Forsmak på Verdi-jubileet

For noen uker siden presenterte jeg en DVD fra 2001, innspilt i Parma i forbindelse med at man minnet etthundreårsdagen for Giuseppe Verdis død. Det var en udelt glede å bivåne den forestillingen, med en rekke av Italias fremste sangere, og noen utlendinger på slep. Kanskje kan vi la ukas utvalgte være en forsmak på hva vi kan vente oss i 2013. Da kan vi nemlig feire tohundreårsjubileet for hans fødsel. Men nå dreier det seg kun om en CD. Og bare to solister. Det er til gjengjeld to sangere som gjør det stort for tida: Den sibirske barytonen Dmitri Hvorostovsky, og den amerikanske sopranen Sondra Radvanovsky. Tilhengere av et av NRK fjernsynets fineste faste søndagsprogrammer: Hovedscenen, kunne for et par måneder siden glede seg over deres innsats i Verdis «Trubaduren», fra «The Met».

Hvorostovsky ble født i Krasnojarsk 16 oktober 1962, og karrieren hans fikk et skikkelig puff framover da han gikk til topps i konkurransen «The BBC Singer of the World» i Cardiff i 1989. Verdens mest prestisjetunge sangertevling. Der han seiret i hard fight med Bryn Terfel. Lykken var gjort umiddelbart, og tilbudene strømmet inn. Debut i London samme år, og i New York året etter. Og kritikerne overøser ham med komplimenter. Da særlig i tittelrollen i Tsjajkovskijs «Eugen Onegin» Hermann i «Spar dame». Videre mange av de sentrale Verdi-partiene som Renato, Posa, Simon Boccanegra og di Luna. Tittelrollen i Mozarts «Don Giovanni», står også ofte på plakaten.

Sondra Radvanovsky kom til verden i en forstad til Chicago, 11. april 1969, og etter at hun vant en nasjonal konkurranse arrangert av «The Met», har hun vært knyttet til den scenen i lang tid. De siste årene virker det som om karrieren har tatt skikkelig av. Hun eksellerer i roller som Tosca, Aida, Amelia og Leonora i «Trubaduren», og en som har vært blant hennes ivrigste mentorer er selveste Placido Domingo. Hennes diskografi er ikke spesielt omfattende, men det kommer vel nok. På ukens utvalgte hører vi henne altså i en rekke store Verdi-scener, innspilt i Moskva- konservatoriets store sal i 2008

Hvorostovskys stemme har dramatisk tyngde og bæreevne. En storartet pust, som gjør at Verdis lange linjer flyter uforsert som en bred elv. Han beveger seg ubesværet og uttrykksfullt i de høyeste registrene, og synger med en sikkerhet som ikke mange gjør ham etter i verden i dag. Radvanovsly besitter de samme egenskapene, og selv om hun ikke helt matcher en Zinka Milanov, eller en Leontyne Price nyansemessig, har hun flott intensitet og innlevelse. Paret står i det hele godt til hverandre. Det eneste aberet ved denne utgivelsen er at jeg skulle ha ønsket meg en James Levine, eller Antonio Pappano på dirigentpulten. Constantine Orbelian er tidvis litt for jabbete, og hans tempi er ofte på den langsomme siden. Men sangerne synes ikke å ha noen problemer og følger ham, tross alt. CD-en byr på utdrag av «Maskeballet», «Boccanegra», «Trubaduren», og en arie han har et spesielt godt grep om, «Posas død», fra «Don Carlo». En scene som har fulgt ham hele hans karriere. Særlig ble jeg betatt av «gjenkjennelsesscenen» fra «Simon Boccanegra».

Ekstranumrene fulgte i form av en inderlig «Sang til månen», fra Dvoraks «Rusalka», og en strålende versjon av «Toscas bønn». Ingen tvil om at den siste rollen hører til Radvanovskys favoritter. Hvorostovsky «himself» følger opp med en av de mest sensuelle utførelser av Don Giovannis serenade jeg har hørt. Som sagt Hvorstovsky har allerede en drøyt tjue års karriere bak seg, og han synes bare å bli bedre og bedre. Skal man dømme etter Radvanovskys innsats på denne CD-en og det hun presterer på den nyutgitte DVD-en av «Trubaduren», er dette tydelig en dame som stadig utvikler seg positivt. Og det er godt, for verden har ikke for mange såkalte ekte «spinto»-sopraner.