Nyheter

Ut i vår hage anno 1960 og 70-tallet

Grønne plommer, smugrøyking og en stjålet prydstein – barndommens hagelykke var innholdsrik.

Bilde 1 av 7

Hagene før i tida var større enn dagens. Ikke bare fordi man som liten opplever at alt er stort. Men før fortetting av gamle eplehager, før nye og moderne tomter ble anlagt, var hagene større og ofte mer innholdsrike. Det var frukttrær, blomster og villnis – mye mer enn nå. Bier og humler og andre insekter levde sine glade dager i hagene våre, det var nok av mat og steder å legge egg.

Les også: Denne statuen skapte så mye harme at nazistene kastet den i elva (+)

Men så ble hagene seksjonert og delt opp. Folk fant ut at om de solgte en del av tomta, kunne man tjene en solid slant. Mange var fristet. Svømmebasseng og garasjer, høye murer og asfalt overtok mange steder etter ripsbusker og plommetrær, og i tillegg ble det bygget nye, store hus på det som en gang hadde vært en mangfoldig og deilig hage. Men heldigvis, ikke alle har falt for fortettings-fristelsen.

Saken fortsetter under bildet.

På terrassen mellom plommetrær og blomsterbed. Herfra kunne vi se langt utover Drammensfjorden.

På terrassen mellom plommetrær og blomsterbed. Herfra kunne vi se langt utover Drammensfjorden.

I min barndom var vi mange heldige unger som fikk vokse opp blant frukttrær og syriner. Vi hadde epletrær, plommer og solbærbusker. Det staseste var de grønne plommene. De så ut som kart, enda de var modne, og smakte som ingen andres. Vi hadde gule også, men de var nesten kjedelige i forhold. To plommetrær hadde vi, et på hver side av terrassen. De var nok like gamle som huset – fra 1931.

Les også: Gjemsel og lekser på kirkegården (+)

Nesten alle hadde hager, og noen var mer spennende enn andres. Hos en av kameratene hadde de kanon på terrassen og et gjengrodd basseng. Vi drømte om vann og svømmeturer, men det ble likevel spennende. Vi smugrøykte. Der nede i det gjengrodde bassenget kunne ingen se oss, og en pakke hjemmestjålet Rothmans var vår største hemmelighet.

Men vi visste om noen som hadde svømmebasseng – med vann. En gang ble jeg med en venninne opp dit for å se. Vi hadde jo håpet å bli bedt oppi, men måtte nøye oss med å stå på det tørre gresset utenfor å se. Jeg kan huske suget etter et bad i det blå bassenget, så gøy det skulle vært! Men vi ble bare stående der bak det høye gjerdet helt til vi etter hvert mistet både håp og tålmodighet. Jenta med bassenget kunne seile sin egen sjø – vi dro.

Les også: Glimt fra hverdagen i Drammen gjennom 70 år

Vi så ikke så mye til henne ellers, så det var vel egentlig greit at ikke alle bydelens unger fikk innpass og plass i jentas flotte utebad. Men det var andre steder og andre basseng. Av og til var det nok bare å drømme seg bort, bare å se et basseng kunne liksom holde. Vi kikka inn bak buskene til det store, hvite huset med grønne skodder, der inne kunne vi skimte at det glitret i blått. Men det var best å holde seg unna, de hadde så mange hunder der, som bjeffet om vi nærmet oss.

Saken fortsetter under bildet.

Terrassevegge bugnet av blomster, og min mor elsket spesielt prestekragene.

Terrassevegge bugnet av blomster, og min mor elsket spesielt prestekragene.

Et annet sted derimot fikk vi både se og røre. Rettere sagt svømme. Barnevakt-hushjelpen til en venninne kjente noen som hadde svømmebasseng på terrassen, og vi ble invitert på svømmetur der. For en glede, og for en snill barnevakt som mente at vi fortjente et bad bak blankbeiset gjerde og høye tujaer. Men det var flere ting enn basseng som gjorde oss glade. Heldigvis.

De fleste hagene fikk nøye seg med fuglebad, eller en og annen sølepytt etter regnet. Vi hadde sandkasser og huskestativ, noen hadde til og med en liten fotballbane eller et basket stativ på garasjeveggen. Vår hage var en blandingshage, det vil si noe var oppbygget terrasse, og resten var naturhage med små plener innimellom hvor det vokste epletrær og bærbusker. Med andre ord – en perfekt hage å boltre seg på.

Les også: Industrigründeren fra Drammen trosset Kongen med 17-mai-stunt

Hagen kunne også være gravplass for døde dyr, kanskje en død fugl eller mus. Da vi fant katten til min venninne påkjørt og død i grøftekanten i Løkkebergveien, kom hagen igjen til nytte. Det ble høytidelig begravelse, nederst i min venninnes vakre hage. Under en syrinbusk, ved det hvite stakittgjerdet skulle Cirkeline få sin evige hvile. Min venninnes gode far gravde et dypt hull i bakken, vi la blomster nedi, så det skulle være mykt og vakkert. Rundt sto vi mange av barna i gata, og da min venninne og hennes lillebror fikk klappe pusekatten sin en siste gang, rant det mange tårer. Vi gikk hjemover med bøyd hode den ettermiddagen. Min lillebror bemerket noen fine pryd-steiner i nabohagen, jo da de var fine, de. Spesielt én av steinene skilte seg ut – den var hvit og stor.

Les også: Spiralen – en verdenssensasjon i Drammen

Etter middag forsvant min lillebror. Og da vi kikket ut av vinduet, så vi han sykle i full fart opp til naboen, parkerte sin trehjulssykkel utenfor, og klatret over gjerdet. Da han kom ut fra hagen igjen, denne gangen gjennom porten, bar han på noe veldig tungt – den fine stenen! Han la den på lasteplanet på trehjulssykkelen og syklet raskt oppover veien, mot våre sørgende venners hage. Og der ble den store, hvite stenen lagt.

Min lillebror syntes at katten til våre venner fortjente en flott gravstein.

Mer fra Dagsavisen