Gode ting er tre igjen

David Crosby, Stephen Stills og Graham Nash har sunget og spilt sammen med ujevne mellomrom i 47 år. Ofte sammen med Neil Young, som har en tendens til å få mesteparten av oppmerksomheten når alle fire er på plass. Crosby, Stills & Nash er ellers mer enn nok i seg selv. Da de slo gjennom i 1969 var det få som visste hvem Neil Young var. Det første albumet til Crosby Stills & Nash var derimot en åpenbaring. En ubestridt klassiker med sine poetiske tekster, vakre melodier og uhørt treffsikre harmonier. Ei plate som er blitt bedre og bedre med årene.

Crosby, Stills & Nash var den første store supergruppa. David Crosby hadde vært med i The Byrds, Stephen Stills i Buffalo Springfield og Graham Nash i engelske The Hollies. På en fest hjemme hos Joni Mitchell i 1968 sang Crosby og Stills den nye sangen «You Don’t Have To Cry», og Graham Nash stemte i. Og som det stemte. Her var allerede forklaringen på deres suksess:

– Det må jo være stemmene. Alle kan synge de samme notene, men det er visst spesielt når vi gjør det. Det merket vi med en gang der vi satt i stua til Joni Mitchell og sang sammen for første gang. Jeg hadde vært med i The Hollies, David i The Byrds og Stephen i Buffalo Springfield. Alle hadde sunget trestemt før, men dette var annerledes, fortalte Graham Nash oss sist trioen var i Oslo.

CSN gjorde sin andre offentlige opptreden var på selveste Woodstock-festivalen i august 1969. Der deres «Suite: Judy Blue Eyes» ble et av høydepunktene på film og plate, komplett med en introduksjon der de innrømmet å være så nervøse at de holdt på å gjøre i buksa av skrekk. Trioen ble godt mottatt over alt, og fikk til og med en stor hitsingel med «Marrakesh Express» like etterpå. Neil Young kom med i bandet for å spille tangenter på konserter, og ble fullverdig medlem da de ga ut albumet «Deja Vu» året etter.

Les også: En stemme for evigheten

Crosby, Stills & Nash har laget fem studioalbum uten Neil Young, men det er bare debuten fra 1969 som har fått klassikerstatus. Det andre het bare «CSN», kom først i 1977, og lå på 2. plass i USA halve sommeren, bare forbigått av Fleetwood Macs uslåelige «Rumours». Fleetwood Mac var uimotståelige for de fleste i 1977, men de myke harmoniene til CSN ble av mange, i alle fall av noen (kremt), sett på som uakseptable mens punkrocken herjet rundt dem. Jeg skal innrømme at jeg ikke har hørt ordentlig på dette albumet før nå, men det er aldri for sent å snu, og det låter ganske så fint. Vi minner også om at de tre har gitt ut en lang rekke soloalbum, med David Crosbys «If I Could Only Remember My Name» og de to første til Stephen Stills som de mest kjente. Minst like gode er «Songs For Beginners» og «Wild Tales» med Graham Nash, to svært undervurderte utgivelser. Det samme er «Wind On The Water» med Crosby & Nash fra 1975.

«Det var som å sjonglere fire flasker med nitroglyserin», skal David Crosby ha sagt om kombinasjonen Crosby, Stills Nash & Young. Da de spilte på Live Aid i 1985 var det nærmest et mirakel å se dem igjen. At Crosby, Stills & Nash kom til Norwegian Wood 20 år etter dette igjen var nesten ikke til å tro. Enda 10 år senere er de her sannelig igjen. Konsertene består av et bredt utvalg av sangene de tre har laget sammen i årenes løp, men også noen av solonumrene deres.

– Hvordan kan vi fortsette så gamle som vi er? Vi er tre rimelig oppvakte og talentfulle menn som gjør så godt de kan. Det er vel helt normalt? Jeg skal si deg at jeg så Andres Segovia (berømt klassisk gitarist, vår anm.) da han var 90 år, og han slo meg helt ut. Hvis han kunne gjøre dette som 90-åring må vel jeg kunne holde på en stund til, fortalte Graham Nash, før Norwegian Wood, da 63. Nå er han 73, og gir seg fortsatt ikke.

Les også: Sammen er vi mindre alene

Vi må alltid minne om at Crosby, Stills & Nash ikke bare handlet om fine sanger og vakre harmonier, men også tidstypisk politisk analyse: «Den ene siden har sine verdier; død, desperasjon, fornedrelse og undergang, kort delt ut fra bunnen av stokken, av en grå mann som hater deg. På den andre siden har vi ei stein jente som løper halvnaken gjennom en blomstereng. Hvis du gir de to alternativene til et barn er det for smart til å velge feil», sier David Crosby i et tidlig klipp fra CSN-dokumentarfilmen «Long Time Coming». Men uansett hvor frikete de kunne være, uansett hvor pen og pyntelig lyden av dem var, har det alltid vært et seriøst motkulturelt element over Crosby, Stills og Nash. Da Berlin-muren falt i 1989 kastet de seg på første fly for å sitte på ruinene og synge «Find The Cost Of Freedom.

At Nash’ «Military Madness» har en naturlig plass på konsertene etter 44 år handler mer om verdens sørgelige forfatning enn «tidløs rock». Første gang jeg traff Graham Nash uttrykte han skuffelse over at det fortsatt var relevant å synge «Military Madness», 15 år etter at den ble laget. Etter 30 år til står den fortsatt på settlista.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Mot slutten av konsertene kommer gjerne en av de første sangene Crosby og Stills skrev sammen: «Wooden Ships». En sang som har ny aktualitet, 46 år etter at den ble introdusert på Woodstock som en science fiction-fortelling om mennesker som flykter fra «The holocaust, wherever that may be», og legger ut på en reise over vannet i små båter for å finne en tryggere tilværelse: «Horror grips us as we watch you die/All we can do is echo your anguished cries/Stare as all human feelings die/We are leaving/You don’t need us», synger de. En sang som aldri har vært sterkere enn den er i 2015, med sine åpningslinjer som minner om at det også finnes et håp om et nytt og bedre liv: «If you smile at me/I will understand/That is something everybody everwhere does in the same language.»