Han vil redde 
lyden av Afrika

STONE TOWN (Dagsavisen): - Det har vokst opp en hel generasjon av musikere i Malawi som aldri har hørt musikken fra sin nære fortid. Jeg pleier å sammenligne det med en 25-åring fra Liverpool som aldri skulle hatt mulighet til å høre The Beatles, sier Sigbjørn Nedland.

Jeg treffer Sigbjørn Nedland i Zanzibars hovedstad. Han har nettopp vendt tilbake fra Malawi, hvor han er i gang med å digitalisere 70 år med musikk fra arkivet til MBC (Malawi Broadcasting Corporation). Nå er han på verdensmusikkfestivalen Sauti za Busara, som foregår i det gamle, portugisiske fortet i Stone Town. Festivalen reklamerer overbevisende for seg selv som «verdens vennligste festival». Det er musikk fra Afrika og Arabia fire dager til ende, under parolen «African music under African skies».

- Da jeg dro til Øst-Afrika første gang, hørte man mye musikk fra andre deler av kontinentet, mens Øst-Afrika var et hvitt område på kartet. Jeg lurte på hvorfor det var slik, og fant ut det var mye Norge kunne bidra med: Organisering, teknologi, mulighet for å dokumentere, gjøre opptak av og presentere musikken på en ordentlig måte. Dette manglet helt da jeg begynte å jobbe her, sier Nedland, som også møtte andre utfordringer.

- I den lille tanzanianske byen Bagamoyo fantes det tidlig i min periode der på 1990-tallet bare én internettkafé. Det var et lite skur som lå midt ute på et jorde. Jeg pleide å gå dit for å pleie kontakt med omverdenen, mens jeg jobbet med en kulturskole der, Bagamoyo College of Arts. Da jeg en morgen kom til internettkafeen var det veldig mørkt. Jeg spurte den lille inderen som drev kafeen om hva som var på ferde, og han sa: «A coco nut fell on the line, sir.» Det er jo ganske søtt.

Publikum på Sauti za Busara-festivalen består av lokale og tilreisende afrikanere, rastafarier og hvite gringoer med batikk, henna og spraglete verdensmusikkskjorter. På scenen sitter Baladna Taarab-ensemblet og spiller tradisjonell taraab-musikk fra Zanzibar. Og blant publikum er Sigbjørn Nedland. Det er hans 58. reise til Øst-Afrika, og hans 45. besøk på Zanzibar. Første gang var i 1980. Han dro på et NORAD-stipend for å skaffe seg kunnskap om det området han visste minst om. Det var begynnelsen på et langvarig engasjement til Øst-Afrika som har resultert i en gjenoppdagelse av musikken, samarbeid mellom artister på tvers av landegrenser og kontinenter, kunnskapsformidling og plateproduksjoner.

Som for eksempel den nye platen «Symphonic Taraab», der Kringkastingsorkestret (KORK) spiller tradisjonsmusikken sammen med musikere fra Zanzibar. Den er for øvrig ett av få berøringspunkter mellom Nedlands afrikanske engasjement og NRK. I alle år har Nedland jobbet for og med Afrika på fritiden, helt løsrevet fra den norske statskanalen og programmer som «Jungeltelegrafen».

- Regner du deg som en del av bistandsparadigmet?

- Jeg føler at det er behov for det jeg gjør, og jeg har en egen tilfredsstillelse av å jobbe med musikkprosjekter her. I Norge har vi kunnskap og teknologi som det er viktig å dele. Vi importerer stadig mer kultur til Europa. Vi har lett for å oppfatte kultur som noe man kaster smuler etter når alt det viktige er gjort, men i virkeligheten er kultur like viktig for et land som jordbruk og industri. Slik jeg ser det er musikk og kultur en av de viktigste naturressursene for veldig mange land i Afrika. Kulturen er også en samfunnsbygger og en potensiell jobbskaper, en mulighet for folk til å leve av det de er engasjert i. Samtidig har du elementet av kommunikasjon og informasjon som kulturen gir.

- Stemmer det at norsk UD har liten interesse for kultur?

- Jeg har opplevd ambassader som er helt avvisende og lite interessert i kultur. Samtidig finnes det ambassader som her i Tanzania og i Malawi, som er levende opptatt av kultur og utveksling av kunnskap. Jeg tror dette avhenger av den enkelte ambassadør og stab, og hvilket kultursyn de har. Det finnes også en kulturavdeling i UD som jobber hardt, og som jeg har positiv erfaring fra å samarbeide med. Men det er klart at de er en mye svakere pressgruppe enn de som driver med de store prosjektene innen politikk og næringsliv.

Joel Sebuno fra Uganda tar scenen med et stort nærvær. Akkompagnert av sitt blodtighte band synger han med inderlighet og briljerer på det lyrelignende instrumentet Endongo. Sebuno er ett av mange eksempler på det «å synge ut» på festivalen. Her er vi over 7000 kilometer unna det lavmælte nord, man synger på høyt volum og med stor innlevelse. Det er en gravitas over Sebuno og hans sang, som slår an dype strenger av menneskelighet.

- Nordboere mener ofte at afrikanere har mye å lære av oss. Hva kan vi lære av afrikanere?

- Vi har enormt mye å lære av afrikanere rent musikalsk, for å ta det. Afrikanere har jo et mye mer avansert system i musikken sin enn det vi har, både melodisk og rytmisk. De har en polyrytmikk som vi kan lære veldig mye av. De har en suveren beherskelse av forskjellige typer skalaer med ulike tonetrinn og kvarttonetrinn, noe som er fremmed for mange nordmenn i dag, selv om det finnes i den tradisjonelle folkemusikken. Vi har også mye å lære av dansens rolle i forhold til musikken. Og at man ikke trenger å bedrive skjønnsang i musikk, men har helt andre uttrykksformer. Det har rocken og jazzen lært, og ikke minst, det har heavy metal-musikken lært.

- Mener du at «det å synge ut», å vrenge sjelen litt, er noe rock og metal har lært av Afrika?

- Ja, helt klart. Denne typen uttrykk blir ofte betegnet som angloamerikansk, det er jeg ikke enig i. Jeg kaller det afroeuropeisk musikk som oppsto i Amerika. Den afrikanske kulturen hadde en usedvanlig sterk kraft, som egentlig skulle ha vært undertrykt i historisk sammenheng, ettersom slavene kom til Amerika uten andre redskaper til å utøve sin kultur enn det de hadde inni seg. Likevel klarte de å bli den definerende kraften i mange musikkformer, så som blues, jazz, rock og rap. Den europeiske skjønnsangtradisjonen tillot jo ingenting av disse uttrykkene og formene, ikke minst på det sangmessige plan. De tidlige bluessangerne brukte helt bevisst en hes, røff og stygg klang for å formidle visse følelser og stemninger. Man kan her tenke på Robert Johnson og Blind Willie McTell, fram til B.B. King og Muddy Waters.

- Arbeider du ut fra en musikalsk, kulturell eller humanitær overbevisning?

- Jeg ser ingen forskjell på det musikalske og det kulturelle, og det er ut fra den overbevisningen at jeg jobber. Det finnes mye talent og godt engasjement her, som har vanskelig for å nå ut.

- Det viktigste er at den nye musikken også har beina godt plantet i miljøet den kommer fra. At det ikke blir som vi ser enkelte tilfeller av, grupper som gjør helt grei musikk, men som er kopier av musikk fra andre deler av verden. Vi trenger å utvikle en bevissthet om egen bakgrunn og egen kultur. Som tanzanianer kan du bli ganske flink til å spille reggae eller r’n’b, men du blir aldri jamaicaner eller amerikaner - ergo blir du aldri best i verden. Hvis du derimot baserer musikken på din egen tradisjon og lager noe nytt på det grunnlaget, da kan du bli best!

- Gjelder det samme for norske artister?

- Selvfølgelig. Jeg ser veldig klare paralleller til Norge på 1960-tallet, da alle skulle ligne på Beatles og Stones, og planke musikken deres mest mulig. Etter hvert har vi fått en langsom utvikling i miljøet som går mot mer bruk av eget språk og eget tonespråk, med elementer fra fortida og samtidig i modernisert form. Det samme er det vi må få se i alle land, hvis man skal få realisert sitt kunstneriske potensial.

- Hva har du fått til i din tid i Afrika?

- For det første foreligger det nå mye dokumentasjon av den østafrikanske musikken. Jeg har gjort mange plateproduksjoner, både rene afrikanske og i samarbeid med afrikanske og europeiske artister. I 1997 etablerte jeg musikkstudioet Marimba i Dar es Salaam, som ble drevet effektivt fram til 2005, før vi mistet lokalene våre og utstyret ble utslitt. Derfra har det oppstått en del andre studioer i Dar, som drives av folk som fikk sin første opplæring i studioteknikk i Marimba, blant annet Enrico Figueiredo i Sound Crafters. Jeg begynte med å samle musikere fra forskjellige band i Dar, fikk dem til å spille sammen og gjøre plateproduksjoner, så de fikk en erfaring med hva studioarbeid innebærer. Noen av dem av ble etter hvert lydteknikere, andre er i dag dyktige studiomusikere og konsertmusikere. Så har jeg fått til en del med lokale arrangører, blant dem Sauti za Busara, som Mari Boine opptrådte på. Da Jens Stoltenberg besøkte Tanzania i 2008, var det den tanzanianske rapperen Witness som opptrådte sammen med Darkside of the Force fra Kristiansand.

På scenen driver Pungwa-ensemblet fra landsbyen Bumbwini Makoba ut onde ånder med tromming, sang og ekstatisk dans. En danser lar seg besette av åndene, han ligger på bakken og vrir seg med hvite øyne, en kvinne kommer til og slår ånden ut av ham, mens trommene og den ekstatiske sangen øker i styrke. Det ligger en villskap i musikken, et drivende innslag av afrikansk animisme.

For Nedland har virksomheten i Afrika i hovedsak dreid seg om musikk, copyright og musikkarkiver. Hans hittil største prosjekt er å digitalisere arkivet til MBC i Malawi. MBC har et stort arkiv med opptak fra 1920- til 1990-tallet. Hele materialet er lagret på ukurante formater som spolebånd og 78-plater, som ligger i hauger i et rom utsatt for sollys. Fordi man sluttet å produsere spolebåndspillere for et kvart århundre siden, har arkivet vært utilgjengelig i lang tid. Nedland mener han kan bidra:

- Jeg har fått tak i to av disse spolebåndsspillerne, fra min egen arbeidsplass, NRK. De er sendt til Malawi, hvor vi har satt dem opp med computer, lydkort og lagringsmedier. Per i dag har vi to digitaliseringsstasjoner. Båndene varer slett ikke evig, de eldste er i ganske dårlig forfatning. Vi har dårlig tid, hvis vi skal få reddet denne kulturarven. Den er viktig for Malawi - og for verden! Nå har vi digitalisert ca. 1.000 spor fra arkivet, og vi regner med å ha 5.000 spor klare i løpet av 2014.

Nedland opplyser at han også arbeider med en gjeng unge musikere i Malawi, som aldri har vært eksponert for denne musikken. Nå blir de utfordret til å bruke musikken fra arkivet i sitt moderne tonespråk.

- Hva slags musikk er det du nå skal bevare?

- Her har man alt fra den rene gamle tradisjonsmusikken fra landsbygda til de første forsøkene fra malawiere som var inspirert av jazz, rock eller pop. Det går fra den tradisjonelt rurale til den moderne urbane musikken. Det er et enormt antall spor, det er titusenvis av dem.

- Har du funnet noe europeisk i arkivet?

- Ja, masse! Jeg har funnet band som er tungt Beatles-inspirert. Det er veldig klare jazz-inspirasjoner fra tidlige og senere jazzepoker. Ikke minst reggae-inspirasjonen har vært der. Det er mye internasjonal påvirking - det spennende er å finne dette i kombinasjon med det genuint malawiske.

- Hva synes du om begrepet verdensmusikk?

- Jeg synes det er et håpløst begrep, men vi har ikke noe annet som fungerer. Alle begreper på musikk er jo egentlig veldig lite dekkende, f.eks. «klassisk musikk». Jazz, rock’n’roll og boogie var opprinnelig betegnelser på seksualakten. «Verdensmusikk» oppsto fordi det på 1980-tallet kom masse musikk til butikkene som ikke passet i de vanlige boksene «rock», «blues», «country», «jazz», «visesang» etc. Da det begynte å dukke opp musikk fra Vest-Afrika og Latin-Amerika, hadde man ikke noen betegnelse på det - og så var det én i en butikk som sa «la oss skrive ‘world music’ og putte alt vi ikke vet hva er i den boksen». Mer gjennomtenkt var det ikke. De finnes, som greier å opparbeide et voldsomt raseri over bruken av den betegnelsen. Jeg er ikke en av dem. Hva vi kaller musikken kan være det samme, så lenge vi får den ut til folk som vil høre den!

- Jeg synes verdensmusikk er et positivt begrep. Jeg tenker på «verdenslitteratur», et begrep oppfunnet av Goethe - og ser for meg en musikk som krysser landegrensene, og strekker seg ut over én kultur.

- Det er den betydningen av begrepet vi må framelske. Og det gjør man ikke ved å lete etter alle de negative konnotasjonene, men heller ved bare å bruke begrepet i positiv forstand, sier Nedland.

Artikkelforfatter Cornelius Jakhelln er forfatter, skribent og musiker bosatt i Berlin. Spiller i bandet Solefald. Utgitt diktsamlinger og romaner. Vant konkurransen om beste nordiske samtidsroman 2007 med 
«Gudenes fall».