Fredsavtalen mellom myndighetene og FARC-geriljaen ble avvist ved folkeavstemningen i Colombia. I går hedret Nobel-komiteen president Juan Manuel Santos og det colombianske folk med fredsprisen, for arbeidet med å skape fred og få slutt på den langvarige konflikten i landet.

Derfor sa Colombia nei

Tilgivelse som grunnlag for forsoning ble ikke tilstrekkelig vektlagt i Colombia. Derfor gikk det galt, sier Martha Skretteberg i Caritas Norge om fredsforhandlingene i landet, som i går ble tildelt Nobels fredspris.

 

Hvem: Martha Skretteberg, generalsekretær i Caritas Norge

Hvorfor: Forklarer folkets nei til fredsavtalen i Colombia

 

Etter 52 års borgerkrig, der hundretusenvis er drept, millioner drevet på flukt og tusener kidnappet – hvordan kunne det skje at folket i Colombia sa nei til fredsavtalen mellom geriljabevegelsen FARC og regjeringen?

– Det ble tilnærmet dødt løp under folkeavstemningen. Ingen av sidene fikk klart flertall. At neisiden vant kom som et sjokk – også på neivelgere. I forkant viste meningsmålingene at ja-siden ledet klart med over 60 prosent av stemmene. At det likevel ble nei til slutt, skyldes først og fremst at avtalen inneholder tilsynelatende lave strafferammer for alvorlige forbrytelser begått under konflikten. At avtalen betød at alle ansvarlige for grove overgrep vil bli stilt for retten ble dårlig kommunisert til folket. Dette har vakt sterke reaksjoner. Folk er også opprørt over at FARC ble lovet seter i kongressen og senatet fram til 2018 uten å være valgt. Men her har det også vært mye desinformasjon. Disse setene skulle kun ha en slags observatørstatus, og var ment å sikre marginaliserte konfliktområder i landet en stemme. Deler av høyresiden fryktet nok også at en vellykket fredsavtale ville legge grunnlaget for mer vidtgående reformer som kunne true deres privilegier. Disse kreftene klarte å mobilisere bredt. Det er også et poeng at bare 37 prosent av 34 millioner stemmeberettigede deltok i folkeavstemningen. Til slutt var det bare drøye 54.000 stemmer som skilte de to sidene.

Alle forventet at det skulle bli et ja, og at fredsprosessen skulle fortsette. Ble det gjort feilvurderinger?

– Fredsavtalen er på 297 sider. Den er svært innholdsrik og flere av punktene ble ikke markedsført på en god nok måte. Prosessen var for toppstyrt. Avstanden mellom det som skjedde på Cuba og hva som ble formidlet lokalt i Colombia var for stor. Selv om grupper av ofre fikk presentere sine synspunkter i Havanna og sivilsamfunnet ble hørt, så klarte man ikke å inkludere store deler av befolkningen i fredsprosessen. Budskapet nådde ikke grasrota. Samtidig viste valgresultatet at det var i områder med flest ofre at flertallet stemte ja til fredsavtalen. De som hadde opplevd størst smerte på kroppen ønsket fred. I storbyene bygget mange sitt standpunkt på antakelser og fordommer.

Les også: Folket i Colombia sa nei til fredsavtalen. Likevel fikk presidenten i dag fredsprisen.

Har det vært urealistiske forventninger om tilgivelse og forsoning i forhandlingene der Norge har hatt en sentral rolle?

– Tilgivelse som grunnlag for forsoning ble ikke tilstrekkelig vektlagt, verken i eller utenfor forhandlingene. Fred skapes lokalt, og der er Caritas erfaring at det er kvinnene lokalt som bygger fred gjennom å praktisere forsoning. Derfor vil vi i Caritas ut og snakke med kvinnene, som ofte er dem som har opplevd mest vold og overgrep. Uten godt forsoningsarbeid er det umulig å skape fred.

Hvilken rolle har kvinnene hatt i fredsprosessen?

– Fredsavtalen er svært god på mange punkter og ble utviklet i samarbeid med mange interessegrupper. Selv om det ikke er tradisjon for dette i Colombia, er kvinneperspektivet blitt vevd inn i flere problemstillinger. Mange kvinneorganisasjoner ble mobilisert og har kommet med konkrete innspill. De ble lyttet til av partene på begge sider av bordet. Også FARC hadde en representant med ansvar for implementering av likestillingsperspektivet i avtalen. Norge har mye erfaring på dette området og var en viktig tilrettelegger. Det ble lagt stor vekt på kvinners rett til utdanning, og hvordan dette på sikt vil påvirke deres muligheter for å ta viktige posisjoner i samfunnet. Det er et eksempel til etterfølgelse.

Du kommer selv fra Colombia, hva er din opplevelse av det som har skjedd?

– Trist, veldig trist. Vi hadde en historisk sjanse. Men jeg velger å tenke at håpet ikke er slukket – bare sterkt svekket.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hvor går veien videre for Colombia nå?

– Det er ingen annen vei enn dialog og neisiden må også trekkes inn. Dette gjør situasjonen svært komplisert. Men det finnes ingen annen utvei. Vi har prøvd 52 år med mislykket krig. Det er viktig at våpenhvilen opprettholdes og at partene er innstilt på ny dialog – som Norge har sagt de vil bidra til. Da unngår man en voldseksplosjon i første omgang. Men det hersker mye usikkerhet og frykt for at situasjonen kan komme ut av kontroll. Det er også et stort problem at det verken finnes en fredsavtale med ELN – den nest største geriljagruppen, eller de høyreekstreme paramilitære gruppene som fortsetter å spre frykt og terror. Vi må holde håpet levende og det er positivt at partene har opprettholdt våpenhvilen og er igjen samlet rundt forhandlingsbordet.