BUENOS AIRES (Dagsavisen): Krigen startet med en provokasjon på en nedlagt norsk hvalstasjon på Sør-Georgia, og endte 74 dager etter okkupasjonen med totalt nederlag for militærjuntaen i Argentina.
Nå har stridighetene blusset opp igjen, med en kraftig argentinsk offensiv på den diplomatiske fronten, mens veteraner fra 30 år tilbake protesterer utenfor presidentpalasset på Mai-plassen mot at de fortsatt ikke får sin rettmessige behandling som krigsveteraner.
Oljeboring
«Malvinas er som et åpent sår for Republikkens verdighet», ble det sagt på argentinsk side for 30 år siden. Det synes øyene fortsatt å være. I hvert fall kan de brukes i politisk kamp nå som før. I 1978 ville deler av juntaen i Buenos Aires gå til krig mot Chile over noen øyer i Beagle-kanalen for å få en militær seier som kunne legitimere regimet. Det ble det ikke noe av. Juntaen var splittet, og sterke krefter med president og general Jorge Videla i spissen var imot.
Men fire år senere håpet juntaen, som da hadde begynt å spise sine egne barn, borgerskapet som hadde støttet det fra kuppdagene, at en krig om Malvinas kunne gjøre samme nytten. Gjennom knallhard undertrykking innad, støtte fra USA, og krig om Malvinas, mente juntaen at den kunne sitte med makten til evig tid.
I dag har også en ny og svært viktig dimensjon kommet til: Siden 2010 bores det etter olje utenfor øygruppa. Og oljepenger vil ikke Argentina gå glipp av. Det siste tiårets vekst i økonomien er i ferd med å stanse nesten helt opp. Derfor kan det være nyttig å vekke den aldri sovende argentinske nasjonalismen. Den kan redde president Cristina Fernández Kirchners fortsatte popularitet. Den kan også bli nøkkelen til at Cristinas sønn, Máximo, kan bli aktuell som presidentkandidat ved neste korsvei i 2015, noe som det spekuleres på i Buenos Aires i dag. Da forbyr grunnloven Cristina å stille til nyvalg, og det ville være i tråd med tidligere strategi at presidentvervet blir værende i familien. 34-åringen er leder for La Cámpora, en etter hvert svært så innflytelsesrik venstreperonistisk ungdomsbevegelse som han dannet i 2003 med hjelp av faren, daværende president Néstor Kirchner.
Sør-Georgia
Krigen startet ikke på Falklandsøyene, men på den britiske besittelsen Sør-Georgia, 1.000 kilometer lenger sør. Der hadde en argentinsk skraphandler, trolig med forbindelser til Marinens etterretningstjeneste, et par år før kjøpt opp den gamle norske hvalfangststasjonen Leith Harbour (som 16-åring tilbrakte Trygve Bratteli fangstsesongen 1926-27 der) av rederiet Christian Salvesen. Under dekke av å være vanlige arbeidere gikk argentinske marinesoldater i land og heiste det argentinske flagget, godt synlig for polarforskerne i British Antarctic Survey (BAS). Siden kom spesialstyrker under ledelse av orlogskaptein Alfredo Astiz til Leith Harbour med ordre om militær okkupasjon av øyene.
Astiz, eller «Den blonde engel» som han også blir kalt, hadde ikke mye krigserfaring å vise til da han gikk i land på den fordums norske hvalstasjonen. I årene før krigen hadde han mest gjort seg bemerket ved under falskt navn å krige mot Mødrene på Mai-plassen, franske nonner, samt en 16-årig argentinskfødt svensk statsborger, Dagmar Hagelin.
Astiz utførte sin tjeneste ved ESMA (Marinens mekaniske skole) i Buenos Aires, militærdiktaturets best organiserte konsentrasjons- og torturleir. De første årene etter militærkuppet hadde han fått i oppgave å infiltrere menneskerettsorganisasjoner. Slik sørget han for at blant annet Mødrenes første leder, Azucena Villaflor, og de to franske nonnene, Alice Domon og Léonie Duquet, ble fanget, ført til ESMA, og siden «forsvunnet». Dagmar Hagelin ble skutt, ifølge vitner av Astiz selv, da hun kom for å spørre en venninne om hun hadde tenkt seg på badeferie. Tenåringen ble tatt for å være en geriljaleder, og da hun skremt forsøkte å stikke av fra de væpnede mennene i bygningen der venninnen bodde, ble hun skutt i ryggen av Astiz. Hun falt over ende i gata, ble ført til ESMA, og ble siden aldri funnet igjen.
Livsvarig fengsel
På Sør-Georgia var det ikke fanger Astiz kunne torturere eller spedbarn han kunne slenge i veggen, slik han truet med å gjøre da en mor under et forhør i ESMA ikke kunne fortelle «Den blonde engelen» det han ville høre. Sør-Georgia ble gjenerobret 25. april, etter forsterkninger på begge sider og harde kamper om Grytviken, en annen tidligere norsk hvalfangststasjon. Astiz, som i mellomtida var blitt utnevnt til militærguvernør på Sør-Georgia, overga seg uten kamp og underskrev kapitulasjonen med et glass skotsk whisky i handa. Det ble Astiz’ bane. TV-bildene gikk verden rundt, og han ble gjenkjent som den unge, sympatiske mannen som hadde vært så aktiv blant menneskerettsaktivistene.
Margaret Thatcher skriver i sine memoarer, «The Downing Street Years», at «en viss kaptein Astiz hadde hatt kommandoen over den argentinske garnisonen der. Tilfangetakelsen av ham skapte visse problemer for oss. Han var ønsket for drap både av Frankrike og Sverige. Han ble fløyet til Ascension-øyene og deretter brakt til Storbritannia, men nektet å besvare spørsmål. På grunn av Genèvekonvensjonen om krigsfanger måtte vi motvillig sende ham tilbake til Argentina.» Etter at de argentinske amnestilovene for juntatidens overgrep ble erklært grunnlovsstridige i 2003, ble Astiz stilt for retten og dømt til livsvarig fengsel av argentinsk høyesterett i oktober fjor.
I en samtale med president Ronald Reagan like før krigen brøt ut, brukte juntaleder Leopoldo Galtieri Sør-Georgia som påskudd for å angripe britene. Reagan advarte ham, og sa at han kjente fru Thatcher som en meget bestemt kvinne som ikke ville ha annet alternativ enn et militært svar. Og han understreket at USA fortsatt ville holde seg nøytral i suverenitetsspørsmålet, men absolutt ikke nøytral om det kom til krig. Det hjalp lite. Krigsplanene var kommet for langt, basert på misforstått tro på at USA ville stå på argentinernes side. Argentina hadde jo håndfast støttet Reagan-administrasjonens egne skitne kriger i Mellom-Amerika.
«Nye venner»
Det var 2. april 1982 den virkelige krigen startet. Ved midnatt går følgende kommunikasjon mellom Port Stanley, hovedstaden på Falklandsøyene, og London:
Port Stanley: - Vi har (fått) mange nye venner.
London: - Hvordan er det med ryktene om invasjon?
Port Stanley: - Det er vennene jeg forteller om.
London: - Går de i land?
Port Stanley: - Selvsagt.
London: - Har argentinerne kontroll?
Port Stanley: - Ja. Vi kan ikke slåss mot 8.000 soldater, som dessuten har en enorm støtte fra marinen. Vi er bare 1.800.
Rundt 800 argentinske soldater fra Marinens andre infanteriregiment inntar stillinger i Port Stanley. Rundt 30 Royal Marines som gjør tjeneste på øya, forsøker å gjøre motstand. Men klokka 9.30 bestemmer guvernør Rex Hunt seg for å overgi seg sammen med sin kone. De britiske soldatene blir fløyet til Montevideo, og senere til London. Ikke én eneste av kelperne, som befolkningen på Falklandsøyene blir kalt, ble skadet. General Osvaldo García inntok Government House, firet Union Jack og heiste det argentinske flagget. Fem dager senere blir general Mario Benjamín Menéndez utnevnt til militærguvernør og øverste militære leder over øyene. Port Stanley blir omdøpt til Puerto Argentino, mens mange av kelperne flykter innover på øyene for å slippe unna okkupasjonsmakten.
Om kvelden gikk president Galtieri ut på den berømte balkongen i presidentpalasset Casa Rosada, der legenden Evita Peron hadde mottatt de skjorteløses hyllest. Så sent som 30. mars hadde 15.000 arbeidere under fagbevegelsen CGTs bannere demonstrert på den samme plassen mot diktaturet. De ble møtt med køller, tåregass, skudd i lufta og vannkanoner. Nå var stemningen snudd. Til ti tusen jublende mennesker fortalte Galtieri at Malvinas var gjenvunnet og Argentina hadde beholdt sin nasjonale ære. To dager før, under et intervju i London, spurte Jernkvinnen seg: «Nederlag? Husker dere hva Dronning Victoria sa en gang? Nederlag? Muligheten eksisterer ikke.»
USA ville mekle
10. april var argentinerne i ekstase. 150.000 mennesker på Mai-plassen hyllet diktaturets krigføring mens general Galtieri lyttet til meklingsforsøket til general Alexander Haig, USAs utenriksminister, inne i Casa Rosada. Nedgraderte dokumenter viser at USA fryktet for at en åpen allianse med britene kunne vekke «en sterk antikolonialistisk reaksjon i Latin-Amerika.» USA fryktet også at Sovjetunionen ville benytte seg av konflikten til å skaffe seg fotfeste i Sør-Amerika. Derfor hadde utenriksminister Haig reist til London for å forsøke å få Thatcher til å dempe sine krigsplaner. Det falt ikke i god jord. Thatcher følte seg ille berørt, og gjorde det klart for Haig at hun ikke ønsket å belønne den argentinske okkupasjonen med endret status for øyene. «Malvinas ble mitt Waterloo», sa Haig til Buenos-Aires-avisen La Nación i 1997, 15 år etter konflikten.
Vi skal bare nevne et par episoder fra krigen her. 2. mai blir den argentinske krysseren General Belgrano senket da den var på vei bort fra «utelukkelsessonen» på 200 nautiske mil britene hadde satt opp rundt øyene. 323 argentinere ble drept eller forsvant i havet. Resultatet ble at den argentinske marinen vendte nesa hjem. To dager senere, den 4., ble den britiske destroyeren Sheffield senket av en fransk Exocet-rakett. Senkningen av General Belgrano «var en av de mest avgjørende militæraksjonene i krigen» skriver Thatcher i memoarene sine.
1. juni begynte de avgjørende kampene om Port Stanley. Samme dag, først i Cambio 16 i Madrid, og siden i resten av verden, kom Oriana Fallacis berømte intervju med Galtieri på trykk. «Tingene har forandret seg siden den andre verdenskrigen», sa Galtieri. «Imperiene har falt og folks holdninger har endret seg, både individuelt og nasjonalt. Det vil si, de har oppdaget friheten.» Men fortsatt finnes spor av kolonialismen, fortsatte juntalederen. «Det er uakseptabelt i en sivilisert tid som vår. Opprør var nødvendig».
Berømt intervju
«Ordene lyder litt merkelige i Deres munn, representant for et regime som ikke vet hva det skal gjøre med friheten og i tillegg dreper den. Deres regime er et diktatur, herr president. Ikke la oss glemme det,» svarer Fallaci.
Galtieri: «Jeg kaller det ikke diktatur. Her snakker folk mer enn under en demokratisk regjering. Regimet er ikke demokratisk, det er jeg enig i. Men det er ikke engang hardt som i andre land som kaller seg demokratiske.»
Fallaci: «Herr president, si meg, ønsker De ikke å tilhøre et land som er mer avholdt, mer respektert, der det eksisterer demokrati og folk tenker, snakker, lever uten å bli drept av en hvilken som helst kaptein Astiz?» Og så avslutter hun: «Det er mange som sier at De på grunn av denne krigen ikke kommer til å fortsette som president og at Deres dager er talte.» Det skulle gå som troll i ord. Galtieri ble avsatt tre dager etter at kapitulasjonen og dømt til 12 års fengsel for sitt ansvar for Falklandskrigen. Han sonet tre år. I desember 1990 ble han gitt amnesti av daværende president Carlos Menem.
Argentina måtte nøye seg med 74 dagers kontroll over øyene, som tok slutt etter 44 dagers kamper. 649 argentinere og 255 briter kom aldri mer hjem. Fra argentinsk side var det en improvisert krig. Mange av soldatene var bare guttunger. De hadde dårlig utstyr, ikke egnet til det barske klimaet i Sør-Atlanteren. De frøys, var sultne, og hadde problemer med våpnene.
Ordkrig
Nå har striden blusset opp igjen. Venstreorienterte demonstranter har vendt blikket fra hjemlige problemer, og Argentina har gjennom et aktivt diplomati sikret seg støtte fra søramerikanske land for å nekte skip som bærer Falklandsøyenes flagg, å legge til i sine havner. Oljeselskap og fiskere som driver ved øyene vil også bli boikottet. Spenningen bygger seg opp gjennom en ordkrig der begge parter anklager hverandre for «kolonialisme». I Buenos Aires hisset man seg kraftig opp da statsminister David Cameron sa at Argentinas suverenitetskrav er «som kolonialisme» fordi det strider mot falklendernes ønske. «Arroganse» svarte president Cristina, og sa at britene «tar Argentinas ressurser».
Argentinske sinn er også blitt satt i kok over at Prins William - nr. to i arvefølgen til den britiske troen - kom dit i februar, som ledd i sin tjeneste i helikopterredningstjenesten. Kongelig tjeneste på øyene er imidlertid ikke noe nytt; i 1982 deltok Williams onkel, prins Andrew i kampene.
London sier Falklandsøyene er og forblir britiske så lenge øyboerne ønsker det. Og at det er det de ønsker, hersker det liten tvil om.
Nå som i 1982 går USA en vanskelig balansegang og vil nødig ta standpunkt til britisk suverenitet. Washington frykter for å miste ytterligere innflytelse på kontinentet, og håper på en diplomatisk løsning. Men ved en eventuell krig kan heller ikke president Obama unnlate å støtte britene.
KILDER:
Jorge Lanata: Argentinos, Tomo 2, Ediciones Buenos Aires 2003
Claudio Uriarte: Almirante Cero, Planeta, Buenos Aires 2011
Margaret Thatcher: The Downing Street Years, HarperCollins Publishers, London 1993
Ble glemt av demokratiet
I fire år har veteraner fra Falklandskrigen holdt leir utenfor presidentpalasset på Mai-plassen i Buenos Aires. De er krigens glemte soldater som kjemper for sine rettigheter. Men til nå har myndighetene vendt det døve øret til.
Bak noe store banderoller med argentinske flagg og slagord om at «Malvinas var, er og blir argentiske» er det satt opp en falleferdig leir av plastduker og presenninger. Innenfor, på noen vaklevorne stoler der innmaten tyter ut, diskuterer en gruppe, mens de gjør det mest typiske av det argentinske, fyller kokende vann på en liten kalebass med mate-te og lar den gå på rundgang.
Nitten- og tjueåringene fra den gang er blitt gråhårede, middelaldrende menn. De er 400 i alt, som roterer med å holde leiren bemannet 24 timer i døgnet.
Felles for dem alle er at de var vanlige vernepliktige soldater, og at de ble kommandert til tjeneste på fastlandet. Men der var det også krig, forteller talsmannen for dem, Luis Giannini. Det ble dannet et forsvarsområde i Patagonia, fra den 42. breddegraden og sørover. Der ble det opprettet flybaser, og derfra ble den britiske flåten angrepet og baser og drivstofflagre forsvart mot britiske flyangrep. I Rio Grande hadde Argentina de fryktede franskproduserte Exocet-rakettene.
Det var i alt 17 argentinske falne på fastlandet. De er i dag gravlagt som krigshelter på Cementerio Darwin på Falklandsøyene.
- Historien har bare dreid seg om det som skjedde på Malvinas, ikke det som foregikk på kontinentet. Vi var deltakere i den samme konflikten. Men det ble holdt skjult. Med demokratiet ble vi glemt, sier Giannini.
- Da krigen var over, ble det ikke snakket mer om den. I dag (ultimo desember 2011, red. anm.) er krigen et tabubelagt tema. 30 år etter krigen blir vi fortsatt ikke anerkjent som krigsdeltakere, sier en bitter Giannini.
- Vi er merket inne i oss, selv om vi ikke ble fysisk merket. Da vi deltok, følte vi stolthet for at vi forsvarte fedrelandet. Da vi kom tilbake, ble alt dekket over. Det fikk oss til å føle skam over det vi hadde gjort.
Giannini var 20 år da han fikk innkallingsordren. Han hadde allerede avtjent førstegangstjenesten, og var dimittert i november 1981. 5. april 1982 kom den nye innkallingen. Fire dager senere var han på plass ved tankregiment RTAN8 i Patagonia. Tankregimentet skulle sendes over til Malvinas fra havnebyen Comodoro Rivadavia.
- Men det ble det ikke noe av. Det kom ordre og kontraordre. Det forandret seg hele tida. Forholdene for oss var elendige. Vi manglet ikke bare klær og fottøy for kulda. Våpen var det også dårlig med. De vi hadde var gamle.
Var krigen populær, spør vi Giannini. Det sies at Malvinas er like argentinsk som tangoen. Det er grunnlovsfestet at øyene er argentinske, og at det er enhver borgers plikt å kjempe for at Argentina skal få dem tilbake. På skolen blir ungene fortalt at øyene er stjålet fra dem, men at de en vakker dag vil få dem tilbake.
Men Giannini sier at riktignok var han med i krigen, men enig i den var han ikke. - Det er ikke folket som bestemmer om det skal bli krig, det er generalene. Jeg tror det må diplomati til. Vi må snakke mer sammen, og lytte mer til hverandre. Krig er bare til fordel for de som selger våpen.
- Da jeg kom tilbake etter krigen, sa jeg at jeg aldri mer ville bære våpen. Det løftet holdt jeg bare til påsken 1987, da de såkalte «carapintadas» (en gruppe innen de militære styrker, red. anm.) gjorde opprør mot den demokratisk valgte president Alfonsin. Da følte jeg meg misbrukt på nytt. Jeg forsvarte demokratiet, og ville ikke ha mer av de militære. Mange av oss krigsveteraner kom med våpen i hand hit til Mai-plassen for å forsvare demokratiet.
