Innflytteren som forandret byen vår

Hva ville Drammen vært uten innvandrerne? Noen vil kanskje trekke på det og mene innvandrere til byen ikke har betydd så mye for utviklingen av Drammen. De burde vite bedre, de burde kjenne byens historie og forstå at i hundrevis av år har folk utenfra strømmet til byen, blitt her og utviklet seg til «ekte» drammensere. Den opprinnelige bybefolkningen var av arbeiderklassen, de stedbundne som hadde begrensede muligheter til å forflytte seg. De etterlot seg ikke så mange synlige spor, det var liten forståelse og interesse for å bevare deres beskjedne husvær eller som noen har sagt: «å stille ut sin armod».

Noen av dem som i forrige århundre (altså 1900-tallet) gjorde sin entre i Drammen, bør ikke glemmes, men fortelles om til nye generasjoner som vokser fram. Også ressurssterke, dyktige mennesker søkte seg hit og ble her resten av livet.

I 1946 ble Per Pihl ansatt som reguleringssjef, senere byplansjef, i Drammen. Den ansettelsen ble en lykke for byen, maken til initiativrikt, allsidig og dyktig menneske skulle en lete lenge etter. Han var ferdig utdannet arkitekt fra Høyskolen i Trondheim i 1929, bare 23 år gammel. En rask hoderegning viser at han hadde noen års yrkeskarriere bak seg før han kom til Drammen. Han arbeidet ett års tid i Nederland, var arkitekt ved Akersbanen/Østensjøbanen og deretter førstearkitekt ved reguleringsvesenet i Oslo. I 1946 kom han altså til Drammen og her ble han i 30 år i stillingen som byplansjef. Han gikk av med pensjon 1976 og døde 1981.

Arnt Ruud, kjent journalist, lokalhistoriker og forfatter av det første «Drammen Byleksikon» (1979) skrev om Per Pihl da han rundet 70 år: «Han var stri, vil mange si, og han kan sikkert ha ergret en hel del mennesker. Hans hovedidé, som han ikke alltid har fått gehør for i de politiske organer, er ikke å tillate en for sterk utnyttelse og rovdrift på naturen og byggefelt­ene. Han har talt for døve ører når det gjelder sikring av friarealer med videre. Vi vil også minne om at det var Per Pihl som i sin tid først reiste kravet om at E-18 og E-76 måtte føres gjennom byen på en slik måte at de ikke rev opp bymiljøet».

Hans virke som forfatter og fremfor alt tegner er nå dessverre lite kjent. Vi vil anbefale våre leser å finne fram til hans barnebøker. En av dem er «Eventyret om Eldorado» som kom allerede i 1944. Det er en spansk/søramerikansk versjon av Espen Askeladd og brødrene hans. Pihl har sin egen versjon av hvordan poteten kom til Europa. Brødrene ville røve gods og inkagull, mens Askeladden nøydde seg med en sekk med knoller, som viste seg å være poteter, den aller største skatten som ble brakt fra Amerika til Europa.

I 1946 kom hans neste barnebok «Eventyrlandet», der han skriver og tegner om Kina og kineserne. Pihl må ha lest sin Marco Polo, han tar med det meste av kinesernes oppfinnelser og hva de dyrket og spiste. Han skriver og tegner om de fryktelige mongolene som erobret Kina, og om muren: det største menneskeskapte byggverk noensinne.

Per Pihls betydeligste verk, som ruver også i ettertiden, er utarbeidelsen av Generalplan for Drammen 1966-1990. Denne generalplanen må være et mønster til etterfølgelse. Uten at vi har spesielle kunnskaper om slike planverk, tror vi at Drammen her kan vise til et arbeid som en virkelig kan være stolte og bekjente av selv nå i ettertid.

Det var i forbindelse med sammenslutningen av Skoger og Drammen til én kommune (januar 1964) at det ble vedtatt å utarbeide en plan for disponer­ingen av byens samlede areal. I mars 1966 valgte bystyret et utvalg som fikk i oppgave å fremme forslag til en generalplan. Fremtidens tidligere redaktør, Johan Kleven, kom med i utvalget. Dette var en meget stor oppgave for byplankontoret å ta på seg.

Likevel lå resultatet ferdig i januar 1968 og var et hefte i stort format der ikke bare fremtiden ble planlagt, men også fortiden, en grundig historisk gjennomgang av områdets og byens utvikling gjennom tidene. Første kartoppslag viser strandlinjene ved 200 og 60 meters kotene, dvs. fra issmeltingstiden for 10-12.000 år siden og inn i eldre steinalder med byens berømte helleristninger (Skogerveien og Åskollen) like over 60 meterskoten. Landet stiger, jordbrukerne finner den beste jorda og gårder med klangfulle navn kommer inn i historien: Brakar, Koparvik, Straum, Fjeld, Hanavald og Hjerpin.

I vikingtiden (ca. 800-1030) var havnivået omtrent som i dag og nye gårder ble dyrket opp: Naustar (Nøsted), Austastadir (Austad), Straumr firir vestan Lidasund (Nedre Strøm), Berskaug, Myre og Landfald på Åssiden. På denne tiden lå det tett med båtnaust på Brakanes. Elva het Drofn, fjorden Drafn: En kan fortape seg i disse gamle navnene: draf betyr avfall, avleiring, drofn, bølge og så videre.

På 1200-tallet seiler de første hollandske koggene inn fjorden, legger til i Kooperwyck (kjøp­ervik) og laster tømmer og annen trelast. Danske sjøfarere ankrer utenfor Brakarneset, de kunne falby hvete, hamp, tøyer og brennevin. Hollenderne betalte bøndene med klingende mynt. Naustene ble til vare- og lagerhus.

På kart etter kart dokumenterer Per Pihl og hans medarbeidere byens utvikling. På 1500-tallet kommer den første tollboden, det offentlige måtte jo sikre seg inntekter fra import og eksport.

Generalplanheftet er på 100 sider og er en glimrende dokumentasjon av byens fortid og fremtid. Fremtiden var den gang tiden etter 1968, nå fortid. Kunne vi ikke ha ønsket oss en nyutgivelse av Pihls generalplan med en ajourført oversikt over hva som har skjedd siden 1968, og hva planene er framover?

Også i sin pensjonstilværelse ble Per Pihl virksom. I 1980 skrev han boken «Troll og tro, dikt og ulikt om Bragd og Brage» for skolevesenet i Drammen. Boken er illustrert av Karin Pihl. Vel verdt å lese også for menigmann og -kvinne.

Vi gir Per Pihl de avsluttende ord, hentet fra hans forord til «Troll og tro»:

«Inne i skogen ligger eldgamle murer og mosegrodde røyser. 
I tussmørket hukrer uglene derinne. Det er som hærskrik fra bygdeborgene. Grav­haugene ligger rolige i måneskinnet. Torsdags-natten flakker skygger omkring, og 
det blinker i skarpslipte økser. Folk har trodd det var spøkelser, men de tok feil i det. De som kom til Valhall går ikke igjen.»