Drammen

Hanna Winsnes‘ salmer fra kjøkkenet

DRAMMEN: Duger det ikke til selskap, kan det bli hverdagsmat, og duger det ikke til det engang, kan tjenerne få, ironiserte Garborg.

Hanna Winsnes portrett. FOTO: NTB SCANPIX

Ingen kvinne med bakgrunn fra og oppvekst i Drammen levde et så utrolig liv som Hanna Strøm, gift og kjent under navnet Winsnes. Hennes foreldre var borgermester Jens Strøm og Karen Plathe, begge av kjente drammensfamilier.

Hanna ble født i revolusjonsåret 1789. Men tro ikke at det påvirket hennes vei i livet; hun ble det borgerlige og kristelige samfunns sterkeste forsvarer. Hun kan knapt ha reflektert det minste over det gamle samfunns urettferdighet, over klassesamfunnet, det store flertall fattige og en selvbevisst overklasse som hadde all makt, i alle fall på jorden. Samfunnet var Guds orden, det var slik Han ville ha det.

Hun mistet sine foreldre tidlig, faren i 1800, da Hanna var 10 år. 12 år gammel flyttet hun med moren til København, men da hun døde i 1805, kom Hanna 16 år gammel i huset til sin søster Petronelle i Drammen. Hun ble husjomfru som det het den gang og styrte husholdningen etter beste evne, en evne som etter hennes egne utsagn på langt nær var tilstrekkelige. Hun savnet en kokebok å holde seg til, sa hun i ettertid.

Hos Petronelles familie ble hun i 12 år, til hun som 28-åring i 1817 ble gift med presten Paul Winsnes. Hun kunne lett blitt det som i gamle dager ble kaldt en «attergløyme», en kvinne som ingen mann ville ha. For Hanna «var ikke noe for øyet», hun var kopparret, skjevrygget og svakelig og endatil har hun fortalt at hun ikke hadde «et lett humør». Det ble vel sagt at presten Winsnes forbarmet seg over denne kvinnen som det så ut som ikke skulle bli gift.

Men Hannas liv ble mer enn travelt i mange år: det ble rene nomade-tilværelsen Winsnesfamilien førte helt fram til den i 1844 slo seg til fast i Vang på Hedemarken, der Paul ble prost og senere stiftsprost i Hamar bispedømme. I de første årene fødte hun sju barn. Familien var kortere eller lengre tid innom først Vang, så Trysil, Hurdal, Nord-Aurdal og Brunlanes før de ble bosatt fast i Vang.

Det var etter disse strevsomme årene at Hannas skrivelyst våknet. Under psevdonymet «Hugo Schwarts» ble hun vår første kvinnelige forfatter med borgerlige dannelsesromaner i en realistisk tradisjon. Titlene høres ut som ukebladromaner: «Grevens datter», «Præstegaarden paa Landet», «Tyrolersangerinden», «Præsten i Särna», osv. Ikke har vi lest disse romanene, men de omtales som sjarmerende, idylliske, preget av tidsånden, gjennomstrømmet av barndomsminnene fra Drammen. Her finner vi Bragernesåsen og den blinkende elv «som slynget seg som et sølvbånd gjennom dalen», de lange gatene med rosenhagene og med havnehagene der bydyrene beitet. I beskrivelsene kan vi kjenne igjen parken på Austad og vandringene i Paradisbakkene. Det var det sunne, jordnære borgerskaps levemåte og kår som Hanna skriver om.

«O, hvor fløi ikke Naalen, og hvor fløi ikke Tiden, hvor deilig var Idyllen og hvor deilig ble den forelæst, og saaledes de mange Søndage indtil de læste i hinandens Hjerter, at de vare skabte til at forenes, og de bleve snart Et».

En idyll, med rene ord!

Kjærlighet og hat likelig og rikelig fordelt, intrigespill, forvekslinger, moral, romantikk, «ekte» drammensere og den gangs innvandrere som med tidas løp ble «ekte» drammensere.

I en klasse for seg står romanen «Aftnerne paa Egelund», en samling fortellinger særlig beregnet på «smaapiger». «Aftnerne...» bygger på minnet fra Austad gård og på minnet om Hannas venninne Trina Cappelen. I 1923 hadde boka kommet i 20.000 eksemplarer.

Om sin litterære virksomhet har Hanna Winsnes selv sagt: «Om mine Arbeider end kunde kaldes umodne, saa kan Ingen sige, at jeg selv var det».

Men det var først og fremst kokeboka som gjorde Hanna berømt: «Lærebog i de forskjelligste Grene af Huusholdningen». Det var storhusholdningens oppskrifter hun presenterte: «Man tager 2 snes Æg» - slik lød det, og skulle noen benytte hennes oppskrifter i vår tid, så må de deles på fem, da kommer en sånn noenlunde ned på dagens nivå.

Både presten Christian Ulrik Sundt og eventyrsamleren Peter Christian Asbjørnsen (de var begge forfattere; Asbjørnsen også kjent for kokeboken «Fornuftigt Madstel» fra 1864) kritiserte Hanna for hennes storslagne og dyre oppskrifter, og særlig for at hun brukte brennevin i sine kaker og desserter.

Men det var Arne Garborg som mest sarkastisk svingte svøpen over Hannas kokebok. Han skildrer hennes kokebok «som en roman». «Det er», skriver han, «en skildring fra de gamle preste- og embedsgaarde, omfattende væsentlige sider af det liv, som der blev ført, egte i tonen som i «Familien paa Gilje». Der er fred, stilhed, idyl, god mad og god samvittighed, julestemninger og søndagsfred. Man tager og man tager, men spørger ikke hvor man tager det fra». «Leilighedsvis ser man indom i drengestuen, hvor folkene æder grød og sild uden at misunde herskabet hverken laksen eller oksestegen. Det leves nemlig godt inde hos herskabet. Det vades i eg, sukker og smør, lader og kjeldere er fulde». «Men Hanna Winsnes er med al sin gode mad ligevel en sparsommelig husmoder. Hun forstaar saa udmerket godt at udnytte alting. Hvad der ikke duer til førsterangsmad, kan bruges til hverdagsmad, og hvad der ikke duer til hverdagsmad engang, bruges til folkene».

Hanna kom i de neste årene med en rekke husholdningsbøker: «Væve-Bog» ( 1850), «For Tjenestepiger» (1851), «For fattige Husmødre» (1857), «Husholdningsbog for tarvelige Familier i By og Bygd» (1862) og «Om husjomfruer» (1877), etter hennes død.

Hannas livsaften ble trist. Vinteren 1869 ble hun rammet av slag, ble betydelig svekket og i de tre årene fram til hun døde, var hun lenket til en stol.

«Provstinde Winsnes var baade fra Hjertets og Aandens Side en rigt begavet Dame», skrev Aftenposten i sin nekrolog. Hennes grav er på Vang kirkegård på Hedemarken.

Hannas mann, Paul Winsnes, overlevde sin kone med mange år og døde først i august 1889 på Nøste i Lier.

I norsk kulturhistorie rager fremdeles to kokebokforfattere over alle andre: Hanna Winsnes (1789 - 1872) og Henriette Schønberg Erken (1863 - 1953) kjent for sin «Store kokebok».