– Jeg er glad for å ha opplevd 70-tallet. Jeg blir irritert på Dag når han sier at 60-tallet var toppen av alt, sier Therese Bjørneboe, om ektemannen Dag Solstad. FOTO: Fredrik Bjerknes

– Jeg kunne føle meg invadert av folk som følte et eierskap til faren min

Peter Handke fortjener fortsatt Ibsenprisen, Dag Solstad byr stadig på bryllupsreiser og faren Jens Bjørneboes bemerkninger både svir og varmer ennå. Therese Bjørneboe er i evig innspurt.

Av Ane Nydal

– Man kan sikkert holde på med tusen freudianske teorier, men det driter jeg i. Susan Sontag sa: En eldre, klok mann, hvorfor ikke? Jeg vil gjerne ha en klok mann. He he.

Dette skal være et portrett av Eva Therese Bjørneboe. Av redaktøren og teaterkritikeren, ja, av mennesket Therese. Ikke av dattera til Jens Bjørneboe og kona til Dag Solstad – en forbindelse i livet hennes som Freud muligens ville lagt under lupen. Men verken hun eller vi kommer utenom.

– Det er en del av min identitet. Da jeg var yngre kunne jeg føle meg invadert av folk som følte et eierskap til faren min og skulle fortelle meg om ham. Det er lettere å være kone, det har jeg et mer voksent forhold til.

Førti år tilbake satt hun i gresset i Slottsparken og røyket hasj. Nå sitter hun på den andre siden av parken, på uteserveringen til Kunstnernes Hus og fortærer en ikke mindre suspekt ølvaffel med rørte bringebær, rørosrømme og tørket mesk fra dronebrygg.

– Gud, så rart dette var. Det ser veldig sånn rustikt ut.

Hun er nylig tilbake i Oslo fra sitt andre hjem i Berlin, og er i innspurten av neste nummer av sitt hjertebarn Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift. Men redaktøren, som er den eneste ansatte, er visst alltid i innspurt.

– Vi har et veldig godt redaksjonsråd som jeg kan sende tekster til, men ingen arbeidende redaksjon. Så jeg tar meg jo av innhenting av tekster, redigering, oversettelse, planlegging, abonnementsordninger, annonser, utbetalinger, salgsledd, egen skriving – og det å holde orden på disse helvetes kvitteringene, sier hun.

I 1998 ble Bjørneboe spurt om å lage et medlemsmagasin for Det Norske Shakespeareselskap; derav navnet. Etter hvert ble det fristilt fra selskapet, og omgjort til et tidsskrift der Shakespeare fikk noe mindre plass til fordel for ny norsk og internasjonal scenekunst.

LES OGSÅ: Stein Winge: Kongen av Shakespeare

– Jeg har savnet stoff om utenlandsk teater i norske aviser, og har ønsket å bidra til en bedre offentlighet rundt denne kunstformen, sier hun.

– Økonomien har til tider vært en utfordring?

– Det er flere abonnementer nå. Men vi har ennå ikke økonomi til å kunne profesjonalisere markedsføring og strategiske greier. Jeg har ikke alltid overskudd til det, for det er så mye håndarbeid med driftsarbeidet.

Brodering, veving, hekling, snekring og modellering med kleberstein – det er svaret når vi spør om hun også sysler med det vi vanligvis forbinder med håndarbeid. Dette foregikk riktignok i barndommen, da hun gikk på Steinerskolen der faren tidligere var lærer.

– Jeg var bråkete og sjenert, men likte mange av lærerne. Særlig de eldre lærerne hadde praktisk erfaring og humor, de svevde ikke over bakken.

Therese var skolesugen, og maste seg til å begynne på skolen allerede som seksåring. Da hadde hun lenge tatt på seg en ransel om morgenen, og gått på besøk til folk på Billingstad der hun vokste opp. Når hun så kunne fylle sekken med skolebøker, ble hun del av ungeflokken som reiste inn til byen hver morgen – uten voksne.

– Vi tok lokaltoget til Vestbanen, gikk opp til Nationaltheatret og tok T-banen til Hovseter. Vi var flere barn som reiste sammen, men på hjemveien reiste jeg alene fra jeg var seks år.

– Forløp dette uten dramatikk?

– Nei, det var masse dramatikk. Men det var veldig gøy. Skoleveien var like viktig i livet mitt som skolen.

– Hvorfor det?

– Vi hang rundt og kom i kontakt med mange slags folk. Alt fra blottere på Vestbanen og alkiser til en veldig sminket og mystisk ekspeditrise på parfymeriet vi gikk innom.

Therese var 13 år da hun begynte å gå ut på byen med bestevenninna Nini Stoltenberg, begge med falske ID-kort. På de nå nedlagte stedene Casino og Club 7 kunne de ta seg en øl blant langt eldre kunstnere og skuespillere.

– Vi begynte å røyke hasj ganske tidlig. Det var fortsatt friketid da. Hippiekultur blandet med litt røffere Oslo øst-folk, som vi var veldig fascinerte av, sier Therese.

– Det var mye moro. Vi vasket på Utenriksdepartementet da Thorvald (Stoltenberg journ.anm.) var statssekretær. Da var vi steine som bare faen. Vi gikk på skøyter på mopper gjennom gangene.

I årene som fulgte skulle utforskerlysten imidlertid få alvorlige konsekvenser.

– Vi var tre jenter, og de to andre ble avhengige av heroin.

For ett år siden døde Nini Stoltenberg etter lengre tids sykdom. Da hadde hun slitt med heroinavhengighet i mange år.

LES OGSÅ: - Med Nini Stoltenberg har en flott og uredd person gått bort

– Det er utrolig hvordan et sånt begjær er sterkere enn noe annet. Nini var jo så viljesterk, intelligent og begavet, sier Therese.

– Jeg kunne fort ha trådt feil selv. Heroin har jeg ikke prøvd, og det er jeg glad for. Jeg hadde nok flaks, og så var jeg jo veldig interessert i teater og lesning, jeg hadde det drivet allerede da.

På samme tid, da Therese var 13 år, ble faren Jens Bjørneboe funnet i hjemmet sitt på Veieland på Nøtterøy. Forfatteren hadde tatt livet sitt, 56 år gammel.

– Jeg tok det veldig hardt. Hadde mye sinne. Jeg er glad for at jeg fikk tatt det ut, men det var jo ikke noe ålreit for moren min. Jeg husker hun sa at én ting var han, men å være redd for meg når jeg ikke kom hjem om natta, var mye verre.

– Hvor oppholdt du deg om natta?

– Jeg kunne sovne litt her og der, på nachspiel eller hos venninner. Jeg var hensynsløs med ikke å si fra. Fra tidlig av lengtet jeg etter å bli voksen, fri og selvstendig, men jeg var for ung til å forstå hennes part.

Thereses mor og Bjørneboes andre kone, Tone Tveteraas, jobbet som skuespiller og dramalærer, men var hjemmeværende da barna var små. Therese forteller at sinnet som kom etter farens død mest var rettet mot moren.

– Jeg følte vel at pappa ble syndebukk. Med den tidas kjønnsroller var det jo et skjevt forhold mellom dem. Han hadde mye frihet som dagens fedre ikke har. Han drakk seg fra hus og hjem, men også han hadde sine grunner for å være såret. Selv om hustrurollen der man sitter hjemme og lider på mange måter er reell, kan det også bli feil og gi et overtak, sier Therese.

– Det jeg var sint på, var at moren og faren min egentlig elsket hverandre så voldsomt sterkt. Det er ubegripelig hvorfor ting går til helvete da.

Hun forteller at Jens Bjørneboe kunne være trengende med hensyn til det å bli vist kjærlighet, noe hun også merket som datter.

– Når vi besøkte ham på Veieland, var det jo nesten for mye. Men når han var på fylla, kunne han komme med forferdelige replikker, som fortsatt svir.

Hun tok igjen med ham, men fikk aldri fram det hun ønsket å formidle.

– Jeg følte meg tilkortkommen fordi jeg ikke hadde språk for det jeg ville si.

– Hva ville du si?

– Nei, jeg ville vel si at jeg forsto og beundret ham. Kan du ikke bare være slik du egentlig er, liksom.

– Hadde du en lojalitet til ham slik barn kan få overfor den av foreldrene som blir syndebukk?

– Ja. Men jeg følte meg hele tida som en pappajente. Mamma var den tryggeste av de to, men hun var nervøs og adspredt, og selvfølgelig stresset i vanskelige perioder. Pappa var et mer tilstedeværende menneske. Han hadde en enorm varme.

– Ligner du ham på noen måte?

– Jeg er heldigvis ikke så eksplosiv i mine svingninger som han var. Men jeg har jo et tungsinn og en melankoli som jeg i hvert fall ikke kan ha fra moren min. At man kan kjenne seg igjen, betyr jo ikke at man ligner.

I et brev til dattera skriver Bjørneboe om hvordan han satt på venterommet i ni timer 1. mars i 1963, og var fra seg av bekymring. Ingen hadde husket å si fra til ham at en velskapt jente var født.

– Da vi kom hjem, fødte katten unger oppi senga der mamma og jeg lå.

Forholdet mellom mor og datter bedret seg allerede da Therese var 16 år. Hun tilbrakte ett år på high school i Boston mens moren utdannet seg til uttrykks­terapeut i byen. Tilbake i Norge begynte Therese på Forsøksgymnaset, sluttet, jobbet på Narvesen, sluttet og dro til Italia – før hun tok artium ved voksengymnaset.

– Jeg vil ikke si at jeg har vært politisk aktiv, sier hun nå.

Like fullt deltok hun på møter i regi av Rød Ungdom på begynnelsen av 80-tallet, og 20 år gammel ble hun redaktør for ungdomspartiets avis «Rute 80».

– Noen av diskusjonene opplevde jeg som helt far out. Det gjaldt krigsfaren og Sovjet, og muligheten for å overleve en atomkrig. Men jeg likte å diskutere, og tilhørte vel en anarkistisk opposisjon.

– Hvor står du politisk nå?

– Jeg er vel på venstresiden når det gjelder miljø, utenriks- og kulturpolitikk. Jeg blir særlig provosert av nyliberalismen og kommersialiseringen av kultur.

Tilbake på 80-tallet tok Therese Bjørneboe hovedfag i idéhistorie med en oppgave om den russiske dramatikeren Anton Tsjekhov. Siden har vi sett henne som teaterkritiker og kulturjournalist i ulike aviser, og som kulturredaktør i Klassekampen. Selv om mor var skuespiller og far også skrev dramatikk, opplever Bjørneboe at hun oppdaget teater på egen hånd.

– Det har vært en pasjon siden jeg var liten. Vi satte opp stykker fra første klasse på Steinerskolen, og jeg drev også med det i Boston.

Hun har nylig gått tilbake til Klassekampen etter en periode som teateranmelder i Aftenposten.

– Jeg liker ikke å ha folk over meg som bestemmer for mye. I Klassekampen har kritikeren mer innflytelse over hva som anmeldes. Men det vært moro å skrive i Aftenposten – plutselig er det naboen som leser anmeldelsene mine.

Teaterkompetansen har også ledet henne inn i juryen til Ibsenprisen. Fjorårets tildeling til den østerrikske dramatikeren Peter Handke førte som kjent til reaksjoner. Demonstranter samlet seg foran Nationaltheatret med plakater med påskriften «Genocide denier». Handke holdt tale i begravelsen til den tidligere serbiske presidenten Slobodan Milosevic, og i september i fjor uttalte han til Dagens Næringsliv at massakren i Srebrenica i 1995 var hevn, ikke folkemord. Ikke minst handlet debatten rundt tildelingen om hvorvidt en kunstners verk og politiske holdninger skal holdes atskilt.

Jurymedlemmene forholdt seg lenge tause under debatten, før Therese Bjørneboe forsvarte tildelingen i Klassekampen.

– Man kan jo forstå at folk som har en historie på Balkan reagerer, men hvordan norske medier løp i flokk, var ille. Det er skandaløst at det ikke ble skrevet noe om Handkes dramatikk og hva den har betydd. Etter hvert kom det jo bra innlegg fra den andre kanten, fra Jon Fosse og Karl Ove Knausgård, og et forfatteropprop, sier hun.

– Handke er en vesteuropeisk dissident, og jeg mener det er svært viktig at politiske holdninger ikke skal diskvalifisere ved tildelinger av kunstpriser. Det minner om regimer som man vel ikke vil assosieres med.

Flere gjendiktninger av Handkes verker er snart tilgjengelige for norske lesere. Jon Fosse oversetter to teaterstykker, som får titlene «Stendig storm», og «Deilige dager i Aranjuez». Bjørneboe kan fortelle at en filminnspilling av det sistnevnte stykket er i sluttfasen.

LES OGSÅ: Vil dele Dag Solstad med USA

– Wim Wenders har regien og Handkes kone Sophie Selim Handke spiller karakteren Kvinnen.

Snart kommer også en utgivelse på Pelikanen forlag med flere av Handkes reisereportasjer fra Serbia.

– Hva tror du debatten har å si for mottakelsen av de kommende utgivelsene?

– Debatten var så polarisert, og jeg håper ikke anmeldere blir for opptatt av å vise at de hadde rett. Noen leser inn i reisebrevene hans at han er folkemordfornekter. Men Handke skriver at han ikke benekter Srebrenica, og har i intervjuer sagt at det er den største forbrytelsen mot menneskeheten i Europa siden andre verdenskrig.

Over til noe helt annet. På dette tidspunktet i portrettet av Therese Bjørneboe er det på sin plass å gratulere henne og Dag Solstad med 20 års ekteskap. Hvordan har denne «reisen» vært?

– Nei, det har jo vært mange bryllupsreiser. Noe som er morsomt med Dag, er at han har et blikk. Hvordan man ser omgivelser og hva man ler av, er viktig når man reiser sammen.

Når paret ikke reiser, oppholder de seg i leiligheten i Berlin eller i Drammensveien i Oslo. Da kan Dags blikk være mer av den innadvendte sorten.

– Han kan sitte i en stol i timevis og bare tenke. Og hvis han skriver en roman kan han jo være helt inni den. Det kan være tungt, og jeg kan bli lei av at han ikke blir med på ting.

Iblant blir han likevel med når kona skal anmelde en teateroppsetning.

– Etter forestillingen vil han ikke si noe i det hele tatt, han blir helt rigid. Da blir jeg irritert – tror du at du har så stor påvirkningskraft på meg at du ikke kan si noe? sier Therese.

– Men jeg har påvirket ham, da.

Før Solstad sender fra seg et manuskript leser han det høyt for henne. I sin seineste roman «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591 til 1896» tar Solstad for seg sitt eget slektstre. Deler av boka har karakter av rein oppramsing.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

– Å lese høyt fra den ble too much. Jeg trengte noen dager på å lese den, men han var veldig over meg, og ble nok litt irritert når jeg gikk surr i navnene. Han har jo klisterhjerne.

– Du sa at du har påvirket ham i skrivingen?

– Det var et manus han la fra seg.

– Oi, da?

– Jo, men mye av det kom inn igjen i en annen bok, altså.

Hun sier at det kan være skummelt å være ærlig med ham.

– Dag er et utrolig følsomt menneske. Jeg gir jo også uttrykk for ting jeg syns er flotte. Men det er ikke så lett å gi en umiddelbar analyse heller, for det han skriver er gjerne så eksistensielt sterkt.

Paret har tilbrakt deler av sommeren på Veieland, i huset der Jens Bjørneboe døde i 1976.

– Det er veldig fint å være der. Men det tok noen år. Det var en periode der jeg trodde jeg skulle møte ham i neste rom. Lenge hadde jeg drømmer, det henger jo i. Men jeg er glad for faren min. Kan godt hende man er litt traumatisert, men jeg er glad for den barndommen jeg har hatt.