Galla for Giuseppe Verdi

Det dukker stadig opp flere og flere såkalte «live»-konserter på DVD. De kan være av ganske variabel kunstnerisk interesse og kvalitet, men det finnes svært hederlige unntak.

Feiringen av James Levines 25 år som musikalsk sjef ved «The Met» i New York i 1996 er et lysende eksempel på hvordan det bør gjøres. Kanskje ikke helt rettferdig å nevne nettopp den. For Levine er jo så elsket blant alle sangerne, at jeg kan tenke meg at de fleste stjernene satte alle engasjementer til side for å kunne delta ved den anledningen.

Opera-gallaen fra Baden Baden 2007, med blant andre Anna Netrebko og Elina Garanca, skiller seg også fordelaktig ut for de musikalske kvalitetene.

En annen DVD, med et helt annet repertoar, som jeg har sett gang på gang, og ikke blir lei, er konsertopptaket fra Festspillene i Salzburg 2008 med det venezuelanske ungdomsorkestret «Simon Bolivar Youth Orchestra», ledet av overskuddsfenomenet Gustavo Dudamel.

Hvorfor funderes det over slike DVD-utgivelser i dag? Jo, ukens utvalgte er en sådan, som det er verdt å låne øre til. Det er en minnekonsert fra Parma i 2001. Og hvem er det som skal minnes? Jo, en av de tre største operakomponister som noensinne har vandret på denne jord, Giuseppe Verdi. Den aftenen hadde de samlet mange av de beste italienske kreftene innen «faget» Verdi. Kanskje flest på damefronten, men artister som barytonen Leo Nucci og bassen Ruggero Raimondi var hjertelig til stede. Tenorene derimot, var en rekke importerte stjerner. Programmet var velkomponert. Der fikk vi utdrag, ikke bare sviskene, fra hele Verdis karriere. Fra knallsuksessen «Nabucco», med det berømte «slavekoret» fra 1842, til den geniale sluttfugen fra «Falstaff» som tilkom i Verdis åttiende leveår, 1881.

Med ett unntak, gjorde tenorene godt fra seg. Unntaket var José Carreras. Tydelig ute av form. Med et jålete piano, og når han skulle attakkere høye toner ble de nærmest som små vræl. To av de andre: Marcelo Álvarez og José Cura gjorde sine saker bra. Og så Domingo, da. Helt i en klasse for seg. Cura var utmerket i trioen fra 1 akt av «Trubaduren» og i den store kjærlighetsduetten fra «Otello». Álvarez var en hyperelegant hertug i «Rigoletto». Ikke minst den berømte kvartetten gled vel. Med Mariella Devia, Gloria Schalchi, og Nucci. Devia var på banen igjen, med en strålende «È strano - Sempre libera», fra «La Traviata». Med sikkert grep om de krevende koloraturene og full kontroll på den høye Ess-en til slutt. Leo Nucci var medrivende i «Eri tu», fra «Maskeballet». Ikke helt Warren, kanskje, men en av de beste i våre dager. To av Italias fremste soprandivaer, Daniella Dessi og Barbara Frittoli, alternerte som «Aida» og «Desdemona», med en ganske interessant effekt. Frittoli ga oss en flott «Ritorna vincitor», og Dessi var gripende i «Ave Maria» og resten av dødsscenen fra «Otello».

Et musikalsk gledessjokk fikk vi i «O don fatale», fra «Don Carlo». Innpå scenen kom en flott dame i begynnelsen av førtiårene, men allikevel et nytt navn for meg, og hun turnerte den krevende arien på en måte som fikk oss til å tro at vi hadde med en veteran å gjøre. Hennes navn bør man legge på sinnet: Luciana D’Intino. Filips store monolog: «Ella giammai m’amó», er et glansnummer for enhver bass, og Ruggiero ga oss en sterkt innlevet utgave: Selv om hans bass kanskje er litt i letteste laget. Og så kveldens store helt: Placido Domingo: To toner i sluttscenen fra «Trubaduren» er nok. Alt får en helt ny dimensjon når han er i fokus. Derfor ble sluttscenen fra «Otello» et naturlig høydepunkt. Honnør også til Zubin Mehta, som sto alene på dirigentpodiet gjennom alle tyve numrene.

Med andre ord: «Gran Gala di Verdi», fra Parma 2001, er av de beste utgivelser av denne sorten jeg kan huske. Vel verdt en plass i den private DVD-samlingen.