Det hører med til sjeldenhetene i norsk TV-historie at en programleder leder samme program i 17 sesonger i strekk. Det har Ivar Dyrhaug gjort. FOTO: Hilde Unosen

Svanesangen: Ivar Dyrhaug abdiserer fra Gullrekka på NRK

66-åringen har for lengst spilt inn sin aller siste episode av «Beat for Beat». Men, som vi vet, er det aldri over før the fat lady sings.

– Jeg er utrolig stolt og glad for å stå her å få lov til å introdusere den 17. sesongen av «Beat for Beat», sa Ivar Dyrhaug opprømt fra TV-skjermen en fredag i oktober. Det vil si, for oss tacotyggende, helgetrøtte TV-seere var det en kjølig oktoberfredag, men for programlederveteran Ivar Dyrhaug var det antakelig fortsatt sånn passe lunken seinsommer og bare nok en arbeidsdag i innspillingsperioden av hans aller siste Beat for Beat-sesong.

– Å, så godt å se dere, sa han hjertelig til de fire deltakerne.

– Men aller først: Vi må hilse på vår nye pianist – Lars Andreas Aspesæter! ropte Dyrhaug, og startet et slags ertelystent forhør av den første nye Beat for Beat-pianisten på 16 år. (Mens pianist Trond Nagell-Dahl satt pal som vanlig, med sine blonde krøller.)

– Skonummer?

– Trenger du å vite det, spurte Lars Andreas Aspesæter litt forundret.

– Du skal fylle skoa etter Gisle Børge, altså!

– 44!

– 44, det er utmerket. Da er du kvalifisert!

Programmet, på sitt vanlige joviale feelgood-vis, slik norske NRK-seere har lært å kjenne det gjennom 16 år, med en opplagt Ivar Dyrhaug som highfiver deltakerne, tar splitthopp, og roper ting som: «Bravo! Stillingen er 9-12!», og «Vi går videre, hvem velger tall?» Det ble tilløp til allsang på «Det går likar no», og omtrent halvveis i sendingen utbryter Dyrhaug fornøyd: «Altså, hvem er det som ikke elsker Led Zeppelin? Jeg bare spør!»

Dette programmet, sendt den 23. oktober, vil nok i ettertid huskes som begynnelsen til slutten på det vi kan kalle Dyrhaug-epoken i Gullrekkas historie. Men noen vil kanskje også minnes programmet fordi den amerikanske Bodø-artisten England B. Ellingsen framførte en gebrokken og rørende versjon av barnesangen «Lille måltrost». For ikke å snakke om Odd Renè Andersens kraftfulle framføring av Sam Cookes «A Change is Gonna Come», en av den amerikanske borgerrettighetsbevegelsens store hymner. (Det ble såpass at afrikansk-amerikanske Ellingsen måtte tørke noen tårer etterpå – se det på Youtube, 46 minutter ut i programmet).

Les flere Dagsavisen-portretter her!

For oh yes. A change is gonna come. Det hører med til sjeldenhetene i norsk TV-historie at en programleder leder samme program i 17 sesonger i strekk. Det har Ivar Dyrhaug gjort, men neste fredag er det altså helt slutt. 18. desember 2015 sendes det aller siste programmet med ham som programleder. Og mens du leser dette, driver hans etterfølger Atle Pettersen allerede og spiller inn den neste sesongen av «Beat for Beat». Pressen har for lengst dekket Ivar Dyrhaugs siste innspilling, som pågikk den 23. september. Det kom nærmere 60 overraskelsesgjester for å hedre ham, het det, og de hyllet ham med en for anledningen nyskrevet sang om hva Ivar Dyrhaug har betydd for den norske fredagskvelden. En slags svanesang for Dyrhaug, kan man vel kanskje si, og en av dem som sang var visstnok en av hans absolutte favorittartister.

– Men jeg vil ikke si hvem det var, sier Ivar Dyrhaug fra den andre siden av bordet her inne på Sagene Lunsjbar, som ligger like i nærheten av hans «egentlige» arbeidsplass, eventbyrået Gyro.

– Hvis jeg forteller det nå, vil det bare ødelegge for seerne neste fredag. Det ble i alle fall en spesialavslutning der som jeg slett ikke var preppa på. Og Maria Haukaas Mittet, som var med i den aller første pilotepisoden vår i 1999, lenge før hun ble kjent gjennom Idol og Melodi Grand Prix – hun var hyggelig nok med som deltaker i den aller siste episoden også.

– Hvordan føltes det, å komme sprettende ut i Beat for Beat-studio for aller siste gang?

– Jeg tok bare rennafart og prøvde å ikke tenke for mye.

– Det er allerede et par måneder siden siste innspillingsdag, du har vel for lengst gått videre i livet?

– Å nei, ikke helt. For meg er ikke dette over før det har gått på TV. Eller, helt over er dette egentlig når min etterfølger Atle Pettersens første program blir sendt på TV utpå våren. Da er det virkelig over.

– Det blir rart, for oss seere er det ennå dramatisk at dere har bytta ut pianist Gisle Børge Styve?

– Jo. Men han er kjempeflink, han nye pianisten, da! I Sveriges versjon av programmet har de bytta programleder fire ganger, og der lever programmet fortsatt godt. Atle Pettersen virker som en innmari flink fyr, og han overtar et velsmurt maskineri, så dette går helt fint videre uten meg. Nå er jeg heller ikke typen som ser meg så mye tilbake. Jeg tenker ofte at «slik jeg har det nå, sånn har jeg sikkert hatt det bestandig».

Slik føler Ivar Dyrhaug at han har «vært bestefar bestandig», selv om han egentlig bare har vært det i 13 år. I 2002 kom hans eldste barnebarn til verden. Etter det er Ivar Dyrhaug og hans kone Marianne blitt besteforeldre til fem barnebarn til, og alle seks er altså født i god tid etter hans første Beat for Beat-sending i november 1999. Dyrhaug var en mann på 50 år da han startet som Beat for Beat-programleder. I juni i år fylte han 66. Babyer født i 1999 har for lengst begynt i første klasse på videregående, vintre har avløst somre, og statsministre har kommet og gått: Bondevik, Stoltenberg, Bondevik, Stoltenberg, Stoltenberg og nå Solberg. Vi har opplevd 11. september 2001 og 22. juli 2011, vi har grått og vi har ledd, skiftet jobber og kjærester og pusset opp badet, og hele tida har Ivar Dyrhaug vært der i ruta, i Beat for Beat-studio hver fredag på NRK. Trygg og skjeggete, med sine splitthopp og gjetteleker, omgitt av mer eller mindre vakkertsyngende deltakere (som blir yngre og yngre).

– Men hva har skjedd med deg disse siste 16 årene? Fortsatt samme kone, samme barn og samme hus?

– Jeg har samme hus i Bærum og samme kone, Marianne, og jeg har fortsatt tre barn. Den eldste er 41 år nå. Det har vel kanskje skjedd litt for lite med meg de siste 16 årene? Jeg lever jo et ganske kjedelig liv, hevder Dyrhaug, og virker med ett dyster til sinns. Plutselig er han så ulik den blide, splitthoppende programlederen på TV. Ja, Dyrhaug virker faktisk litt sjenert, her han sitter ved et kafébord på Sagene. Litt brydd, liksom. Og så han som har vært i sentrum for alles oppmerksomhet som programleder i minst 35 år, har ledet Melodi Grand Prix og andre store direktesendinger, og hatt fredags- og lørdagsunderholdning som sitt spesiale?

– Jeg er sjenert, nikker han.

– Det er noe annet under sending, når «rødlyset» er på, da er jeg full av adrenalin og endorfiner, og ganske kjapp i huet og i replikken. Jeg er også blitt veldig rutinert med årene, det er ikke sånn at jeg trenger manus når jeg kommer inn i studio. Altså, jeg har forberedt meg til konkurransen, men det er ikke alltid jeg vet hva jeg skal si før jeg står der. En stor del av jobben er dessuten å få deltakerne til å føle seg vel, for dem er den ene opptredenen de gjør der kjempeviktig. Da blir du ikke så opptatt av deg sjæl. Jeg, som har stått der kanskje 250 ganger til sammen, jeg har ikke noe å være nervøs for, sier Dyrhaug.

– Men i hverdagen føler du sikkert blikk på deg hele tida? Du har jo et veldig kjent ansikt?

– Jeg har hørt av venner av meg si at de syns det er litt morsomt å gå bak meg på gata, for da hører de folk snakke: «Men se, er ikke den han der Ivar Dyrhaug, da?» Men jeg, jeg merker det nesten ikke. Jeg søker ikke øya til folk. Du som er journalist, du sitter sikkert ofte og observerer andre mennesker. Det gjør ikke jeg. Jeg er ikke typen. Men ikke misforstå, folk er bare hyggelige, jeg har aldri opplevd noe ubehagelig fordi jeg har vært på TV. Den dagen man begynner å klage på at det er «plagsomt« å bli gjenkjent fordi man er på TV, da er løsningen enkel: Slutt å være på TV! Da slutter folk å stirre.

LES OGSÅ: Knut Borge: – Det er blitt borte en del kilo, ja. Det er fint, det.

Dyrhaug innrømmer også at han ikke er så glad i slik personlige intervjuer som dette. VG-spalter av typen «Hva livet har lært meg» gjør ham nesten litt uvel.

– Jeg syns liksom ikke jeg har noe å si. Hva i all verden skulle akkurat jeg «ha lært av livet» som kunne interessere andre?! Jeg kan ikke ta meg sjøl sånn på alvor, det blir for pompøst. Men jeg har et hatt et godt liv, med få store yttersvinger.

– Hva mener du med «yttersvinger»?

– Tja. Ikke har jeg kjørt i fylla. Ikke har jeg besteget Mount Everest. Ikke har jeg vunnet priser. Alt har vært trygt og godt. Det er kanskje en klisjè, men det mest meningsfylte jeg har opplevd i livet har vært å se tre barn vokse opp og bli selvstendige og flotte mennesker, som finner sin egen vei inn i livet. Se dem starte sine egne familier … det er magisk, det!

– Så du har ikke noen dramatiske livshendelser du burde fortelle oss nå? «Holdt nesten på å drukne en gang», eller…?

– Nei. Ikke noe sånt. Boring! sier Dyrhaug, med et lite smil.

Men musikk, det har aldri vært «boring» for en dypt musikkinteressert mann som Ivar Dyrhaug. Musikken har vært med ham i en eller annen form i alt han har gjort her livet, fra han som en liten gutt på 1950-tallet en dag oppdaget noen 78-plater foreldrene hans hadde i en kasse.

– Oppi der lå blant annet Bill Haleys «Rock Around the Clock» og en med Doris Day med «Que Sera, Sera», forteller Dyrhaug. Som liten hørte han på både Elvis, Cliff Richard, Little Richard og Tommy Steele, og alt han ellers fant i leiligheten hjemme i leiligheten i Grønnegata i Homansbyen, der han bodde med mor, far og en eldre bror. På den tida pådro han seg også et lite Pat Boone-traume.

– Jeg var åtte år og skulle ut for å kjøpe Little Richards «Tutti Frutti». Av en eller annen grunn kom jeg hjem fra platebutikken med Pat Boones versjon av samme låt. Det ble jo veldig feil …! Pat Boone hadde en litt, hm, snill og gladkristen versjon, kanskje, smiler Dyrhaug.

Til gjengjeld fant han en skikkelig skatt i søpla. Det var hans jobb å ta ut søpla i bakgården, og der, i søppelkassa, fant han en knekt 78-plate. Faren hans hjalp ham med å lappe og lime den sammen, og til guttens store glede kunne man spille sangen på grammofon etterpå. Det knitra, knirka og det hoppa, men der var den: Little Richards «Baby Face».

Så kom The Beatles. Livet ble aldri mer det samme etter «Please Please Me».

– Med Beatles gikk det et skred, sier Dyrhaug.

– Når jeg leser «Beatles» av Lars Saabye Christensen, er det som å lese om meg selv, min generasjon og det miljøet jeg vokste opp i, sier Dyrhaug, som er født i 1949. Akkurat på alder med gutta i romanen, og som dem vokste han opp i 1960-tallets Oslo, i takt med stadig nye Beatles-låter. Han gikk på Ruseløkka skole, og Homansbyen ligger ikke langt unna Lars Saabye Christensens Skillebekk. Dyrhaug bodde rett ved Bislett stadion, og ungene fikk gjerne se andre omgang gratis. Unge Ivar så fotballkamper med både Skeid, Frigg og Vålerenga, men av alle ble favorittlaget Fredrikstad. En oslogutt som heia på FFK!

– Ja, det var jo helt latterlig! Men jeg var 10 år, og så var det antakelig noe med den flinke FFK-spilleren Bjørn Borgen, og den kule Elvis-frisyren hans …

I dag heier Ivar Dyrhaug på Stabæk. Dyrhaug har bodd i Bærum siden han var 14 år gammel. I begynnelsen trivdes han ikke der. Han gikk ferdig realskolen på Nadderud, og begynte på Eikeli gymnas. Der følte han seg veldig utenfor.

– Jeg hadde et bedre liv i Oslo. Den ungdomstida i Bærum ble ikke helt enkel. Det hadde jeg sikkert bare godt av, men jeg ble mer aleine. Jeg var keitete og ufiks og dårlig trent, jeg var gutten som ble holdt ganske strengt i øra av pappa der hjemme. Jeg hadde det ganske kjipt på Eikeli, forteller Dyrhaug.

– Dette har jeg sagt i intervjuer før, og jeg fikk høre det på en gjenforeningsfest mange år seinere. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å gå, men ble overtalt til det. Da kom noen og sa: «Men du sa jo aldri at du var aleine. Du sa jo aldri at du hadde det kjipt!» Det hadde jeg ikke tenkt på. Jeg gjorde sikkert hva jeg kunne den gangen for å late som om jeg hadde det dritfint.

– Må være rart for dine gamle klassekamerater å se deg på TV hver fredag?

– Det vet jeg ikke noe om, jeg har ingen kontakt med dem nå. Men hvis du hadde spurt den klassen min i 1968 om hvem som en dag kom til å bli en kjent programleder, hadde nok oddsene for at det skulle bli meg vært ganske dårlige, sier Dyrhaug, som hadde en far som var lærer. Han er gått bort nå, mens moren døde for tre år siden.

– Hun ble 96 år gammel, og hun ble det med stil! Mor hadde et veldig godt humør, og så positivt på det meste. Hun lo mye. Vi var alle så veldig glade i henne.

Gjennom hele ungdomstida satt Ivar Dyrhaug mye hjemme på rommet sitt og hørte på plater, og mens han i likhet faren utdannet seg til lærer, ved lærerskolen på Hamar, begynte han å spille gitar sammen med medstudenter. Ingen så ham noe sted uten den gitaren, han var virkelig tatt av 1970-tallets visebølge. Selv begynte han å arrangere visekvelder på en kro, og fikk folk som Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik til å komme å spille. Da han var en nyutdannet lærer i Bærum frilanset han samtidig for NRK, og banebrytende var radioprogrammet «Pop Spesial» som han laget sammen med Sigbjørn Nedland. Programmer om ny popmusikk fantes nærmest ikke i den tida, og på gamle programoversikter i aviser fra midten av 1970-tallet kan man se «Pop Spesial» stå oppført mellom «Salmer og sanger vi gjerne hører» og «Værvarsel for fiskebankene».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men det var gjennom jobben som lærer i Bærum at han fikk sitt første TV-tilbud. Dyrhaug hadde laget et syngespill om mobbing for klassen sin, som noen i NRK fikk høre om. De likte det, og mente Dyrhaug ville passe godt som programleder for det nye ungdomsprogrammet «Halvsju». Året var 1979, og etter supersuksessen med «Halvsju» ledet han musikkprogrammer som «Zikk Zakk» og Melodi Grand Prix. I 1987 sluttet han i NRK for å starte sitt eget plateselskap, men i tiåret som fulgte ledet han likevel flere store NRK-serier, som «Rett hjem», «Talentiaden» og «I.D. Året». Samtidig skrev han låter for flere av artistene sine, som Dance With A Stranger. Dyrhaug er også mannen bak den kraftpatriotiske fotballsangen «Alt for Norge», som fortsatt synges hver landskamp. På 90-tallet ble han også beskyldt for å bruke sin NRK-tilgang for å promotere artistene sine, noe han opprørt benektet.

På slutten av dette tiåret solgte han plateselskapet sitt, med stor fortjeneste. I alle fall nok til å kjøpe hus i Bærum, hytte på Tjøme og å hjelpe ungene med sine første leiligheter. Like før han begynte i Beat for Beat, opplevde han en økonomisk nedtur som musikkprodusent for musikalen «Sofies verden», men fra han første gang spratt inn i studio i Beat for Beat har det meste gått Ivar Dyrhaugs vei.

– Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle holde på så lenge med dette. Da vi startet i 1999, visste vi ikke om det kom en sesong nummer to. Så kom sesong tre, fire og fem, og da vi var kommet til sesong nummer 10, tenkte jeg: «Herregud, hvor lenge skal vi egentlig holde på?»

Fasiten ble altså 17 sesonger til slutt. Men ser Ivar Dyrhaug selv på Beat for Beat?

– Jeg pleier å svare at jeg at hvis jeg ikke har noe annet å gjøre en fredag, ser jeg gjerne på. Men det er ikke sånn at jeg sier: «Nei, du, jeg kan ikke komme, for jeg skal sitte hjemme å se på Beat for Beat». Men jeg ser det, og noen ganger er det så lenge siden innspilling at jeg tar meg selv i å gjette på oppgavene. Da blir jeg møtt med et stort fnys fra kona: «Selvfølgelig klarer du det der!», forteller Dyrhaug, som til våren kan gjøre som mange av oss andre på fredagskveldene: Sitte slapt i sofaen, tygge taco, og se på Beat for Beat, helt uten bekymringer for verken oppgaver eller spørsmål. Ivar Dyrhaug kan se på Atle Pettersen. Men kanskje han vil ergre seg over «han nye»? Kanskje han kommer til å kaste peanøtter mot skjermen, mens han mumler irritert: «Hah, hva vet vel han, jyplingen!»

Ivar Dyrhaug avviser dette.

– Nei, det kommer jeg ikke til å gjøre! Jeg kommer ikke til å være bitchy mot den nye, og jeg skal ikke bli noen sjuende far i huset. Jeg skal se på Beat for Beat som en vanlig seer, med et positivt blikk. Og tenke for meg selv: «Dett var dett».

 

Fem favoritter

Musikk: Steely Dan, Solveig Slettahjell, Come Shine, Torun Eriksen etc.

Film: «Gjøkeredet»

Bok: Knut Hamsun med August-trilogien.

Mat: Pasta.

Sted: Tjøme og Aurdal.