– Et glemt ikon i norsk kunstnerskap

Du har kanskje ikke hørt om henne, årets kunstner på Blaafarveværket. Men ta det med ro, nesten ingen andre visste hvem hun var heller, hun som nå pryder alle vegger i alle rom i to etasjer, på utstillingen «Love story».

– Mathilde Dietrichson (1837-1921) var et glemt ikon i norsk kunstnerskap, sier kurator Sandra Loretzen og kunstfaglig medarbeider Sverre Følstad ved Blaafarveværket.

 Kurator Sandra Lorentzen foran et av Mathilde Dietrichsons iscenesatte malerier. Hun skal ha brukt både modeller, kostymer og rekvisitter som hun malte etter. Foto: Elisabeth Helgeland Wold.

Les også: (+) Ut i vår hage anno 1960 og 70-tallet

Oppdagelsen

Det var på utstillingen «Kvinner ved staffeliet», i 2018, på Oslo Museum at de to så Mathilde Dietrichson for første gang.

– Jeg hadde ikke hørt om henne, men ble umiddelbart fascinert, forteller Lorentzen.

Bildet viste Dietrichsons «Selvportrett» fra 1865.

– Bildet viser en selvbevisst ung kvinne og blikket hennes dro oss nærmere. Vi ønsket å vite mer om denne personen, hvem var hun?

Sandra Lorentzen og Sverre Følstad foran tre selvportretter, nesten som kvinne i tre stadier. Kunstneren som ung, middelaldrende og gammel. Foto: Elisabeth Helgeland Wold.

Mathilde Dietrichson er interessant både som kunstner og som kvinne, konstaterer Lorenzen, og fortsetter; – Det var ikke vanlig å ha barn og jobbe som hun gjorde, hun var dessuten den første kvinnelige maler som tok en formell kunstutdanning.

Og ved hjelp av dagbøker og folks bidrag til å finne verk av kunstneren, har de funnet Mathilde Dietrichson – både kunstneren og personen.

Les også: (+) 766 kunstnere søkte om å få stille ut her i sommer – kun 26 ble valgt

Mathilde Dietrichson var født i Christiania og vokste opp i Trondheim og på Kongsberg. Fra ung alder viste hun en sterk lidenskap for å tegne og male. Som 16-åring begynte hun med tegnetimer hos David Arnesen i Christiania.

– Både Adolf Tiedeman og Camilla Collett oppmuntret henne til å ta videre studier i Düsseldorf, og etter det gikk ferden til både Stockholm og München. Hun utforsket stadig nye teknikker, som modellering og kunsthåndverk, og fortsatte å studere under utenlandsreiser, forteller Lorentzen og fortsetter: – Hun levde side om side med ektemannen Lorentz Dietrichson, som var kunsthistoriker og forfatter, og den første professoren i kunsthistorie i Norge. Men hun hadde sitt selvstendige kunstnerskap.

– Mathildes atelier var til og med større enn mannens kontor, påpeker Sverre Følstad.

Dette bildet er malt på Skogkloster slott utenfor Stockholm, forteller Følstad. Foto: Elisabeth Helgeland Wold.

Les også: – Dette er en kunstner vi vil vite mer om

Ut i verden

Ekteparet Dietrichson er i sentrum av verden, med mange utenlandsreiser, blant annet til Düsseldorf, som var verdens viktigste kunstby. Der fridde Lorentz til Mathilde – på Hans Gudes veranda.

Sandra Lorentzen forteller om en allsidig kunstner og en spennende person. Blant annet at Mathilde iscenesetter det hun skal male, hun bruker modeller, får sydd kostymer og finner rekvisitter, hun er nøye på hvor ting er plassert.

– Ekteparet Dietrichson skrev brev, og hadde åpenbart en humoristisk sans. I alle brevene tegnet de inn en katt, og hjemmet deres i Uranienborg terrasse kalte de for «Puselund». Men jeg tror ikke de hadde noen katt, ler Lorentzen.

Detalj fra «Sigarrøykende gutter», 1877. Også i hennes bilder kom Mathilde Dietrichsons humor til syne. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Les også: Lilleheie med egen TV-aksjon for barna i Moria

Kvinnen i sentrum

Dietrichson ønsket å fremme kvinnen. Vi ser det godt i «Ophelia», som Mathilde maler når hun er 29 år.

– Hun gjør Ophelia til sin, sier Følstad og legger til:

– Kvinnene er subjekter i hennes kunst, ikke objekter.

– I tidlige år, ser vi at Dietrichson var opptatt av Rubens og Rembrant, og som Rembrant trekker hun menneskene helt fram i bildeflaten – hun fremhever møte mellom dem, forteller Lorentzen.

Mathilde Dietrichsons kunstneriske endring er tydelig og interessant og følge. Etter hvert gikk hun over til å male friere, og med andre motiver. Hun malte med lettere strøk og lysere farger, og hun malte ofte et motiv i flere versjoner.

Dietrichson var mangesidig, og i tillegg til oljemalerier og akvareller, lagde hun keramikk og malte skjermbrett. Et av skjermbrettene på utstillingen er utlånt fra Slottet, og har en massiv innramming med ornamentikk og detaljerte utskjæringer, som Dietrichson selv har stått for, i samarbeid med snekker.

Et av Dietrichsons mange skjermbrett. Dette er til daglig oppbevart i magasinet på Slottet, og sto i sin tid på kontoret til kunstnerens ektemann. Foto: Elisabeth Helgeland Wold.

– Dette skjermbrettet hadde ektemannen på sitt kontor, forteller Lorentzen.

I annen etasje på utstillingslokalet, finner vi rommet hvor temaet er ekteparet Dietrichsons tid i Uranienborg terrasse i Oslo. Foruten skjermbrettet på Lorentz kontor, finnes flere malerier som viser deres hjem, og som er malt her.

Et av de siste rommene på årets utstilling viser åtte forskjellige paneler til et skjermbrett. Dette ble solgt for 20 år siden, som et verk av en ukjent kvinne.

– Vi har funnet ut at de åtte panelene hører sammen, og satt dem i rett rekkefølge. Ut ifra dagbøkene til Dietrichson ser man sammenheng, der det vises et stilleben med innhold som fisk, frukt og grønnsaker, skriver hun « ... Malte kokte poteter».

 Italiarommet. Dietrichson elsket italiensk kunst og arkitektur. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Mathilde Dietrichson fortsatte sine reiser med ektemannen, og de var ofte borte i et år av gangen. Spesielt Italia var et av hennes yndlingssteder, og hun var veldig opptatt av italiensk kunst og arkitektur.

På spørsmål hva de vil trekke fram som helt spesielt med Mathilde Dietrichson, svarer Sandra Lorentzen:

– Hennes fortellerevne, hun er klar som formidler. Hvert bilde har en historie, som vi som tilskuere kan sette oss inn i. Og hun har interesse i å se det menneskelige liv.

Sverre Følstad svarer;

– Og man trenger ikke en mannlig målestokk for å speile hennes kunst.

Tone Sinding Steinsvik med Mia, Sverre Følstad og Sandra Lorentzen ønsker velkommen til årets, litt forsinkede, utstilling. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Les også: (+) – Natteravner og politi er ikke nok