Brumlebassen

- Hvorfor tar dere bilder av han der? spør en av ungene i skolegården nysgjerrig. De står der med skolesekkene sine, og titter interessert på en mørkhåret, kortklipt og røslig mann tidlig i 30-årene, som litt brydd poserer for fotografen foran skolebygningen.

- Vi tar bilde fordi han er en politiker, sier Dagsavisen til ungene.

Da er det en i elevflokken som plutselig får en aha-opplevelse:

- Å ja …! Er det ikke han der som har vært på TV 2 eller noe sånt…?

- Jeg gikk her på Haugen skole, jeg også, da jeg var barn. Akkurat som dere, sier Frps Mazyar Keshvari, og smiler litt sjenert til ungene.

- Så nå er jeg tilbake igjen. Ha en fin dag, da!

Ungene i Groruddalen har jo rett i at Frps innvandringspolitiske talsmann Mazyar Keshvari har vært på TV 2, sikkert opptil flere ganger. Han har vært mye i Dagsnytt Atten-debatter, og har nok vært innom Dagsrevyen også. Men aller helst burde vel ungene sagt: «Er ikke det han Frp-eren som var i den islamist-debatten i NRK, og kom opp i Århundrets krangel med Aps Hadia Tajik? Den som ble så heftig at man nærmest kunne se svettedråpene piple fram i panna hans?»

For når Aps justispolitiske talskvinne Hadia Tajik bestemte seg for å ta et personlig og politisk generaloppgjør med Frp i beste sendetid, var det den 33 år gamle norsk-iraneren Mazyar Keshvari som satt der og tok imot.

«Nå har vi sett en offentlig skittentøyvask blant muslimene. Men det er flere i dette rommet som har skittentøy de burde vaske», begynte Tajik. «Jeg har registrert at de angrepene som kommer fra Frp, ikke handler om at jeg er inkompetent. Det dere angriper meg for, er at dere sier at jeg fornekter norsk kultur. Dere sier at jeg er for tvangsekteskap. Dere sier at jeg bidrar til oppfordringer om halshogging og drap, og at jeg bidrar til muslimdominans». «Det er jo rart at en debatt om islamisering og ISIL kommer til å dreie seg om ditt ego, Hadia!», sa Keshvari indignert. Det dirret i studio.

Mazyar Keshvaris ansikt mørkner av alvor når vi kommer inn på temaet Hadia Tajik og ordkrigen Frp en stund har ført mot Ap. Vi sitter på en benk utenfor Haugen skole, der Keshvari tilbrakte mesteparten av sine barneår. Etter videregående på Ulsrud jobbet han en stund her, på skolefritidsordningen og som vaktmester. Han er vokst opp i en lavblokk like i nabolaget, og spilte fotball på jordene rundt her. Like bortenfor oss ligger Høybråten, like nedenfor Haugenstua, og i fjellsiden skimter vi de massive blokkene på Romsås. Glad barnelatter høres fra skolegården, sola skinner på grønne trær som så vidt har begynt å gulne. Det er pur idyll i Groruddalen, om vi ser bort fra at Mazyar ­Keshvari fortsatt virker irritert når han tenker på den kvelden i TV-studio. Og når Keshvari er irritert og engasjert, snakker han på inn- og utpust i høyt tempo, som om strategien hans er å drukne alle eventuelle motforestillinger i en hel foss av ord.

- Det ble en avsporing av debatten, på helt feil premisser! Fire minutter før den utrolig viktige debatten om IS og islamisme var slutt, kom Hadia med en personlig tirade som sauset sammen flere ting. Jeg reagerte også på at Ap avsporer en debatt om en av vår tids største utfordringer, radikal islamisme, sier Keshvari, som etter TV-krangelen med Tajik skrev et innlegg i Dagbladet der han ville forklare det han ikke fikk tid til å si på tampen av debatten. Hadia Tajik skrev tilsvar tilbake der hun sto på sitt.

I ettertid har særlig Ap, men også flere aviskommentatorer, etterlyst Frp-ledelsen i ordkrigen som fulgte. Hvorfor satt det så langt inne for Frp-ledelsen å fordømme netthetsen mot Hadia Tajik, som Frps Ulf Leirstein hadde «liket» på Facebook? Og hvorfor er det bare Mazyar Keshvari, ­riktignok Frps innvandringspolitiske talsmann, som blir sendt ut i ordkrigen mot Ap?

Keshvari påpeker at nestleder Sandberg tross alt var ute i mediene og beklaget Ulf Leirsteins oppførsel på Facebook.

- Men tok det ikke ni dager eller noe sånt?

- Da jeg ble sjikanert av en Ap-politiker i Sandefjord som kalte meg «Onkel Tom», så var det ikke slik at jeg krevde en unnskyldning fra Jens Stoltenberg, justisministeren eller barne- og likestillings­ministeren, slik Ap gjør.

- Så din egen ledelse er helt plettfrie i denne saken, og har gjort alt rett?

- Man kan alltid bli bedre og gjøre ting annerledes, men jeg skjønner ikke hvorfor i all verden Siv Jensen skulle gå ut og beklage i en sak som allerede var beklaget av personen som hadde begått feilen, bare fordi Ap ikke godtar beklagelse fra noen andre? Det viser også dobbeltstandarden her, Frp-ere må tåle mer enn Ap-folk. Men så har ikke vi slike primadonnanykker som man finner hos enkelte i Ap.

- Det er også de som mener du blir sendt ut for at Frp skal kunne si: «Se! Vi er ikke rasistiske! Vi har en innvandrer med på laget!»

- Enhver som har fulgt min karriere i politikken vet at jeg har gått gradene fra lokallagsleder i Groruddalen FpU og en rekke verv i partiet til stortingsrepresentant. Og alle som har sett mitt engasjement disse årene, det være seg i debatter eller på ulike politiske arenaer, vet at man kan utfordre meg når som helst og hvor som helst, så kan man se om jeg bare er «et innvandreralibi» eller ikke. Det er ikke slik at jeg over natten kom inn på den rikspolitiske arenaen og dermed kan beskyldes for å være et alibi som er løftet fram for å gi Frp et bedre image. Og så er det jo rart da, at politikere med minoritetsbakgrunn fra andre partier som ikke har jobbet over mange år og som plutselig er løftet inn i rikspolitikken, ikke stadig får den type spørsmål.

- Hva må du tåle på nettet, da?

- Sjikane, banning, folk som sier at jeg bare burde slutte å eksistere. Det kommer fra begge sider, fra nordmenn som uttrykker seg åpenbart rasistisk, som sier at de syns det er trist å se at Frp er infiltrert av en muslim som juger. Resten kommer fra venstresida, eller fra folk med klare islamistiske synspunkter, folk som kaller meg «forræder» og sånt no`. Men jeg er opptatt av at netthets er noe alle kan oppleve, særlig kvinner i det offentlige rom blir utsatt for dette. Dette er selvsagt ikke noe som bare er mynta på meg, og det er viktig å bekjempe all form for netthets, uansett hvem det rammer.

- Hva med her i skolegården, da, var det noen som sa noe til deg da?

Keshvari ser seg uvilkårlig rundt i den fredelige skolegården og smiler.

- Nei, nei. Her opplevde jeg ikke noe slikt, heldigvis. Mesteparten av hetsen og sjikanen jeg har opplevd er på grunn av mitt politiske engasjement og valg av parti.

Hit til Haugen skole kom han på sin aller første skoledag i august 1988, sammen med foreldrene sine. På den tida var han allerede blitt så god i norsk at han forsto alt læreren sa når hun ønsket ham velkommen. Han husker fortsatt at hun het Margaret, og at hun var veldig snill. Drøye to år hadde gått siden Keshvari-familien måtte flykte fra Khomeinis prestediktatur i Iran som kom til makten etter den islamistiske revolusjonen i 1979. Mazyar Keshvaris bestefar var tidligere offiser i sjahen av Irans hær, og hele hans familie ble derfor sett på med stor mistenksomhet av det nye Khomeini-regimet. Etter hvert begynte det å brenne under føttene på de voksne i familien, og de tok ikke lenger sjansen på å bli i Iran. I 1986 kom derfor storbygutten Mazyar fra Teheran til lille Drammen, der han sammen med familien sin ble stuet inn i en båt som fungerte som et improvisert flyktningmottak. Båten het «Annexet», og Keshvari viser oss et bilde fra 1986. Der står en mor med to små gutter, Mazyar og hans lillebror, foran en båt som lignet en gammel, avdanka hurtigrute. Oppholdet i båten var «ikke noen hyggelig opplevelse», ifølge Keshvari. Han gir også uttrykk for at det å flykte fra landet sitt, var en så vond og smertefull opplevelse at det «ikke frister til gjentakelse». Han bestemte seg for aldri å flykte igjen, og dessuten bekjempe alle former for totalitær undertrykkelse «enten det nå var nazister, ­sosialister, kommunister, islamister eller hva det måtte være».

Mazyar Keshvari husker at han som ny­ankommet barneflyktning i Norge hadde mange spørsmål. Hvor var det blitt av ­vennene hans? Kusiner, fettere, og hvor var bestefar? Hvorfor bodde de plutselig om bord i en båt, i et fremmed, kaldt land?

- Jeg hadde mange spørsmål, men som 4-5-åring er man ikke alltid i stand til å forstå svarene. Foreldrene mine forsøkte så godt de kunne å forklare meg alt dette. Samtalene vi hadde rundt matbordet hjemme hos oss, dreide seg ofte om ­politiske ting. De voksne var frustrerte, kanskje til tider i sjokk og depresjon. Hvis du så hva som foregikk av henrettelser i Iran på det tidspunktet, så var det ikke hyggelige meldinger vi fikk fra hjemlandet. Folk vi kjenner er henrettet, folk vi kjenner er fengsla og torturert, folk er borte. Dette påvirker også en familie på fire i et fremmed land. Sånn sett er politikk årsaken til at jeg er i Norge i det hele tatt. De tingene jeg har opplevd i mitt eget liv, er det som har gjort at jeg har de holdningene jeg har i dag, sier Keshvari, som i tillegg hadde en slags ideologisk åpenbaring nettopp på skolen. Der lærte han om det krigsherjede Tyskland som lå smadret tilbake i 1945. Så reiste det seg altså to nye stater på ruinene,­ Øst-Tyskland og Vest-Tyskland. Den ene staten ble ufri og kommunistisk, den andre fri og kapitalistisk. Keshvari var ikke tvil om hvilken side han ville tilhøre. På videregående spedde han på med lesing av Milton Friedman, og en økonomisk liberalist var født.

På Haugen skole begynte han tidlig i skolekorpset, der han spilte tuba og slagverk. I 10 år var han en del av dette miljøet, ble med på turer, fikk venner. Han er tydelig stolt av at foreldrene hans engasjerte seg i nærmiljøet, at de ble med på dugnader og loppemarkeder for korpset, deltok på 17. mai. De kom seg også i jobb allerede første året i Norge.

- Vi går på de samme skolene, har tilgang på de samme helsetjenestene, barnehagene og velferdsordningene. Da er jo bare opp til oss sjøl! Det var nok derfor jeg gikk til Frp. Jeg liker den holdningen partiet har, om at vi skal ha en del rettigheter i et samfunn, men vi skal jaggu meg gjøre pliktene våre også! Det kan ikke være sånn at vi skal leve, drikke og spise gratis her, og så ta turer tilbake til hjemlandet for å bygge opp saker og ting der. Vi skal bidra her! Hvis vi ikke bidrar, så får vi heller ikke et godt liv, mener Keshvari.

Keshvari-familien bodde først på Skøyen før de fikk leilighet i Groruddalen, så lille Mazyar gikk en stund i en barnehage i nærheten av Frognerparken. I dag er han tilbake på vestkanten, nærmere bestemt på Bislett. Dette har han fått tyn for fra Aps side, særlig fordi han selv har beskyldt Høyres Julie Brodtkorp for å lide av «et kaksesyndrom».

- Hun mente at det var så veldig trist at barna hennes, ja, hun bor på Ullern, ikke har fått den kulturelle opplevelsen det er å treffe innvandrerbarn. Jeg reagerte på det fordi jeg syns det er hykleri. For den prisen du får en bolig på Ullern, kan du kjøpe to leiligheter her i Groruddalen. Hvis man mener det er så ekstremt «verdifullt», så kan man jo bare flytte til Groruddalen, da. Det er veldig lett for dem å gjøre noe med det, det er verre andre veien. Folk som bor her, kan ikke bare kjøpe seg et hus på Ullern. Så sier Ap: «Ja, men du har jo flytta sjøl», men jeg har aldri klagd på det å bo her. Det er denne Jonas Gahr Støre-standen, som har aldri kjent disse erfaringene på egen kropp, som hele tida forteller oss at det er så flott og berikende å bo her i Groruddalen, sier Keshvari.

- Men er det ikke litt berikende, da?

- Ja, det er masse positivt her, men Støre & co har ikke beina på jorda, de ser ikke at dette «flerkulturelle fellesskapet» alltid er så bra. Det er ikke bra at Gran skole rett nedi her har 98 prosent innvandrere. Det byr på store utfordringer.

- Men hvorfor flytta du til Bislett?

- Nærheten til jobben. Jeg orka ikke pendle herfra mer, jeg har ofte lange arbeidsdager. Jeg er både stortings­representant og bystyremedlem i Oslo, i tillegg til forpliktelser som talsmann for ett av partiets kjerneområder. Jeg ville ha gåavstand og bo i sentrum. Prisene i den delen av byen er vanvittige, så jeg kunne ikke bare velge og vrake. Da jeg kom over en leilighet som var ganske rimelig, men ganske dårlig, tok jeg den og pussa den opp sammen med broren min, sier Keshvari, som bor alene på Bislett. Men får han en gang en familie, vil han helst bo i nærheten av Marka.

- Ja, kanskje et sted akkurat som dette, sier Keshvari, og nikker mot grøntområdene og trærne som omgir oss her vi sitter i en skolegård på Stovner.

Ingen har noen gang fått Mazyar ­Keshvari til å si offentlig om han tror på en gud. Han mener det er en privatsak.

- Alle antar vel automatisk at du er muslim?

- Folk får anta hva de vil. For meg er det viktig å sette en grense for privatlivet og rollen som politiker og trekke en linje på hva jeg deler med offentligheten. Jeg vil ikke dele mitt følelsesliv og åndelige liv med offentligheten. Jeg forteller ikke om jeg tror eller ikke tror på en gud. Og så kritiserer jeg ikke på noen måte de som står fram med sin tro og tvil, eller forteller offentlig hvem de er superforelska i. Det er kjempeflott for dem, hvis det er riktig for dem, men for meg blir det feil, sier Keshvari.

- Men føler du deg helt norsk? Du har jo ikke vært i Iran siden du var fem år.

- Nei, ikke helt, og det er ikke så rart ettersom en betydelig del av min personlighet er iransk. Jeg kommer fra et iransk hjem med iransk oppdragelse og kultur. Minst 80 prosent av den musikken jeg hører på, er tradisjonell, iransk musikk. Den maten jeg liker best, er iransk. Særlig når det gjelder sosial tankegang, er jeg mer iraner enn norsk. På andre områder er det motsatt. Det er så mye jeg liker med Norge, som demokratiet, ytringsfriheten, mulighetene for enkeltindividet, rettssikkerheten, sier ­Keshvari, som kommer med et eksempel på hva han mener er iransk tankegang.

- Som da jeg var liten og var hjemme hos en norsk venn. Når han ble ropt inn på kjøkkenet til middag, satt jeg igjen og lekte videre på rommet hans. For moren min er det utenkelig å ha en gjest i huset og ikke invitere ham til matbordet, sier Keshvari, som nå må forlate sin barndoms skolegård for å dra tilbake til nok et politisk møte. Denne gangen dreier det seg om en Oslo-sak, og Keshvari innrømmer at det fortsatt er i Oslo bystyre han føler seg aller mest på hjemmebane. Der har han sittet i sju år, mens det er under ett år siden han ble fast møtende i Stortinget, som vara for finansminister Siv Jensen. På Stortinget er han fortsatt en av de nye i klassen.

På veien mot parkeringsplassen ved Haugen skole kommer han på noe og smiler for seg selv.

- Jeg husker hva en lærer her pleide å kalle meg da jeg var liten. Jeg tror den karakteristikken er passende. Det var «brumlebass»!

Keshvari ler godt og lenge.

- Jeg har nok alltid vært en som «brumler» litt. En som sier ifra og er aktiv, og ... Ja, jeg har nok alltid vært klar og tydelig på mine meninger opp igjennom åra. Uansett setting!

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Jeg hører og liker veldig ulike sjangere. Mine favorittsangere er: Dariush, Vigen, Hayedeh, Shajarian og Eftekhari.

FILM: Klassiske iranske filmer er det jeg ser når jeg skal koble av, som komediene om «Samad».

BOK: De to bøkene jeg har lest igjen og igjen er «Free to Choose» av Milton Friedman og «The Road to Serfdom» av F.A. Hayek.

MAT: Jeg er veldig glad i iransk mat, noe som syns veldig godt på meg! Kylling kebab, tilberedt i safran og yoghurt.

STED: Østmarka, spesielt Mariholtet.