Sammen er vi mindre alene

Crosby, Stills, Nash & Young

«CSNY 1974»

Rhino/Warner

Vi kan diskutere om de egentlig var et band. Men hvis de var det, var Crosby, Stills, Nash & Young verdens største og beste i 1974. CSNY står igjen som idealet på hvordan vi ville at ei gruppe skulle være. Med strålende sanger, fra like strålende sangere og musikere, fire sterke personligheter med holdninger som stirret autoritetene rett i øynene.

Jeg husker dette som en tidlig følelse av å selv være langt utenfor begivenhetenes sentrum: Annonsene i musikkavisene om at Crosby, Stills, Nash & Young skulle spille på Wembley Stadion i London, med Joni Mitchell og The Band som oppvarmingsartister. CSNY var det beste bandet det gikk an å tenke seg. Supergruppa fra himmelen. Men Wembley hadde vært på TV mange ganger, og virket veldig stort for fire visesangere. At det gikk an! Konserten var siste stopp på en turne med 29 konserter, alle de andre i Nord-Amerika.

Etter 40 år kommer nå opptak fra turneen ut på tre CD-er og en kortere DVD. Etter hvor mye om og men, hvor mye fram og tilbake, orker vi ikke tenke på, kvartettens individuelle selvbilder tatt i betraktning. Sangene er ikke hentet fra av en enkelt kveld, men er en «idealisert, forlenget representasjon av konsertene i 1974» ifølge omslagsnotatene. Nærmere fire timer, 40 låter, og det blir aldri et minutt for mye.

CSNY opptrådte sammen for første gang på Woodstock-festivalen i 1969, etter at den berømte platedirektøren Ahmet Ertegun hadde foreslått at den akustiske trioen til Crosby, Stills & Nash kunne ha godt av å bli forsterket med Neil Young for å fylle ut lyden. Tidlig i 1970 kom albumet «Déjà Vu», der de fire fortsatt skrev låter hver for seg, men faktisk klarte å høres ut som ei gruppe slik sangene ble framført. De nådde sitt høydepunkt sommeren 1970 med singelen «Ohio», Neil Youngs beske angrep på Richard Nixon og han «tinnsoldater», etter at fire demonstrerende studenter var skutt og drept på Kent State-universitetet. En av rockens mektigste stunder, ennå.

De fire fortsatte å lage plater hver for seg. Etter «Déjà Vu» kom noen fantastiske soloplater i rask rekkefølge: «If I Could Only Remember My Name», «Stephen Stills», «Songs For Beginners» og «After The Gold Rush». Et momentum det ville være umulig å opprettholde over lang tid. I 1974 var populariteten på retur. Selv Neil Young hadde fulgt opp «Harvest» med mer innadvendte «Time Fades Away». Kvartetten forsøkte å spille inn et nytt album sammen, men fikk det ikke til. De lot seg likevel overtale til en felles turné.

De fire kom til turneen med et repertoar av 80 sanger de ville gjerne ville framføre. De begynte med sett på 44 låter, men forsto fort at fire timer lange kvelder ble for mye av det gode. De hadde nok også undervurdert den genuine interessen til så store publikumsmasser. På store idretts­arenaer ble de akustiske settene ofte overdøvet av bråket fra massene. Turneen var ikke et komplett triumftog. I sin selvbiografi «Waging Heavy Peace» skriver Neil Young at konsertene ikke levde opp til forventningene. «De fleste showene på store stadioner var ikke spesielt gode», sier han. Han mener at å høre opptaket fra Wembley antyder at de fire enten var for «høye» eller for dårlige, og faller ned på det første, siden de egentlig var gode til å synge og spille sammen.

Uansett hvordan det egentlig var: Opptakene på «CSNY 1974» er strålende. Fra gruppa setter i gang sammen med «Love The One You’re With» og «Wooden Ships», til den naturlige konfronterende avslutningen «Ohio». De fire går inn og ut av hverandres sanger i en lang herlig revy. Gnistrende elektriske i det første og siste settet, i perfekt akustisk harmoni imellom. Et par strålende detaljer: Det seneste albumet til Graham Nash var «Wild Tales», med den sørgelig neglisjerte «Grave Concern». En av hans aller beste låter, som fikk en fortjent plass i dette settet. Og Neil Young framfører «Traces», en av flere fortapte sanger som her kommer ut offisielt for første gang, og enda én av hans mange aller beste. Mytene om medlemmene blir godt opprettholdt. «Her er noe vi har gjort i mange år - byttet partnere», sier Stephen Stills før han synger «Change Partners». Om han tenker på damene deres eller bare de fire internt er det like selvironisk godt.

Størrelsen på arenaene levner ingen tvil om at CSNY lagde musikk for massene, men likevel er det en sterk følelse av motkultur i hendelsene. Vietnamkrigen raste fortsatt, og sangene mot administrasjonen i Washington kommer og kommer gjennom de fire timene. Slutten av konsertene slik de er rekonstruert her blir sterkt politisk ladet. Ikke bare «Ohio» til slutt, men også Graham Nash som opprører i «Military Madness» og «Chicago», sistnevnte laget etter opptøyene under Demokratenes landsmøte i 1968. Og David Crosbys «Long Time Gone», skrevet dagen Robert Kennedy ble drept, og spilt like etter at Richard Nixons annonserte sin avgang, under konserten til CSNY i Jersey 8. august. Stemningen på Roosevelt Stadium etterpå var så stor at det ble umulig å gjøre et akustisk sett denne kvelden. Vi får til og med høre Neil Young i et kort lite banjonummer som heter «Goodbye Dick», tatt på sparket etter at Nixon hadde forlatt Det hvite hus.

Crosby, Stills, Nash & Young har kommet sammen med svært ujevne mellomrom. Deres siste store turné sier mye om gruppa: «Freedom Of Speech»-turneen i 2006 var ikke helt vanlige konserter med de gamle sangene deres. CSNY videreførte sine gamle opprørske tradisjoner gjennom de illsinte sangene fra Youngs ferske album «Living With War». De handlet om å stå på krava: Få slutt på krigen i Irak. Og å stille president George W. Bush for riksrett. Kommer vi til å få høre dem igjen? Alt er som vanlig opp til Neil Young, og hans veier er uransakelige. Sannsynligvis må vi vente til USA får en ualminnelig fæl president igjen.

geir.rakvaag@dagsavisen.no