- På et tidspunkt da jeg hadde vært ute og vasset i menneskelig nød var det første jeg så 12 sider om bruddet mellom Aksel Hennie og Tone Damli Aaberge. Det blir spesielt, sier Erik Poppe.

Krig og kjærlighet

Erik Poppe går på rød løper i lanseringsdress. Og drømmer om å dra tilbake til Kongo.

Erik Poppe sitter høyt oppe i Bragernesåsen med sola rett i planeten. Det er midt i lanseringen av hans nye film «Tusen ganger god natt», i dag er det Drammen kino som får besøk av den prisbelønte regissøren. Men akkurat nå har han funnet seg plass ved et vindusbord på Kafé Spiralen for å møte Dagsavisen, og han kjenner kanskje det er på tide å slå seg riktig løs. Med vaffel, kaffe og Farris.

Om Erik Poppe skulle finne på å bli altfor høy på pæra, kan han ha godt av å sitte her og bli minnet på romantikkens ideer om at mennesker blir små og sårbare i møte med dramatisk utsikt over utemmet natur. Men akkurat nå er det som om hele verden ønsker å gjøre seg til for ham. Selv landskapet utenfor bader i høstsol som om det ønsker å ta seg best mulig ut for blikket som nylig ble belønnet med juryens Grand Prix under filmfestivalen i Montreal.

Det er vel ingen som ikke har fått med seg at Frankrikes superstjerne, selveste Juliette Binoche, spiller hovedrollen i hans nye film. Mye skyldes at Erik Poppe måtte tenke stort da han fikk utenlandsk finansiering. Opprinnelig hadde han tenkt å lage en helnorsk produksjon. Han hadde hele castingen klar med en flott, norsk, kvinnelig skuespiller til hovedrollen som krigsfotografen Rebecca. Han nekter å røpe hvem. Fordi sånn skulle det altså ikke bli, siden han halvveis i produksjonen fikk beskjed om at han ikke fikk mer støtte. Produksjonen måtte skrinlegges.

- Det opplevdes som mitt livs største nederlag, sier han og setter de kritthvite tennene i vaffelen.

Så kom det uventet støtte fra Europa, men beskjeden var klar: «Om du tenker større, tenker internasjonalt, så kan vi få til å finansiere det», var svaret han fikk fra Europa. Det betydde internasjonal besetning og location et annet sted enn Norge.

Poppe skrev en liste over mulige skuespillere til hovedrollen. Cate Blanchett, Kate Winslet, skuespillere han mente hadde en viss integritet, Binoche hadde han ikke våget å tenke på en gang, i hans øyne var hun rett og slett for stor.

- De var i gang med å sjekke ut listen da jeg plutselig tok mot til meg og tenkte: «Hvorfor ikke?» Hun kan jo ikke si annet enn nei. Og så sa hun ja. Det var nesten litt for lett, smiler han.

Og ser på meg med et uttrykk som om han nettopp har våknet og fortsatt ønsker å klype seg selv i armen.

Han er så lavmælt og mild i målet at det nesten er umulig å forestille seg at han går på settet og forteller en skuespiller av Binoches kaliber hvor skapet skal stå. Binoche er kjent for å ha sterke meninger om både manus og regi selv. Og det ble noen legendariske diskusjoner, og høy temperatur, før selve innspillingen. Ryktene sier at ingen har våget å krangle så mye med Juliette Binoche som den to meter høye nordmannen med den krøllete hårkransen. Hun glemmer neppe samarbeidet med «Eric Popp» med det første.

- Jeg ba om ærlighet. Og motstand, sier han og ser alvorlig ut av vinduet, før han smiler stort med alle de kritthvite tennene:

- Og det fikk jeg også. Så det holdt.

- Du ba om det?

- Jeg ba henne gå løs på svakhetene i manuset. Og da gikk det noen ordentlige kuler varmt. Slik blir man godt kjent. Vi kom hverandre utrolig nær og ble så intime man kan bli uten å bli intim, om du skjønner. Jeg tror vi begge kjente at det var verdt å slåss og bli såpass utmattet og utslitte som vi ble. Da kiloene raste av Juliette og av meg, så var det en mening med det.

- Men er det ikke slitsomt med skuespillere som vil ta regi, da? Jeg trodde det var regissøren som var sjefen, jeg ...

- Regi ønsket hun aldri. Men muligheten for å skape denne karakteren uten å bli fortalt alt av meg i minste detalj, ja, det ville hun absolutt ha. Jeg lærte mye i de ukene, ja ... Men da jeg ba om motstand, så er det den eneste metoden jeg kan. Jeg MÅ ha NEI-mennesker rundt meg, Hun så jeg tålte det. Jeg kunne heller ikke møte henne med for stor ydmykhet eller være for starstruck. Da hadde jeg ikke fått gjort jobben min.

Klesstilen hans er det man kaller casual-preppy på motelingo. Under den konjakkfargede skinnjakken går det i blått: lyseblå skjorte, mørkeblå genser og blå jeans. Har et morsomt armbåndsur i rødt, hvitt og svart - av den typen som er elsket av reklamebyråkvikkaser verden over. Og siden han nettopp har betrodd meg at han liker gammel punk, eller dårlig, uflink punk som han kaller det, føler han muligens behov for å understreke at snippen på dagens antrekk kan bli litt i stiveste laget. Han retter fort på den og påstår at han egentlig ikke er en sånn lyseblå skjortefyr. Det er bare det at han arvet en del skjorter etter sin far. Og det var jo for ille om de bare skulle ligge der, ettersom de fortsatt er like fine som da de var nye. Det er en god grunn til at han bruker dem på jobb:

- Han kjøpte nok skjorter av veldig god kvalitet, sier han og napper i den ene mansjetten.

- Faren min døde så tidlig at han aldri fikk være med og se meg lykkes med spillefilm, rakk ikke å få med seg oppturen med «Hawaii, Oslo» og «De usynlige». Når jeg tar på en av skjortene hans, er det på en måte som om han er med likevel.

Siden Erik Poppe bestemte seg for å legge jobben som pressefotograf på hylla og satse på spillefilm, er han blitt kritikernes yndling.

- Men egentlig var det pressefotograf du var?

- Ja. Men du må ikke skrive at jeg har vært krigsfotograf. Jeg har også fotografert Wenche Foss og Wenche Myhre, gjort den typen jobber. Ellers har jeg brukt mye, og etter hvert mesteparten av tida mi, ute i konfliktområder og krigsområder. Og det var de jobbene som gjorde noe med meg.

I utgangspunktet var han overhodet ikke fotointeressert. Film, derimot, hadde han hatt en svakhet for alt fra guttedagene, da han som 13-åring fikk spille en mindre rolle i Arnljot Bergs film «Bobbys krig» (1973). Filmopptakene foregikk i skolegården på Bolteløkka skole, og Erik Poppe var nok mer imponert over alt som foregikk rundt ham på settet enn det å spille. Han anser at det var der og da ønsket om å jobbe med film tok form. Men det skulle ennå gå mange år før han plukket opp et kamera.

- Jeg var ikke fotointeressert i det hele tatt før jeg var 20. Fram til det så skrev jeg en del. Og så leste jeg mye. Jeg tenkte nok at dersom jeg skulle ende med å jobbe med noe av dette, så ville det handle om å fortelle historier. Skrive og formidle andres historier. Folk på gata. Husokkupantene på nedre Grünerløkka eller i Skippergata.

Tidlig i 20-årene jobbet han som journalist for Aftenposten og senere Klassekampen. Etter hvert måtte han supplere intervjuene med egne bilder. Det var først i møte med bildene til legendariske pressefotografer han kjente suget.

- Jeg fikk et annet blikk. Så bilder som rystet meg og ble grepet. Etter hvert begynte jeg å stille meg selv spørsmålet: Hva er egentlig et bilde? Og tenkte at jeg måtte gå dypere inn og finne ut av det. Jeg gikk inn i Eugene Smiths bilder, Margareth Bourke-White sine bilder, og ble fascinert. Når bildene var som best, sa de uendelig mye mer enn de ordene jeg kunne sette sammen.

Han søkte seg til fotolinja på Sogn og ble enda mer oppslukt.

- Jeg ble forelsket. Og den forelskelsen har vart. Men da jeg ble trukket inn i det, og etter hvert også ble definert som fotograf, så tenkte jeg: OK, nå går jeg for dette.

Fra 1983 til 1987 reiste han verden rundt på oppdrag for Reuters og VG, men kom til slutt til et punkt der han merket at han mistet grepet. At bildenes historier gikk tapt og endte som noe helt annet når de omsider ble trykket på avisenes førstesider.

- Når jeg så hvordan avisredaksjonene ofte brukte bildene mine, tenkte jeg: «Oii ... dette var ikke bra.» Eller kanskje var det helt OK, men ikke hva jeg ville med bildene.

Under et opphold i Columbia i 1985, der han dekket et vulkanutbrudd, pådro han seg en infeksjon og ble alvorlig syk. Mens han lå på isolat på Ullevål sykehus fikk tankene fritt spillerom, og han tenkte blant annet: «Er det dette jeg vil?» Samtidig ransaket han hjernen for ideer til hvordan han kunne få bedre kontroll på stoffet han leverte.

- Jeg prøvde å kikke forsiktig inn i framtida og fikk et klarsyn: Spillefilmen sto liksom der og lyste, og jeg tenkte at den er jo både bilde- og tekstbasert. Så jeg bestemte meg for å prøve.

Han søkte seg til Dramatiska institutet i Stockholm. Seks år senere ble han signet på som fotograf på Bent Hamers «Eggs», som han vant pris for, og spillefilmdebuterte selv med guttegjengdramaet «Schpaa» i 1998. Filmens tittel var blant annet med på å gi alle et nytt ord for kult. Etter debuten gikk selv folk over 40 rundt og sa schpaa til både det ene og det andre når de syntes det var fint. Senere kom kritikerroste filmer som «Hawaii, Oslo» og «De usynlige».

Men pressefotografen i ham er ikke død. De senere år har han mellom sine store spillefilmprosjekter reist rundt til krigsrammede deler av verden og laget dokumentarer på oppdrag for ulike organisasjoner, BBC, NRK og Flyktninghjelpen. Slik fyller han ventetida med noe meningsfullt.

- Hva er det som driver en person til å risikere liv og sikkerhet for å ta viktige bilder?

- Det handler om å brenne for noe. Og når du blir rammet av det, når du har funnet noe som du kan realisere deg selv gjennom, blir du lett oppslukt. Jeg liker å tro at det å få historien ut til verden er viktig, være de siviles talerør. Ta bilder av det som krig egentlig er, nemlig død og lemlestelse. Ikke bare døde kropper, men død i mennesker som lever. De som i sin fortvilelse bærer krigens ansikt i seg.

Han har bevisst ikke tatt stilling til konfliktene Rebecca dekker i filmen, her er verken skurker eller helter. Selv åpningssekvensen, der hovedrolleinnehaveren fotograferer kvinnelige selvmordsbombere som gjør seg klare til å dø, er filmet vakkert, nesten sakralt.

- Jeg ønsket at det skulle være kvinner som ofrer. At det skulle ligge en subtil parallell i bildet. Jeg vil at vi skal åpne øynene og skjønne at fienden har et ansikt, at de har følelser, fortvilelse og ikke er de mekaniske, hjernevaskede mennesker vi ofte tror.

Man kan nærmest se for seg prisene Rebecca kunne vunnet for «Årets bilde» om hun var en virkelig fotograf.

- Hvor viktig er penger for en dyktig fotograf?

- Jeg tror ikke det handler mye om penger fordi folk ikke betaler så mye for materiale lenger, med mindre du framforhandler eksklusive avtaler. Det handler nok mye mer om at du fortsatt jobber med en overbevisning om at du er nødvendig, at du har en misjon der ute.

- Hva med personlig prestisje?

- Det er noe annet. Og der rører du ved noe de fleste blir truffet av med en gang de starter å jobbe. De første par årene tenker du at du må gasse på, få de sterkeste bildene. Men det gir seg fort fordi du ender med å løpe på en vegg der du får slått ut dine tanker og overbevisninger og blir konfrontert med en rekke moralske og etiske dilemmaer. Jeg vet det finnes noen som holder på sånn i mange år uten å komme ut av det, men når det gjelder de beste som er der ute, de som hele tida klarer å levere sterkt materiale, så tør jeg påstå at det er mindre prestisje for mange av dem etter hvert.

I «Tusen ganger god natt» drar Rebecca på farlige oppdrag mens familien hjemme lever i frykt for hennes liv. Det er mange åpne spørsmål som ikke blir besvart, spesielt på hjemmefronten. Etter førpremiere-visningen på Gimle, der Poppe selv var til stede, satt det dannede publikum og hvisket seg imellom under rulleteksten: Er han fortsatt gift?

- Det er det alle lurer på og spør om, ler han.

- Lørdagsrevyen hadde et utrolig behov for å spørre Kirsten: «Hvordan går det egentlig med deg?».

Erik Poppe er fortsatt gift med Kirsten, som han traff i 1995. Sammen har de døtrene Anna Leah og Julia My.

- Hvordan tror du det har vært for kona di å se filmen?

- Jeg tror det har vært sterkt.

- Har hun vært like mye sinna på deg som mannen til Rebecca er i filmen?

- Hun har vært sinna. Berettiget også. Men jeg har aldri villet ta fra henne det sinnet eller forsøke å stoppe det eller renvaske meg som noe annet.

«Verden trenger mamma mer enn meg.» Ordene kommer fra 13-åringen som spiller eldstedatteren i filmen.

- Har datteren din sagt dette til deg?

- Det vil jeg ikke si spesifikt. Men hun har stilt spørsmål om hvorfor akkurat jeg må reise ut. Hvorfor ikke bare lage spillefilm? Hun er også en veldig moden jente som skjønner mye og lar meg få gjøre det jeg må, samtidig som hun er et barn. Det er tungt for et barn å bære at man har en forelder som er ute i verden for å redde andre barn når man selv føler at man trenger dem. Kanskje spesielt i tenårene, som er en krevende alder.

- Hvordan har du det som pappa når sånt skjer?

- Det er nesten så vanskelig som det går an å forestille seg om man er ved sine fulle fem, og skjønner at nå raser ting sammen i livet til noen der hjemme. Da klarer jeg ikke lenger å fokusere på å være der ute og fortelle andres historie om liv som også raser sammen. Det blir mitt dilemma da. Det tror jeg mange kjenner på. Jeg er nok ikke like kompromissløs som Rebecca. Hvis det er balanse og de har det bra der hjemme, så kan jeg gasse på for fullt, men om de har det vanskelig og er urolige, så må jeg fokusere på å roe dem ned. Overbevise dem om at det ikke er farlig.

- Hvordan fortoner hverdagen seg her hjemme når man kommer hjem fra et land som for eksempel Kongo?

- Om du sitter på flyet fra København til Oslo og mindre enn et døgn tidligere har stått i en østkongolesisk provins og sett mennesker som er massakrert eller flykter i panikk for å overleve ... Når du skjønner at verden enten ikke bryr seg eller ikke vet om det, da er det vanskelig å holde maska. På et tidspunkt da jeg hadde vært ute og vasset i menneskelig nød, var det første jeg så 12 sider om bruddet mellom Aksel Hennie og Tone Damli Aaberge. Det blir spesielt.

- Hva med å komme hjem og måtte forholde seg til trauste ting som foreldremøter og handlelister?

- Det er sånt som kan bli vanskelig. Når flotte folk bruker all sin integritet på å diskutere kosmetiske problemstillinger i nærmiljøet og du bare sitter der. Da kjemper du en kamp du nesten ikke klarer å overleve uten å sprekke, eksplodere. Enda deres engasjement jo er fantastisk. Jeg er der selv, med det samme nærfokuset bare det går en måned eller to. Men du får lyst til å rope ut: «Kan vi ikke heller finne ut av hvordan vi kan få ungene våre mer engasjert i saker som foregår utenfor dette lille postnummeret som heter Norge!»

- Har du sprukket noen gang?

- Jeg har klart å foreslå aktiviteter som kan gjøre ungene mer engasjerte, men da var jeg ikke sprekkeferdig av sinne. Jeg ventet til jeg kunne snakke uten vibrerende stemme. Når jeg kommer hjem, må jeg egentlig bare holde munn, jeg har jo ingen rett til å eksplodere. Det er jo ikke noe galt i at folk engasjerer seg i ungenes forhold. Det er jo flott.

 

5 favoritter

MUSIKK: Er glad i den tidlige, dårlige punken samtidig som jeg kan høre på Brückners 6. symfoni som jeg synes er rockemusikk - så kraftig at den nesten slår deg ut. Eller Mahlers 2.

FILM: François Truffauts «De 400 slagene». Løp og kjøp, den filmen er ikke gammeldags.

BOK: Per Olov Enquists «Styrtet engel». Det handler om kjærlighet og brutalitet og ondskap. Veldig gripende.

MAT: Mitt siste måltid skulle vært en villaks surret i rømme, ingefær og mye soya med brokkoli og honning, ingen poteter. Da er jeg lykkelig.

STED: New York. Og Lillesand. Det er noe inni meg som løsner når jeg er i New York, og så får jeg limt det sammen igjen i Lillesand. Deretter kan jeg sitte og skrive på Jar.