En trygg havn for Mustafa og Mithat

SICILIA (Dagsavisen): - Det var ikke slik at vi satte oss ned og tok en avgjørelse - det bare skjedde.

Det sicilianske ekteparet Emanuela Pistone og Domenico Gennard har slått seg ned i sofaen sammen med tenåringene Mustafa og Mithat i leiligheten i Catania.

- Vi innså etter hvert at de ønsket å tilbringe mer tid med oss. Det var vel da vi begynte å tenke på om vi kunne gjøre noe mer, sier Pistone, som er skuespiller og regissør.

Det startet med teaterprosjektet «Life is beautiful» som Pistone satte i gang etter skipskatastrofen utenfor Lampedusa i fjor, da over 360 mennesker druknet. Bildene fra båttragedien sjokkerte en hel verden. Pistone ønsket å gi flyktningene en scene der de kunne reflektere over egen livssituasjon og det dramaet de har opplevd på reisen over havet. Hun ville at «Life is beautiful» skulle være en hyllest til det multietniske samfunnet. Som del av prosjektet har unge båtflyktninger fra en rekke land satt opp teaterstykker sammen med lokale skuespillere og regissører. Mustafa og Mithat, som kom til Sicilia for et drøyt år siden, ble med i gruppa etter at de kom i kontakt med Pistone gjennom en felles bekjent. I løpet av året har gruppa blitt som en stor familie. Mithat og Mustafa ble gradvis mer og mer knyttet til Pistone og Gennard.

Pistone og Gennard tok kontakt med lokale myndigheter for å høre om de kunne være fosterforeldre for de to egyptiske guttene. Men ingen kunne gi dem et klart svar. Det var første gang noen hadde kommet med en slik forespørsel. Etter noen byråkratiske runder, ble det bestemt at de kunne ha Mustafa og Mithat boende hos seg fra fredag til mandag hver uke. Pistone og Gennard ble senere bedt om å holde et innlegg for andre i Catania som ønsket å gjøre noe for båtflyktningbarna. De frammøtte ville vite: Hvem er de mindreårige som reiser alene over Middelhavet?

- De er modige, men også veldig sårbare og forvirret, begynner Pistone.

- De fleste er helt uforberedt på hva som venter dem, og har helt feil oppfatning av landene de kommer til. I forvirringen som oppstår, vet de ikke hva de skal gjøre. Noen vil bare reise hjem. Andre forsøker å komme seg videre. Det de ønsker mest av alt er å finne en jobb så de kan sende penger hjem. Det gjelder alle. I den sårbare situasjonen de står i, er det veldig lett å ta feil avgjørelser.

Les også: Hvem skal redde båtflyktningene?

Sist helg satte Dagsavisen søkelyset på båtflyktningene som risikerer livet på sjøveien over Middelhavet. De aller fleste blir ilandført på Sicilia. Ifølge nye tall fra FN har mer enn 200.000 mennesker lagt ut på denne reisen siden januar. Over 3.400 mennesker har mistet livet. Italienske myndigheter har avsluttet redningsoperasjonen Mare Nostrum, som ble satt i gang etter båttragedien utenfor Lampedusa i fjor. De har begrunnet avviklingen med at det ble for dyrt for Italia å drive redningsoperasjonen alene. EU har tatt over med en operasjon som kalles Triton. Fartøyene fra denne operasjonen skal ikke operere i det området de italienske skipene har drevet aktive søk. FN og en rekke organisasjoner mener EU må komme opp med et alternativ som er en reell erstatning for Mare Nostrum. Det samme mener Norges Rederiforbund. Norske skip er i dette området hver eneste dag, og har så langt vært med på å redde 4.000 mennesker.

Om bord i flyktningbåtene er det mange barn og unge. Så langt i år har 25.000 mindreårige kommet til Italia, halvparten av dem reiser alene. De mindreårige har rett på beskyttelse og kan ikke deporteres. Etter ankomst blir de fraktet til mottakssentre rundt på Sicilia. Når papirene er i orden, skal de flyttes til bofellesskap for mindreårige. Emanuela Pistone mener det ikke er nok å gi barn og unge på flukt en seng, mat og mulighet til å gå på skole.

- Disse barna trenger også noen som bryr seg om deres følelser og drømmer. Vår hovedoppgave er å lytte, ikke bare på det de sier med språk - de kan ofte kommunisere gjennom merkelig oppførsel. Vi må lese hele kroppsspråket og så forsøke å komme med råd om hvilke valg de bør ta.

- Men det er vanskelig å gi råd. Jeg kan si at de må studere for å få seg jobb. Men jeg vet jo at studier ikke er nok i seg selv. Det er veldig vanskelig for alle å finne arbeid i Italia for tida, og spesielt vanskelig her i sør, sier Pistone.

Mannen Domenico Gennard sier at han gjerne skulle hjulpet flere.

- Hvis jeg var Berlusconi, ville jeg sørget for at alle fikk et hjem. Men det vi gjør, hjelper også. Alle kan bidra litt.

I starten var tenåringene veldig urolige, og paret måtte bruke mye tid på å bygge tillit.

- Når de begynte å få tillit til oss, kunne de bli mer barnslige enn alderen skulle tilsi. Andre ganger oppførte de seg som voksne. De har jobbet siden de var små, under umenneskelige forhold, sier Pistone.

Hun forteller at begge har vokst opp i fattige familier i områder preget av mye vold og uro. Både Mithat og Mustafa holder kontakten med familiene sine hjemme i Egypt.

- Når Mustafa ringer moren sin, holder han ofte rundt meg. Han vil at vi skal knyttes tettere sammen slik at vi blir én stor familie, sier Pistone og smiler.

For Gennard og Pistone har livet endret seg mye etter at de begynte å ta seg av de to guttene. De forteller at de har fått et rikere sosialt liv og at de er blitt mer aktive.

- Mustafas og Mithats inntreden i familien har ført til at vi har fått tettere bånd til menneskene vi har hatt rundt oss. Sammen med dem, har vi tilbrakt mer tid med våre slektninger og venner. De har fornyet vårt familieliv, sier Pistone.

Mithat prøver å følge med på samtalen. Han vil gjerne lære seg engelsk. Italiensk snakker han nærmest flytende. Pistone forteller at han er en flittig student. Vi spør ham om hva han drømmer om å gjøre i framtida.

- Jeg har ikke begynt å drømme ennå. Ingen kan vite hva framtida bringer, svarer 17-åringen.

Emanuela Pistone startet opp teaterprosjektet «Life is beautiful» etter båttragedien utenfor Lampedusa i fjor. Det siste året har unge båtflyktninger og lokale skuespillere satt opp stykker der de reflekterer over sin livssituasjon og den dramatiske reisen. FOTO: FREDRIK BJERKNES

Flertallet av de mindreårige som har lagt ut på båtreisen i år, kommer fra afrikanske land sør for Sahara, men det har også kommet mange fra Egypt. Organisasjonene som jobber med flyktningbarn, har fortalt at mange ender i menneskesmuglernes hender. De blir lovet jobb og bosted, men ender ofte opp i en håpløs tilværelse, der de blir tvunget til å arbeide for menneskesmuglerne. Du finner båtflyktningbarna i alle storbyene i Middelhavsområdet. De selger vesker, klokker og smykker - tjener nesten ingenting. Mange blir også tvunget til å selge narkotika for smuglerne.

Barna har ofte reist tusenvis av kilometer før de kommer seg på en båt som skal ta dem til Europa.

- Alle som kommer hit ønsker å starte et nytt og bedre liv. Mange har opplevd forfølgelse og krig - forferdelige ting. Vi må prøve å gi dem trygghet og framtidstro. Men det er ikke lett, sier Daniele Carrozza.

Han er daglig leder på «Papa Francesco», et mottakssenter for mindreårige. Senteret ligger i et ingenmannsland en times kjøretur fra Catania. Carrozza forteller at alle mottakssentrene på Sicilia er fulle. Vi får ikke lov til å ta bilder som viser ansiktene til de mindreårige. En ansatt ved senteret gir oss beskjed om at vi heller ikke skal ta bilder av rommene de bor på, der køyesengene står på rekke og rad i de spartansk innredede murbygningene.

På gårdsplassen hilser vi på en egyptisk gutt. Han er 14 år. Håndtrykket kan knapt merkes. Øynene greier ikke å roe seg under samtalen. 14-åringen kom seg på en båt fra Alexandria. Turen tok 10 dager.

- Jeg var redd. Hvem ville ikke vært det?

Foreldrene ville ikke at han skulle reise, men han greide til slutt å overtale dem. For 14-åringen, som kommer fra fattige kår, handler alt om å finne seg jobb.

- Jeg dro hit for å hjelpe familien min. Det er derfor jeg er her.

En psykolog går rundt og snakker med de unge guttene. Noen står i gjenger, andre sitter alene og fikler med mobiltelefonene. Fra senteret er det utsikt mot et industriområde. En gutt fra Mali forteller at han startet reisen for tre år siden.

- Det var krig i landsbyen der jeg vokste opp. Foreldrene mine sa at jeg måtte dra.

Etter en dramatisk reise gjennom ørkenen, kom han seg til Libya. Der fant han jobb. Men så ble han kastet i fengsel og presset for penger. Arbeidsgiveren måtte kjøpe ham ut. Å bo i Libya var ikke lenger et alternativ.

Båtturen tok tre dager. Han var redd, men turen gjennom ørkenen var visstnok mye verre. På spørsmål om hva han skal gjøre nå og om han har noen drømmer, svarer han:

- Jeg ønsker å finne meg jobb på et hotell.

Andre drømmer har han ikke.

Les også: Reise til nattens ende

I leiligheten til Emanuela Pistone og Domenico Gennard forteller Mustafa om denne brutale virkeligheten som møter flyktningene når de ankommer Europa. Menneskesmuglerne starter gjerne utpressingen av familiene til barna så raskt de har kommet i land. Mustafa ønsker å lage en film om sin reise. Gennard, som har film og foto som sin hobby, vil gjerne hjelpe ham. Mustafa er utålmodig og skulle gjerne fått filmen ut med en gang, men Gennard og Pistone har sagt at han må være tålmodig og jobbe litt mer med manuset før de kan sette i gang. Vi spør Mustafa om han vil fortelle historien til oss. Han vrir seg i sofaen og ler. Men etter en stund begynner Mustafa på historien om den mest dramatiske reisen i hans liv.

- Det var en morgen jeg gikk for å møte mine kamerater. Vi snakket om å dra til Italia. Vi trodde vi kunne finne alt der. Det var det folk sa. Jeg og en venn dro for å møte en menneskehandler, begynner Mustafa.

En dag mens han lå og sov etter en lang arbeidsdag, ringte telefonen.

- Kameraten min sa jeg måtte skynde meg fordi menneskesmugleren var kommet.

Foreldrene visste ingenting. Men nå måtte han fortelle det til faren. Faren ble med og møtte menneskehandleren. Han sa at han kunne ta med sønnen, men at han måtte love å ta godt vare på ham. Mustafa turte ikke si noe til moren. De hadde allerede snakket om det.

- Hun ville ikke at jeg skulle dra. «Du kan ikke reise. Haiene vil ta deg.» Jeg var så redd for å møte henne før jeg dro. Hun ringte meg. Men jeg svarte først da jeg satt på bussen.

Guttene ble kjørt til Alexandria ved Middelhavet. Mustafa forteller at de ble bedt om å hoppe i en gummibåt da mannskapet som jobbet ved Kystvakten spiste lunsj.

- Det var så trangt i båten. Jeg trodde jeg skulle dø.

Etter et par timer på havet ble de møtt av en større båt som skulle frakte dem videre.

- Det var vanskelig å komme seg over i den store båten. Bølgene var så høye. Jeg klatret opp på taket og hoppet over til den store båten. Noen måtte dra meg opp.

Han forteller at en av vennene om bord ble klemt mellom båtene. På overfarten blåste det opp. De måtte bytte båt enda en gang. Denne gangen til en mindre, der over 100 båtflyktninger presset seg sammen.

- Jeg prøvde å holde meg i nærheten av motoren. Det var så kaldt.

Etter flere døgn på havet så de endelig land.

- Vi spurte: «Når er vi framme?» «Om en time», svarte de. Så gikk det én time. Og én til. Vi spurte igjen. Det tok 12 timer fra vi så land til båten stoppet.

Båten kjørte inn i en sandbank. Resten av historien forteller Mustafa i korte setninger. Uten mange detaljer. Detaljene er å finne i nyhetsartikler. Menneskene om bord trodde de var på trygg grunn siden båten sto bom fast bare noen titalls meter fra land. Flere hoppet ut i vannet. Mustafa var en av de første. Rett ved sandbanken ble det brådypt. Mustafa svømte det han greide mot land, uten å se seg tilbake. Han vasset de siste meterne opp på den populære sandstranden i Catania. I kaoset bak ham druknet seks unge egyptere.

De overlevende ble brakt til politistasjonen og avkrevd fingeravtrykk. Senere på dagen ble Mustafa ført tilbake til stranden. De omkomne lå i svarte bager rett ved parasollene til strandgjestene. Mustafa forteller at det gikk rundt for ham i flere dager etterpå.

- Jeg likte ikke Italia i det hele tatt. Jeg ville reise tilbake til Egypt.

- Angrer du på at du reiste?

Mustafa må se vekk. Han fikler med telefonen. Blir blank i øynene.

- Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det. Mitt eneste mål var å hjelpe familien min hjemme i Egypt. Det er målet mitt fremdeles. Jeg har ikke realisert det målet.

Det blir trykkende stille i stua. Men ikke lenge. Mustafa ser rundt seg. På Mithat og på Emanuela og Domenico som er blitt som foreldre for ham.

- Det går bedre nå. Jeg tror ting vil ordne seg.

Rundt 25.000 mindreårige båtflyktninger har kommet til Italia i år. Halvparten kommer uten følge. Dette bildet er tatt utenfor mottakssenteret i Priolo på Sicilia. FOTO: FREDRIK BJERKNES

Les også: «Skal vi late som om mennesker ikke dør eller skal vi gjøre noe?»

Ved stasjonsområdet i Catania henger alle guttene som ikke har funnet noen tygg havn. Mange er redde for å snakke med journalister. De vil ikke avsløre hvem de er eller hvor de skal. Flere tusen mindreårige har flyktet videre etter at de kom til Sicilia. Mange er livredde for å bli fanget opp av myndighetene på grunn av Dublin-avtalen. Blir de registrert i Italia, kan de ikke reise videre. Guttene vi møter forteller at de vil nordover fordi de har hørt at det er lettere å få jobb i Nord-Europa.

- Jeg har møtt så mange desperate mennesker dette året. De er født på feil sted, de er ikke skyld i at de har havnet i en forferdelig vanskelig situasjon. Jeg har så mye empati for dem.

Giovanna Di Benedetto er talsperson for Redd Barna på Sicilia. Redd Barna er til stede hver gang et nytt skip med flyktninger legger til kai på middelhavsøya. Vanligvis kommer det få båter med flyktninger så seint på året, men den siste måneden har Di Benedetto reist fra havneby til havneby nærmest daglig for være med på mottakelsen av nye flyktninger. Organisasjonen besøker også mottakssentrene jevnlig.

- Vi gir de mindreårige informasjon om hva slags rettigheter de har. Alle under 18 år er beskyttet av italiensk lov. Vi forsøker å forklare dem om hvilke farer de kan møte hvis de ikke følger de legale prosedyrene.

Redd Barna jobber for at mottakene skal bli bedre.

- Problemet er at det ikke finnes et nasjonalt system - det finnes ikke en felles standard for hva slags tilbud mottakssentrene skal ha.

Mottakssentrene skal bare være en kort stopp på veien før ungdommene blir plassert i egne bofellesskap der voksne skal følge dem tettere opp. Men på grunn av den voldsomme tilstrømningen av flyktninger i år, har lokale myndigheter slitt med å gi ungdommene skikkelig oppfølging. Kirker og nedlagte skoler er blitt fylt opp med madrasser. De mindreårige blir ofte boende på de overfylte sentrene i mange måneder.

- Vi må bare fortsette å jobbe for at de unge skal få et bedre tilbud. Mat og tak over hodet er ikke nok, vi må også gi dem håp, sier Di Benedetto.

De fleste av de mindreårige båtflyktningene kommer fra afrikanske land sør for Sahara. Mange har reist flere tusen kilometer før de startet på båtreisen. FOTO: FREDRIK BJERKNES

Les også: «En humanitær katastrofe»

Det går mot natt i Catania. I leiligheten til ekteparet Pistone og Gennard har teatergruppa samlet seg til sosialt samvær. Stua er full av unge mennesker som bærer på bekmørke historier. Men denne kvelden er det bare glede å spore. Når vi skal til å gå, bryter skuespillerne ut i en scene fra et teaterstykke de har satt opp som handler om den dramatiske ferden over Middelhavet. Mustafa, Mithat og de andre stiller seg opp i en innøvd formasjon, strekker armene i været og synger refrenget:

Life is beautiful

Life is wondrous

All the stares above

Shining just for us