Nye takter

En joik tar aldri slutt

Kanskje den modigste norske popsangen noen gang: Det er fortsatt krutt i «Sámiid Ædnan».

Nye Takters nasjonalsanger

Nr 13: «Sámiid Ædnan» (1980)

Artist: Sverre Kjelsberg & Mattis Hætta

Tekst: Ragnar Olsen

Melodi: Sverre Kjelsberg

Våren 1980 sto Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta på scenen i Haag, med flere hundre millioner europeere som TV-publikum, og sang om det norske urfolkets rettigheter: «Sámiid Ædnan - sameland!».

Våren 2014 nekter den norske regjering å ta imot det tibetanske folkets leder Dalai Lama. «Nå håper jeg Kina kan følge samme linje som Norge når det gjelder urfolks rettigheter», uttalte utenriksminister Børge Brende til Dagsnytt denne uka. Han mener kanskje den historiske norske linjen med å frata urfolk deres landområder til kraftutbygging, og straffeforfølge aksjonister som protesterer mot offisiell norsk politikk. «Norge fikk hard kritikk internasjonalt for sin behandling av samene, og ikke minst for spriket mellom Norges holdning til urfolk internasjonalt og på hjemmebane». Dette står å lese i Store Norske Leksikon på oppslagsordet «Alta-saken». Det var en av etterkrigstidens hardeste, bitreste politiske konflikter, som toppet seg vinteren 1980, idet eks-popstjerne Sverre Kjelsberg fra Tromsø ble invitert til å være med i den norske Melodi Grand Prix-finalen. Resultatet ble norsk pophistories sterkeste eksempel på den eksplosive kraften som ligger i blandingen av pop og politikk. Som sangen konkluderer: Joik har større kraft enn krutt.

På 60-tallet hadde Sverre Kjelsberg lært sitt pophåndverk i Pussycats, Norges eneste 60-tallsband med en karriere av noen betydning. Utover 70-tallet var Kjelsberg også del av den nordnorske visebølgen, og var engasjert i protestene mot utbygging av vassdrag i Alta og Kautokeino, en sak som for mange ble selve symbolet på den norske statens overgrep mot den samiske urbefolkningen. Kjelsberg var ansatt som komponist og skuespiller ved Hålogaland Teater, der jobbet også forfatter og artist Ragnar Olsen, kjent fra bandet Boknakara. Sammen skrev de sangen «Sámiid Ædnan» til en teaterforestilling om Alta-saken, kalt «Nullpunktet». En av teatrets ansatte foreslo at de skulle inkludere joik i sangen, og valget falt på Mattis Hætta: Ung joiker fra Masi i Kautokeino, en av bygdene som var foreslått lagt under vann i utbyggingen av Altaelva. Hætta hadde selv deltatt i aksjonene foran Stortinget sommeren 1979, som sangteksten forteller om.

Mattis Hættas joik viste seg å være selve genistreken ved sangen. Noe slikt hadde man aldri hørt før i Grand Prix-sammenheng. Det var ikke lenge siden joik var forbudt, det hadde Hætta selv opplevd i oppveksten. I låtens Grand Prix-arrangement med Kringkastingsorkesteret brukes maktas musikalske språk, med storslåtte symfoniske strykere, som bygger opp til et klimaks, der det brått blir stille, før Mattis Hætta kommer inn, med refrenget som omtrent alle nordmenn kan synge med på: «E yo le lo la lo le lo lo le loa». Mye tøffere enn «be bop a lula»! Og som alle de beste Grand Prix-låtene: Den modulerer!!

«Samiid Ædnan» populariserer en mange tusen år gammel form for ritualsang, som slett ikke er ment for korte pop-refrenger. Likevel beholder joiken en essensiell del av sin funksjon og kraft i denne sangen. Den sier nemlig noe om hvor joikeren og joiken hører til. Og dermed løftet den fram i rampelyset en undertrykt del av norsk historie, en kollektiv dårlig norsk samvittighet, over undertrykkingen av de opprinnelige nordmennene lengst nord. Kjelsberg og Hætta skapte aksept for samefolkets kamp gjennom å skape aksept for joik som musikalsk uttrykk. Ved å lage en sang så frisk og fengende, så ny og radikal i bruddet med Melodi Grand Prix-institusjonen, at hele Norge fortsatt kan nynne «Sámiid Ædnan». En joik tar aldri slutt.

«Alta-utbyggingen skapte oppmerksomhet rundt samefolkets sak. Og sangen vår satte det samiske folks rettigheter på dagsordenen. Vi tapte, men vant» fastslo Mattis Hætta overfor Dagsavisen, ved 30-årsjubileet for «Sámiid Ædnan», i 2010. Mens Sverre Kjelsberg fortalte: «I utlandet opplever jeg ofte at folk tror det er Norges nasjonalsang». Ja, kanskje er den egentlig det.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen