Man feiret at det var 100 år siden en av våre største kunstnere noensinne, hadde sin profesjonelle debut. Det var altså i 1912 at Kirsten Flagstad sto på en scene i en operarolle for første gang. Som ungpiken Nuri i Eugen d’Alberts opera «Tiefland».
Jubileet gikk vel relativt stille for seg, men det gir oss jo alltid en viss mulighet til å rette søkelyset nok en gang på den personen som i ettertid har fått betegnelsen «århundrets stemme».
Slike «titler» kan alltid diskuteres, men man skal ha gode motargumenter for ikke å kunne godkjenne en slik, når det gjaldt Flagstad. Det er verdt å merke seg at hun hadde fylt 40 da hennes internasjonale karriere startet, og da tok det umiddelbart helt av. Hennes debut som Sieglinde på «The Met» i New York 1935, ble karakterisert som noe som skjer en gang hvert århundre. Hun sang for en halvfull sal. Seansen gikk direkte på radio, og i løpet av noen få timer var alle hennes forestillinger utsolgt. Resten er operahistorie.
Stemmen hennes er heldigvis bevart på plate, og etter hvert er mesteparten å få tak i på CD. De samme opptakene i opptil flere versjoner. Det er jo slik, at når de er over femti år gamle, kan hvem som helst gi dem ut. De siste som har kastet seg på den bølgen, er et relativt nytt merke, MEMBRAN. 10 CD-er i en boks. Mesteparten er opptak fra hennes storhetsperiode. De tidligste er fra 1935. Her finner vi de legendariske RCA-Victor-utgivelsene, med Philadelphia-orkesteret dirigert av Eugene Ormandy. Den fantastiske utgaven av Webers «Ozeanarie», fra Oberon. Der motbeviser Flagstad ryktet om at hun var en statisk sangerinne. Tull. Hør hvordan Rezia gleder seg over å skulle få treffe sin mann Huon igjen. Hun drar fra orkesteret i det mest ekstatiske tempo man kan tenke seg.
Her er begge de berømte opptakene av den store kjærlighetsduetten fra «Tristan». Den første med Lauritz Melchior fra 1940, den andre fra den komplette innspillingen med Furtwängler fra 52, der Ludwig Suthaus framstiller Tristan. Personlig foretrekker jeg den første, på grunn av Melchior. Deres stemmer var som skapt for hverandre, og igjen er det den altbeherskende lidenskapen som tar kvelertak på lytteren. Et eneste crescendo som varer i over sytten minutter. Det glipper ikke et sekund.
Her er de flotte EMI-opptakene fra 1948, «Wesendonck-sangene» med Gerald Moore. Har man noensinne hørt en skjønnere versjon av «Träume». Eller hva med Elisabeths bønn fra Tannhäuser, med Issay Dobrowen. Makeløst. Her er også en del av de norske sangene, som alltid sto på hennes konsertrepertoar. Grieg, selvfølgelig, og heldigvis har de funnet plass til hennes innspilling av Alf Hurums vidunderlige «Blonde nætter», til tekst av Wilhelm Krag. De kunne kanskje ha spart seg de lydteknisk ufullkomne opptakene av Richard Strauss «Vier letzte Lieder», men det dreier seg om en verdenspremiere, som BBC aldri tapet, men som senere ble laget på grunnlag av en entusiasts private og primitive opptaksmuligheter.
Så har vi den andre siden av hennes repertoar som hun elsket, og som hun tolket på datidas måte. Eksempelvis Orfeus klage fra Glucks «Orfeus og Evridike». For ikke å snakke om Didos berømte utbrudd «Remember me», fra Purcells «Dido og Aeneas». Noe mer gripende finnes omtrent ikke. Hennes uttrykk er unikt, selv om det er stilistisk ukorrekt å formidle den på den måten hun gjør det. Her er Händel og Bach. Det får vi ta med på kjøpet. Like det eller ikke. Jeg har tross alt sansen.
Overføringene er så gode som man kan forvente av opptak av så gammel dato, men MEMBRAN tar sitt monn igjen når det gjelder prisen. Rundt 150 kroner for 10 CD-er med århundrets stemme, i all hennes stemmeprakt stort sett fra hennes storhetsperiode, er nesten «perverst» billig.
Har jeg glemt noe? Det måtte være sluttscenen fra «Götterdämmerung», også med Furtwängler i studioinnspillingen fra London, med Philharmonia-orkesteret fra 1950. Hun hadde vel selv ikke tall på hvor mange ganger hun sang den scenen, men den versjonen er nok en av de mest elskede, blant henne enorme fan-klubb.
