Sanger om frihet igjen

BOB MARLEY

Filmen «Marley» handler om gutten som kjempet seg opp fra fattigkvarterene på Jamaica og ut i den store verden. En av de mest mystiske og karismatiske legendene i moderne tid, en historie som etter hvert begynner å anta så mytiske proporsjoner at det nesten er forunderlig at den faktisk er sann. Filmen er to og en halv time lang og veldig detaljert, og gir ny innsikt i livet til mannen som ble omtalt som den tredje verdens første superstjerne, men som når alt kommer til alt er en av de største stjernene hele verden har sett. Selv gikk det opp for meg en søndag for lenge siden da et stort Marley-flagg vaiet blant alle de norske under hopprennet i Holmenkollen! I en mer global sammenheng har Bob Marley nådd områder der rocken aldri fikk fotfeste.

Det nye dobbeltalbumet fra filmen er ikke en samling av alle Marleys største sanger, sånne finnes det mange av fra før, med ei plate som viser fram sentrale stunder i livet hans. Fra debutsingelen «Judge Not», innspilt som 16 åring i 1962, til en konsertversjon av «Jamming», hentet fra «One Love»-konserten på Jamaica i 1978, der Marley fikk slutt på de verste voldshandlingene i gatene ved å forene de politiske motstanderen Michael Manley og Edward Seaga på scenen. Marley ble etter hvert en sentral politisk figur i hjemlandet. Han overlevde et attentatforsøk to dager før en fredskonsert i 1976, men gikk på scenen likevel.

Til å begynne med var The Wailers en vokaltrio med Bob Marley, Peter Tosh og Bunny Wailer. Mange vil hevde at Marley aldri var bedre enn da. Hvis vi sammenligner låter som senere ble spilt inn på nytt er det lett å være enig i at de første, sparsommelig arrangerte versjonene med produsenten Lee Perry bak spakene har en nerve som savnes i de senere markedstilpassede produksjonene. Chris Blackwell og Island Records skjønte imidlertid at The Wailers kunne nå så mange flere. De ble lansert internasjonalt med albumet «Catch A Fire» i 1974. For å gjøre innspillingene fra Jamaica plata mer lyttervennlige for et rockeinteressert publikum ble det hentet inn musikere for å legge på nye gitarsoloer og orgelkomp, og derfor har «Catch A Fire» alltid vært litt omdiskutert blant puritanske reggaeentusiaster. Den kom for noen år siden i en luksusutgave med en ekstra CD med den opprinnelige miksen fra Jamaica, der vi fikk høre hvordan sanger som «Concrete Jungle», «Stir It Up» og «Kinky Reggae» opprinnelig ble spilt inn-faktisk enda varmere, nærmere og mer engasjerte en det vi har vært vant til. Bunny Wailer og Peter Tosh ville ikke tilpasse deg markedsmekanismene videre. De reiste hjem. Bob Marley var villig til å spille spillet. Og som han spilte! The Wailers ble nå navnet på backinggruppa til Marley. Det helt store gjennombruddet kom med et konsertopptak av «No Woman No Cry» fra London i 1975. Fra nå av var Marley superstjerne.

Bob Marley spilte i Norge to ganger. Først i øsende regnvær på Hortenfestivalen i 1978, så i Drammenshallen i 1980, med 30 grader i lufta utenfor. Jeg traff ham på et lite hotell på Frogner i Oslo om formiddagen. En stille og høflig mann som nølte med å sette seg ned før noen ba ham om det, som med nesten barnslig stolthet fortalte om sin opptreden på frigjøringsfeiringen i Zimbabwe to måneder i forveien. En konsert som også er godt dokumentert i den nye filmen, med en optimisme som nesten er vond å oppleve når vi i ettertid vet hvordan det gikk med regimet til Robert Mugabe. Og med Marley selv.

Før intervjuet var forventningene lave i de delene av pressekorpset som hadde møtt en mer kryptisk rastaorientert Marley i Horten to år før. Nå fortalte han fortsatt lidenskapelig om sin tro på rastafari, om «den eneste sannhet, Haile Selassie, Afrikas far» som veien til fred og fordragelighet, men han svarte også høflig da jeg plagde ham med spørsmål om mangelen på dub-plater av sangene hans, noen flotte singler han bare hadde gitt ut på Jamaica, om å følge i James Browns fotspor på Apollo-teateret i New York, og den nye ska-bølgen i England.-Et sted skal de jo begynne, lo han.

Marley rakk å bli omdiskutert i Norge i disse årene. Hans opprørske frihetsrocking ble først tatt godt imot på den høylytte venstresida, men ikke hyllestene til røyking og kjærlighet på albumet «Kaya» i 1978 (som derimot er min egen personlige favoritt. En av dem, i hvert fall). Det ble påstått at han hadde solgt seg til industrien, glemt sine røtter, blitt for rik for sitt eget beste, og alt det der. At mange av disse sangene var nyinnspillinger fra Lee Perry-perioden, da Marley fortsatt levde i fattigdom, visste de ikke. Uansett ga han kritikerne svar på tiltale med albumet «Survival» i 1979, som igjen hadde flere eksplisitte politiske utspill. I Oslo ble han spurt om dette, og svarte at alt hadde sin tid.

- Kjærligheten er viktig i livet. Noen ganger er jeg mer opptatt av at folk sulter. Sangene forandrer seg uten at jeg forandrer meg, forklarte han. Marley hadde stor bør å bære, og sangene hans var ikke alltid det folk ville de skulle være. Man trodde vel lenge at «Small Axe», den lille øksa som hogger ned et stor tre, er en generell betraktning om de undertryktes kamp mot overmakten. I virkeligheten var det Lee Perry og The Wailers som gikk til angrep på den dominerende posisjonen til de tre ledende platestudioene på Jamaica, Federal, Dynamic og Studio One.

Filmen gjør det klart at Marleys kreftsykdom allerede var langt framskreden under hans siste turné. Da han opptrådte i Norge, i Drammenshallen i 16. juni 1980, ble det likevel en festforestilling. Det kokte i hallen, selv om vaktene i utgangspunktet slo ned på alle tilløp til dansing mellom stolradene. En halv time med ekstranummer ble innledet med Marley alene på scenen med «Redemption Song». En sang vi hørte for aller første gang. Og som nå høres ut som han holder på å forsone seg med det som skal skje. «’Cause all I ever had/Redemptions songs/These songs of freedom», sang han. «I Get Up Stand Up» helt til slutt ga vaktene opp all motstand, og Marley danset entusiastisk med sitt norske publikum. Tre måneder senere gjorde han sin aller siste konsert. Under et år etterpå døde Bob Marley, 11. mai 1981, 36 år gammel.

Dagsavisen kommer tilbake med anmeldelse av «Marley» og intervju med regissøren når filmen kommer til Norge. «Marley» kommer på DVD 15. august, og settes opp på Ringen kino to ganger rundt Øyafestivalen.

Sex og alt det der

I dag ville Ian Dury fylt 70 år, om han ikke hadde gått bort i 2000. Dury ble en av forgrunnsfigurene i den nye bølgen i 1977 - selv om han da allerede hadde sunget i Kilburn & The High Roads i flere år. Debutsingelen «Sex & Drugs & Rock & Roll» er blitt et begrep, men ble ingen stor suksess for Dury umiddelbart - kanskje fordi den ikke passet så veldig godt på radio. Senere singler ble derimot store listetravere, med «What A Waste», «Hit Me With Your Rhythm Stick» og «Reasons to Be Cheerful» som de mest kjente. Etter hans død ble det fantastiske debutalbumet «New Boots And Panties» nyinnspilt av Paul McCartney, Robbie Williams. Madness, Sinead O‘Connor og en rekke andre.

Søk på YouTube: dury, sex

De første sangene

Carole King: «The Legendary Demos» (Concord)

Da Carole King slo igjennom som artist på egen hånd med «Tapestry» i 1971 hadde hun allerede skrevet slagere for andre artister i ti år. år. Her får vi høre hvordan hun først presenterte sangene for disse artistene, med sine egne prøveinnspillinger. For eksempel «Crying In The Rain» (Everly Brothers), «You Make Me Feel Like A Natural Woman (Aretha Franklin) og «Take Good Care Of My Baby» (Bobby Vee). Aller finest er hennes demo for The Monkees‘ «Pleasant Valley Sunday», som nesten kan måle seg med den ferdigproduserte hitversjonen. Hennes selvbiografi «A Natural Woman» er også nylig utgitt.