Engelen fra Hama

Det er farlig for modige dissidenter i Syria å møte utenlandske pressefolk. Det var derfor med stor skepsis jeg avtalte med Ghada at vi skulle møtes i Damaskus. Men hun insisterte.

Ghada sto ved gjerdet og ventet da jeg kom. Min taxisjåfør kunne ikke finne stedet i Damaskus der jeg skulle slippes av. Ghada kom med buss fra Hama. Turen tok tre timer. Jeg hadde bedt henne velge et sted som var så anonymt at vi kunne snakke fritt uten å få sikkerhetsproblemer. Min «ytterjakke» (regjeringens oppasser, red anm.) må ha vært så forvirret av min taxisjåførs besynderlige rute at han ble ristet av.

I hvert fall kom jeg renset for vedheng. Trodde jeg. Men Ghadas trenede øye spottet raskt to sikkerhetsfolk etter at vi hadde satt oss. Men de satt så langt vekk at vi kunne snakke uten å være bekymret.

- Hvordan går det i Hama etter så mange måneder med bombardementer?

- Hvis du dro dit, ville du se en spøkelsesby. Hver dag har vi drap etter drap. Mange bygninger er skutt i grus. Det er så absurd å bli beskutt av sine egne landsmenn, uten at man har gjort dem noe vondt eller gjort noe galt. Det var derfor jeg sa til deg at det ikke var «sunt» for deg å komme til Hama, og at jeg i stedet skulle komme hit til Damaskus. Jeg ville ikke at du skulle utsette deg selv for fare. Du kunne ha blitt fengslet, og hvem vet om du ville sluppet ut igjen? Jeg kan gå usett inn og ut av busser, fordi jeg er kvinne, med hijab. Du har ikke noe medansvar for dette galehuset jeg lever i!

Jeg tenker fra første øyeblikk at det er fristende å kalle henne en engel. Hennes framtoning er saktmodig, uskyldig hyllet inn i hvit hijab og en lang, svart drakt, som så mange syriske kvinner. Den er ikke bare en «uniform» som sender et signal om at hun er en muslim som tar sin religion alvorlig, den beskytter også. Den gjør henne nesten usynlig, kanskje usårbar.

36 år gamle Ghada er en aktivist. Hun er utdannet innen engelsk litteratur fra Warwick-universitetet i Storbritannia og underviser nå i engelsk på universitetet i Homs. Hun bor sammen med sine foreldre i en sterkt bomberammet del av byen Hama. Som om hun var en engel, beveger hun seg mellom ruinene i det området av Syria hvor krigen og massakren er verst. Hun hjelper utallige familier med penger til mat. Gjennom sine økumeniske kontakter i Vesten, rår hun over en beskjeden pengesum, som hun bruker til å hjelpe mennesker i sitt nabolag som plutselig står der uten bolig og mat. Sentimental vil ingen finne på å kalle Ghada. Hun lyser styrke og trygghet.

- Du skulle bare visst hvor unge de menneskene er som blir fengslet og torturert her, sier hun.

- I 40 år har regimets sikkerhetsfolk behandlet oss som dyr. De har ingen respekt for oss. Vi har forholdt oss tause og sagt «Ok, vi adlyder». Nå adlyder vi dem ikke mer. Vi vil bekjempe dem, for vi forakter dem for deres kynisme.

- Hver morgen vi våkner, er det verre enn dagen før. Når jeg besøker mine venner i Damaskus, oppdager jeg hvor mange fra Hama som har flyktet hit. I morges var jeg i en liten leilighet der det bodde 24 flyktninger fra Homs. De sover på gulvet. Før var de velstående, nå har de ikke en gang råd til mat. De har mistet hus, bil, forretninger, fabrikker. Det de hadde av oppsparte midler er oppbrukt. De har ingenting igjen. Heller ikke i Homs, hvis de skulle finne på å dra tilbake. Alt er bombet og smadret. Det er hardt.

Det er ikke mange studenter som har tid til å følge Ghadas undervisningstimer på universitet. Bare det å komme seg inn på universitetsområdet kan være vanskelig, selv for Ghada. En del unge folk har meldt seg som frivillige til Den Frie Syriske Hær. Andre er travelt opptatt med å rydde opp i ruinene og hjelpe sine foreldre.

- Det vanskeligste er å få seg en jobb, sier Ghada.

- Det er vrient å finne noen som utbetaler lønn. Mange butikker blir ikke åpnet, fordi de mangler kunder. De velhavende har reist ut av landet - nordpå via den tyrkiske grensen eller via Libanon. Men det er kun de heldigste som har denne muligheten. Mange familier er hardt rammet fordi deres menn eller sønner er blitt drept i sammenstøt med hæren eller blitt sendt i fengsel, og så hører man ikke noe mer fra dem. Selv er jeg i mitt nabolag nesten utelukkende omgitt av kvinner og enker. De aner ikke hvordan de skal få råd til brød. De mangler mat av ethvert slag. Det er uvant for oss. Syria er kjent for sine friske og ferske grønnsaker, kjøtt, olivenolje. Måned for måned ser vi hvordan landet går i stykker. Vi har oljeproduksjon, men ikke noe oljedepartement, og inntektene fra oljesalget synes ikke på budsjettene. Oljeinntektene går simpelthen direkte i lommene til regimets folk. De er uhyre rike. De kjører i dyre biler, som de kjøper i Libanon, og de oppfører seg akkurat som de vil. Løfter du et øyebryn, eller ytrer deg kritisk, havner du i fengsel. Regimets folk er paranoide. Hvis de ser at du hjelper folk, er det nok til at du blir arrestert.

- Men nå adlyder vi ikke mer, og derfor reagerer regimet så brutalt mot oss. Vi har blitt utnyttet som tjenere, og vi måtte hele tida si ja, ja, ja. De ble overrumplet da vi plutselig sluttet å være nikkedukker. Regjeringen krever ikke bare at vi viser den respekt, men vil også at vi skal frykte den. Dialog er det ikke snakk om, for de vil bare ha folk rundt seg som adlyder dem blindt. Man må velge: Enten er dere med oss, ellers er dere mot oss. Det finnes ingen mellomting, sier hun.

Ghada sitter helt stille ved kafébordet og forteller fattet om den totale forandringen som har skjedd med henne og hennes familie i løpet av det halvannet året som har gått siden oppstanden - revolusjonen - begynte våren 2011. Det er ikke mye «arabisk vår» over dette. Ingen forløsning i form av et regimeskifte. Tvert imot krever det styrke å holde fast i bordkanten og bevare fatningen når bombene faller, venner og familie blir drept, ens arbeid og mål med livet går i oppløsning - og det ikke finnes lyspunkter i sikte.

- Jo, selvfølgelig krever det styrke, innrømmer Ghada, for der det finnes en vilje, finnes det også en sti.

Det er tydelig en frase hun har hentet fra sin tro.

- Personlig har jeg Gud på min side. Han gir meg styrke i mitt liv til å fortsette kampen mot Assad. Jeg er troende. Derfor bærer jeg hijab. Det er samtidig et symbol på at jeg er en kvinnelig muslimsk leder. I min familie er jeg den sterke stemmen, og i min klasse på universitetet har mine ord vekt. Både mine foreldre, søsken og kollegaer på universitetet lytter til meg.

- Der det er vilje, finnes det også en sti, sier du. Hvor fører denne stien deg nå når ditt land til de grader er viklet inn i en krig som nå offisielt er en borgerkrig?

- Det er lett å svare på, men ikke så enkelt å realisere, svarer hun.

- Hvis jeg skal se framover, så ønsker jeg et pluralistisk system. Det skal være preget av høy moral. Korrupsjonen skal være fjernet. For tida har vi en jungellov, der den sterkeste vinner. Vi trenger rettferdighet. Og vi må så raskt som mulig lage en ny grunnlov. Bashar al-Assad er sterk fordi han er omgitt av en stor gruppe med sikkerhetsfolk. I alt er det 17 mennesker som beskytter ham på alle mulig måter. Hele denne alawittiske gruppen som bærer og støtter ham, er like avhengig av ham som han er av dem. Faller han, faller de også. Og ingen her har noen illusjoner om hva som vil skje med dem hvis russerne får Assad ut av Syria. Dette regimet, som i 40 år har hersket over oss med stålneve, lever på lånt tid. Derfor kjemper de så hardt. Russerne har forstått det. Og jo mer Obamas folk og europeerne krever at Assad skal fjernes fra makten, jo sterkere kjemper Assads gruppe for å bevare kontrollen over situasjonen.

Jeg spør henne om hun ønsker at Vesten skal invadere Syria og fjerne Assad med makt.

- Nei, ikke hvis det kan unngås. Jeg er redd det vil utløse en enda større krig. Regimet er sterkt. Det faller ikke sammen med det første, med mindre det kommer et internt kupp. Hvis USA vil fjerne ham, så håper jeg de kan gå inn med en hemmelig operasjon og drepe ham, på samme måte som de gjorde med Osama bin Laden. Tenk på hvordan den internasjonale reaksjonen blir. Det vil være en lite klikk som mener de er blitt krenket, men resten vil puste lettet ut over at Assads æra er over, sier hun.

Vi blir enig om at Ghada skal gå først, så det ikke blir så lett for de to mennene i kafeen å følge etter oss. Ghada reiser seg, glir forsiktig bort fra bordet og går med lette skritt ut på gata og forsvinner rundt hjørnet, før noen rekker å reagere.

Jeg sitter litt, kikker på mine notater og funderer over den kraft som denne kvinne har mobilisert. Så går jeg ut døren. Til min lettelse kikker de to mennene ved kafébordet ikke opp. En taxisjåfør gjør sitt ytterste for at jeg skal kjøre med ham. Men det vil jeg ikke. Mens bylarmen slår mot meg, går jeg over gata og praier en taxi som nettopp ble ledig. Damaskus er som en rød rose. Den lukter godt, men har giftige torner som man kan stikke seg på.

Jens Nauntofte er dansk journalist og ­forfatter. Han har reist og bodd i Midtøsten siden 1960-tallet.