Det store juleeventyret

«Fairytale Of New York» er blitt den moderne julesangen over alle andre, til tross for sitt miserable innhold. En bekreftelse på at mange av de julesangene som fester seg best er dem som forteller om savn og sorg i adventstiden. Dette juleeventyret begynner med julaften i fyllearresten, en hovedperson som drømmer seg bort, og tenker på bedre tider. Sangen fortoner seg videre som et heftig oppgjør mellom to irske immigranter, som har møtt hverandre i USA under andre omstendigheter, en annen julekveld. Nå er de ikke like lykkelige lenger.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den aller sterkeste reaksjonen på konsertene kom alltid da Shane McGowans sang «I could have been someone» og blir møtt med MacColls «and so could anyone». «Happy christmas your arse/I pray god it’s our last» synger Kirsty MacColl, og Shane MacGowan har ikke så mye han skulle ha sagt, men ender opp med å innrømme at han ikke kan klare seg alene, at drømmene er bygget rundt henne. Innholdet passet perfekt til McGowans rufsete framferd og rykte, selv om han passet på å understreke at sangen har sin egen hovedperson. Den har hatt en ekstra sår undertone etter at Kirsty MacColl omkom da hun ble påkjørt av en båt på ferie i Mexico 18. desember 2000.

Like mye som en personlig feide er «Fairytale Of New York» enda en påminnelse om hvordan innvandreres drømmer om et bedre liv fort kan bli et mareritt: «They’ve got cars big as bars/They’ve got rivers of gold/But the wind blows right through you/it’s no place for the old». Dette er den andre sangen til The Pogues om irske immigranters harde tider i New York. Philp Chevrons «Thousands Are Sailing» er omtrent akkurat like vemodig trist og fin, og ble laget samtidig med «Fairytale», for «If I Should Fall From Grace With God»-albumet. Glansårene til The Pogues falt sammen med en ny bølge irsk utvandring til USA, 100.000 mennesker dro over havet igjen midt på 80-tallet. Både «The Rare Old Mountain Dew» og «Galway Bay», de to gamle sanger som det refereres til i teksten, er slike sanger som romantisk tenker tilbake på et bedre liv i gamlelandet.

Hvordan «Fairytale Of New York» begynte er, i typisk Pogues-stil, ikke helt klart. Var det deres produsent Elvis Costello som veddet med gruppa om de ville være i stand til å skrive en julesang? Eller var det bare manageren deres som syntes det var en god idé å lage en? I alle fall var det banjomannen Jem Finer som begynte på oppgaven. I en litt mer tradisjonell stil, men kona hans mente sangen var for svak, og foreslo et tema om et par som fløy i fleisen på hverandre. Shane MacGowan hadde sine egne ideer, og den endelige sangen ble spleiset sammen av to deler. Tittelen «Christmas Eve In The Drunk Tank» ble forkastet. I stedet kalte de opp sangen etter romanen «Fairytale Of New York», av J. P. Donleavy.

«Fairytale Of New York» ble påbegynt i studio med Costello som produsent, før han stakk av med gruppas bassist Cait O’Riordan, som opprinnelig skulle være den kvinnelige halvdelen i sangen. Vi kan høre hvordan det begynte på den omfangsrike boksen «Just Look Them Straight In The Eye And Say Pogue Mahone». De første opptakene er langt fra like effektive. Den endelige versjon har både harpe og strykere, og altså Kirsty MacColl som vokalist. Foreslått av hennes mann, Steve Lillywhite, som hadde tatt over som produsent. Shane MacGowan og Kirsty MacColl sang ikke sine linjer sammen under opptakene. De kunne ha lurt oss, sånn som gnistene flyr.

Musikkvideoen til «Fairytale ...» har også fått ikonisk status. Den begynner med MacGowan som slår an tonene bak pianoet (som James Fearnley spiller i virkeligheten). Deretter blir han geleidet inn i fyllearresten av en politikonstabel, spilt av Matt Dillon, et av datidens store nye filmidoler, og en stor Pogues-fan. Vi ser også koret til New York-politiet som synger den gamle irske visa «Galway Bay». Det vil si, det finnes ikke noe NYPD Choir, men det lokale politiet burde ha startet et, bare på grunn av dette. Da jeg så The Pogues i London på St. Patrick’s Day i 1989 stilte hele gruppa i politiuniformer fra New York. I stedet var det politikammerets irske sekkepipeband, som stilte opp. De kunne ikke Galway Bay heller, den eneste sangen alle kunne late som de sang sammen var kjenningen fra «Mikke Mus-klubben».

«Fairytale Of New York» var en umiddelbar suksess, selv om den ikke nådde førsteplassen i Storbritannia, der den ble holdt nede av «Always On My Mind» med Pet Shop Boys. Den fortsatte bare å være der, jul etter jul, Riktignok utenfor hitlistene i mange år da fysiske eksemplar var nødvendige. «Fairytale Of New York» ble nyutgitt i stor stil i 2005, lansert med en TV-opptreden med Katie Melua som gjestesanger. En ydmyk Melua sa at hun var vettskremt ved tanken på å steppe inn for Kirsty MacColl i en så legendarisk sang, og at det dessuten var vanskelig å vite hva Shane MacGowan kan drive det til. Det ser så fint ut i det TV-opptaket som er tilgjengelig, men James Fearnley fra The Pogues beskrev hva som skjedde i det sendingen sluttet: «Shane mister balansen, Katie prøver å holde ham oppreist, men tyngdepunktet har flyttet seg. Hun må slippe, og hodet hans deiser i det harde tregulvet med et smertelig dunk». Dette er rock ’n’ roll!

I 2007, etter 20 år, forsøkte BBCs Radio 1 å sensurere sangen på grunn av ordene «faggot» og «slut», men måtte gi etter for et stort folkelig press etter en dag eller to. Sangens fremste attraksjon er nettopp kontrasten mellom den smektende melodien og framføringen, og en tekst som folk får midt i fleisen. En alkoholisert mann, en (kanskje) narkoman kvinne, språket kan godt være litt «salt», som gruppa selv brukte som argument mot BBC. BBC har også laget en fin timelang dokumentarfilm om «Fairytale ...», lett tilgjengelig på nett, der gruppa møtes igjen i studioet der den ble til. Vi får også se Steve Lillywhite ved miksebordet, der han isolerer de opprinnelige sporene, og analyserer innspillingen i detalj.

The Pogues tok en pause i mange år før de kom tilbake i full bredde, og fortsatte å spille videre, ofte bedre enn man husker dem fra gamle dager. Ofte med «Fairytale Of New York» på settlista, uansett årstid, selv om den ikke var med under det såkalte «mirakelet i Drammen» i 2009. Hva de var gode for i senere år kan også sees på den utmerkede konsertfilmen «The Pogues In Paris» fra 2012. De gjorde sine foreløpig siste konserter sammen i 2014, og skal ikke ha planer om å komme sammen igjen.