken - og i livet, sier Chaudhry og legger til:
- En feil uttalelse i Oslo kan sette hele Islamabad i brann. Det er den verdenen vi lever i, og det har jeg med meg i mitt daglige virke. Det er kanskje derfor jeg er ... ehh ... litt fattet.
At det var Akhtar Chaudhry som fikk det til å renne over for PST-sjefen, er ikke tilfeldig.
- PST har jo lenge hevdet at norsk ungdom reiser til Pakistan for å drive terrortrening. Derfor har jeg spurt PST tidligere om de utveksler informasjonen med pakistanske myndigheter. Jeg har vært forundret over at PST har svart nei. Under utspørringen fikk jeg en anledning til å spørre igjen.
- Men skjønte du at spørsmålet du stilte kunne bli skjebnesvangert for henne?
- Jeg så ikke rekkevidden av det der og da. Men det var ikke jeg som avsatte henne. Jeg stilte bare et ryddig spørsmål.
Chaudhry har få nære venner. Han sier han ikke har tid til å pleie mange vennskap. Det lille han har av fritid bruker han på familien. Men han synes ikke politikerlivet koster for mye.
- Jeg har en jobb å gjøre for det flerkulturelle Norge. Det er mange motkrefter - som de tullingene utenfor Stortinget.
Han snakker om Bhatti og gjengen som demonstrerte foran Stortinget og hevdet at nordmenns sikkerhet vil være truet «så lenge den norske regjering fortsetter med sin aggresjon mot det muslimske folk».
- De skremmer meg ikke, men jeg blir forbannet fordi mange mennesker der ute blir redde. De vet ikke hvor mange disse tullingene er eller hvor lite nedslagsfelt de har. Og det siste vi trenger, er at noen gir ansikt til dem som forsøker å tegne et negativt bilde av muslimer. Sannheten er at 150.000 muslimer er lojale borgere som støtter opp om demokratiet.
Chaudhry har forsøkt å være et eksempel på hvordan innvandrere bør gå fram for å bli integrert. Da han fikk barn med sin første kone, sendte de jenta til en barnehage drevet av en kirke.
- Det var mange som syntes det var rart, men vi så ikke noe problem med det.
Chaudhry forteller om dagen kong Olav døde.
- Jenta vår kom gråtende hjem fra barnehagen og sa: «Jeg har mistet kongen min!». Hun klippet ut et bilde av ham, rammet det inn og satte det i stua. Så dro hun meg med ned til slottet hvor hun ville tenne et lys. Jeg glemmer det aldri, sier Chaudhry.
Også denne historien har et politisk budskap:
- Datteren min var ikke engang norsk statsborger. Det jeg vil si med denne historien, er at barn bare forholder seg til det landet de bor i. Ingen trenger å fortelle dem at de er norske. Min yngste sønn sier det ofte til meg: «Du og mamma kommer fra Pakistan, det er ikke mitt problem. Jeg er nordmann.»
I fjor fikk Chaudhry, som bor på østkanten, kjeft da det kom fram at han sendte sønnen sin til en vestkantskole. SV har vært motstandere av fritt skolevalg i videregående skole i en årrekke.
- Jeg har oppdratt mine barn til at de skal ta selvstendige valg. Da min sønn ønsket å begynne på Nordberg skole, valgte jeg å støtte ham selv om det kolliderte med mitt politiske ståsted.
Det er dem som hevder at Akhtar Chaudhry er en maktglad mann. Han har kjørt knallharde vervekampanjer for å komme seg opp og fram i politikken - som da han kjempet mot Heikki Holmås om andreplassen på SVs liste før stortingsvalget i 2009.
- Er du maktglad?
- Da sier jeg som Jens Stoltenberg: En politiker som sier han ikke søker makt, har misforstått sin rolle. Eller så lyver han. Jeg og SV søker makt fordi vi vil mennesker vel. Og fordi vi mener vi har den beste politikken som kan sikre en god velferdsstat.
Etter at Chaudhry ble valgt inn i Stortingets presidentskap, har politikerkollegaer merket seg at han kan gå veldig opp i oppgaven og bli vel høytidelig. Chaudhry sier han er bevisst på å holde bakkekontakten.
- Jobben min på Stortinget er bare midlertidig. Det er T-banefører jeg er.
En dag i måneden kler Chaudhry seg i uniform og kjører T-bane. Han gjør det fordi han vil holde kontakten med gamle kollegaer og fordi han liker denne jobben. Chaudhry forteller om en dag han var på vei til jobb. En mann som satt i den bakerste T-banevogna hilste på ham. SV-politikeren kunne se at mannen tenkte: «Hva gjør visepresidenten i sporveisuniform?» Mannen som hilste på Chaudhry, var høyesterettsjustitiarius Tore Schei, en mann Chaudhry har møtt i flere formelle sammenhenger.
- Dette bildet vil folk i andre land aldri forstå. En høyesterettsjustitiarius som tar T-banen og en visepresident som kjører den. Det er dette jeg elsker med det norske demokratiet.
Akhtar Chaudhry banker neven i bordet og hever stemmen:
- Det er dette vi skal ta vare på!
