Den store musikalske vekkelsen som hjemsøkte vårt land

Platesamlingen «Mai 1973 – 1983» kommer passende nok mens vi sterkere enn på lenge blir minnet om at «penger er makt». Med en samling sanger som (for det meste) ble laget ut fra et ønske om et annet samfunn, med sterke politiske under- og overtoner, både på godt og på vondt. Mye av denne musikken satte sitt preg på norsk kulturliv i ti år, og fikk mye større innflytelse enn man skulle tro. Det er overraskende godt å høre igjen mye av dette, både fordi Mai ga ut variert og flott musikk, men også fordi mange av problemstillingene er sørgelig uforandret gjennom 40 år.

Mai sprang ut av sterke ideologiske meninger. Med så endeløse diskusjoner om musikkens rolle i samfunnet at det var rart de fikk tid til å spille sammen. For ikke å snakke om å spille inn musikk og gi den ut på grammofonplater. Men Mai ga ut over 70 LP-er i de ni årene selskapet holdt på. Med veldig mye forskjellig musikk, til tross for mange føringer om stilmessige begrensninger.

Mai presenterte en lang rekke svært kjente og kjære artister og sanger, som Vømmøl Spellemannslag, Tramteatret, Kjøtt og Veslefrikk, «Ellinors Vise» og «Kjærlighetsvisa», men også en lang rekke innspillinger som utmerker seg som svært konkrete tidsbilder, fra ei tid der frontene var steile, og det politiske engasjementet blant ungdommen sterkere enn i dag. Her er også sanger med titler som «Visa om lønns- og prisstoppen», «Enhetsfrontsangen» og «Kambodsja e fri». Den siste høres ikke helt bra ut nå.

Les også: Festivalen der alt gikk galt

Oppfatningen om at Mai var plateselskapet til AKP(ml) er en forenkling. Mai var en fortsettelse av musikerforeningen Samspill, som ble dannet i forbindelse med kampen mot EEC, og allerede hadde gitt ut noen plater. Forlaget Oktober bidro med praktisk og økonomisk støtte. Starten for Mai ble underlig lik det motkulturelle selskapet Virgin i Storbritannia året før. Uten sammenligning for øvrig fikk begge en uventet kommersiell suksess for de aller første utgivelsene. Virgins «Tubular Bells» med Mike Oldfield fikk sitt norske motstykke i – jeg sa altså uten sammenligning for øvrig – «Vømmøl’n» med Vømmøl Spellemannslag. Ei gruppe og ei plate som neppe trenger nærmere presentasjon. I tillegg til å sikre økonomien passet Vømmøl perfekt inn i ideologien, godt forankret i norsk folkemusikk, med eksplisitte politiske sanger om klassekampen (her med liten k).

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ikke alle utgivelser var like enkle for bevegelsen å forholde seg til. Allerede det tredje albumet satte problemstillinger på spissen: «Elgen er løs», med Jon Ebersons gruppe Moose Loose. Hvor politisk progressiv kunne instrumental jazzrock være? Var det bare noen som syntes Moose Loose låt så bra at de fortjente å komme på plate? Utgivelsen av «Drabantbyrock» med Rolf Aakerviks Bazar i 1975 satte i gang et ideologisk bikkjeslagsmål om rockens rolle i musikkbevegelsen. Anglo-amerikansk imperialisme eller revolusjonært opprør? Debatten tilspisset seg da Sæmund Fiskvik kom inn som leder av Mai i 1976, med sin særegne kombinasjon av autoritet og effektivitet. Som han ble enda bedre kjent for da han langt senere ble leder for IFPI, sammenslutningen av de samme multinasjonale selskapene som MAI opprinnelig var mot.

Fiskvik sa i et intervju i Klassekampen at musikken skulle følge et marxistisk prinsipp om «nasjonal form og proletarisk innhold». Hans idealmusikk var viser, folkemusikk og gammeldans. Målsettingen var at musikken skulle være et våpen i kampen mot imperialismen og for den sosialistiske revolusjonen. «Når det gjelder rocken så mener jeg vår hovedholdning må være at vi bekjemper denne retninga», sa Fiskvik til Røde Garde i 1977. I stedet ble det arrangert en konsert for ungdom med Lars Klevstrand, Geirr Lystrup og Jack Berntsen. All mulig respekt til disse, men vi ser ikke for oss at de slo an hos de musikkinteresserte som dette året enten hørte på «Saturday Night Fever» eller Sex Pistols. Selv har jeg ment at å høre på frimodig rock eller lettsindig pop alltid har vært en utmerket vaksine mot å la seg påvirke av autoritær tenkning.

I lengden ble det umulig å overbevise de unge om at punken og postpunken var et resultat av reaksjonære småborgerlige krefter. Mais steile holdninger til denne musikken forsvant også mot slutten av 70-tallet. Og i et intervju i heftet som følger med den nye platesamlingen tar Sæmund Fiskvik selvkritikk for sine steile holdninger. Motstanden mot rocken er to av fire tabber han lister opp. De to andre er av mer administrativ art.

Samlingen «Mai (1973 – 1983)» går kronologisk til verks, som årstallene antyder helt tilbake til pre-Mai-utgivelser fra Samspill-etiketten. Den er et godt utvalg av selskapets virksomhet. Det er fint å høre igjen en lang rekke plater som nesten ikke har vært spilt siden de kom; Geirr Lystrups «Sørgemarsj for Juan», en hyllest til antifascisten Juan Parades, som ble den siste som ble henrettet under Francos diktatur. Jazzklassikeren «Østerdalsmusikk», gruppa Frosk og «Kjærleikens fergereiser» med Vårsøg. Og en uunnværlig kuriositet – Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen som de seriøst politiske visesangerne Jerikos Murer, i «Dette deilige land», fra albumet «Palestina».

Til tross for at de holdt til midt i Oslo hadde Mai en desentralisert virksomhet. I Stavanger tok Mai seg av Svein Tang Wa og gruppene Asfalt og Stavangerensemblet. Spesielt sterk var den nordnorske satsingen, med lokale «nasjonalsanger» på rekke og rad. PS-gruppas «Karlsøy i Troms», Nordnorsk visegruppe og «Noravijnnsvalsen», Jack Berntsen med «Kor e hammaren Edvard», i tillegg til de noen av de mest kjent sangene til Halvdan Sivertsen og selvfølgelig Mais aller største stund, «Sluttsang» med Ny Von, også kjent som «Ellinors vise». Mai ga ut samisk musikk med Tanabreddens Ungdom allerede på sin andre utgivelse (og fikk en liten bestselger attpåtil), og var naturlig utgiver av «Samiid Ædnan» med Mattis Hætta og Sverre Kjelsberg. Med den siste pådro selskapet seg enda en heftig kontrovers, nå om Melodi Grand Prix var forenlig med ideen om folkets musikk. Hans Rotmo trakk seg fra Mai i protest mot utgivelsen.

Les også: En joik tar aldri slutt

Platesamlingen kommer med en 72-siders bok full av tekst og bilder og erindringer fra sentrale Mai-aktører. For dem som vil høre mer er albumene til Mai tilgjengelige på strømmetjenestene. For en mer utførlig beretning anbefales Dag Falang Gravems «Revolusjonære toner – den radikale musikkbevegelsen i Norge 1970 – 1983», en hovedoppgave i historie fra UiO fra 2004, som også er lett tilgjengelig på nett.

Les også: Sanger om frihet igjen