KULTURHUS: Smokestack holder hus i Røverstaden, med sørstatsmat på menyen. Alle foto: Byløvene

Real sørstatsmat

Det oser på Smokestack. Av røkte pølser og norsk klubbhistorie.


4

Smokestack

Munkedamsveien 15

Mat              4

Meny           3

Miljø            4

Service        4

Prisnivå       4

Noe av det første som møter byløvene når vi entrer restauranten Smokestack er lukta av røkt kjøtt. Det velter over den flisbelagte muren som skiller gjestene og kjøkkenet. Vi snakker svineribbe, pulled pork, pølser og søtpoteter.

– Dette lukter godt. Her må vi nok gå for noe røkt, slår en sulten byløve fast.

Som sagt, så gjort. Menyen på Smokestack består av totalt fire forretter, fire røkte retter og fire andre hovedretter, samt et knippe med tilbehør.

Byløvene sikter seg inn mot to forretter, cheesy fries og betecarpaccio, etterfulgt av to røkte retter, ribbe og pølser.

Les også:Byløvenes beste spiseopplevelser i 2017

Mens vi venter på maten får vi en påminnelse om det unike ved bygget der Smokestack holder hus. Fra lokalet under oss lager en tung bass fra lydsjekken til kveldens konsert på Røverstaden krusninger på toppen av glasset med Tre gamle damer, en belgisk pale ale fra Austmann Bryggeri.

Smokestack holder hus i Røverstaden, kulturhuset som blåser nytt liv i de legendariske lokalene der først Club 7 og senere Sardines holdt hus.

Konseptet virker nær genialt: Et spisested integrert i et kulturhus som på kveldene fylles av mer eller mindre hungrige konsertgjengere. Menyen er vel heller ikke dummeste for et slikt sted, enten gjestene skal videre til klubben i kjelleren, eller til Oslo Konserthus.

Vi snakker om klassisk amerikansk sørstatsmat, fra blant andre Ann Sung-an Lee, som også står bak «Way Down South» på Grünerløkka.

Til forskjell fra «Way Down South» er det lite her som tilsier at det står sørstatsmat på menyen. Stedet er klassisk innredet, det er riktig hyggelig, men føles samtidig som en lettere identitetskrise i møte med den langt røffere menyen, selv om maten på Smokestack er hakket mindre røff, og mer rafinert enn på «Way Down South». Ideen om å servere sørstatsmat er uansett god, men menyen.

Les også:Med Gunnar på G

Maten kommer raskt til bordet. Et godt tegn for et sted som skal lokke til seg folk som skal videre på konsert.

Betecarpaccioen faller i smak fra første tygg, med sine syltede og sprø varianter, blandet med en mild og god hjemmelaget ost.

Stedets «cheesy fries», med en smak av cheddar og lime, kommer toppet med en såkalt «texas caviar», en klassisk blanding fra sørstatene, bestående av bønner, paprika, tomat og løk. Sammen med smaken av lime gjør det at retten føles overraskende lett og frisk. Det er likevel en litt snodig forrett, porsjonen er raus, og minner mer om et tilbehør.

Det tar heller ikke spesielt lang tid før en vennlig servitør kommer med hovedrettene. Begge retter kommer med en lett coleslaw som tilbehør, i begge tilfeller et kjærkomment følge som bidrar til å friske opp to litt ellers tunge retter.

Pølsene av svin og storfe har et godt sting av chili i seg, som balanseres mot en honningsennep. Ribba er glasert med blåbær, og har følge av en fin BBQ-saus. Både ribba og pølsene kommer med en tydelig røyksmak, i rause porsjoner.

Deler av ribba er av det slaget som smelter i munnen, men dessverre trekkes helheten ned av at en betydelig del av det store stykket er blitt litt tørr og hard.

Les også:Operaens solside

Hovedrettene er såpass store at det strengt tatt ikke er behov for tilbehør, vi lot oss likevel friste til å prøve stedets mac and cheese med trøfler. Et absolutt heldig valg for de av oss med kjærlighet til trøfler.

Vi runder av med to desserter, en custard eple og valnøttpai med vaniljeis, og en marshmallow key lime pai, sørstatsklassikeren med røtter i Key West.

Begge er et fint punktum på et samlet sett godt måltid.

Sammen med tre glass øl og to kaffe ender regningen på i overkant av 1.300 kroner.

 

Les flere matanmeldelser fra Byløvene her:

PARK29: Ensom hygge (Dagsavisen+)

NEMESIS: Helt kongekrabbe

MISS SOPHIE:Moden miss

BRUGATA LANDHANDELRI: Landhandlertid