Hun fikk Norges største poesipris fredag

Det var Cecilie Løveid (68) som fredag kveld fikk tildelt Triztan Vindtorn poesipris 2020. Men i stedet for i den årvisse festforestillingen som har vært holdt i Drammens teater og Drammensbiblioteket, ble den på grunn av koronaviruset publisert på livestrømmen KulturAid Drammen – mens prisvinneren selv satt hjemme i Bergen.

LES OGSÅ: Må droppe festforestilling – slik deler Drammen ut Norges største poesipris Triztan Vindtorn-prisen

Derfor får Dagsavisen Fremtiden snakke med henne på telefon, før hun engang har rukket å dele nyheten med sine egne døtre.

Gratulerer! Du har fått mange store priser gjennom et langt forfatterliv. Hva betyr akkurat denne for deg?

– Den sender meg tilbak til 80-tallet, Stuntpoetene og Kjell Erik Vindtorn, som han het før han ble Triztan. Jeg blir litt mimrete om denne tiden. Jeg tlhørte egentlig en litt eldre generasjon enn dem, men en gang hyllet de meg ved å henge et banner med fornavnet mitt på Løveid Sluser i Telemarkskanalen. Sånn ble de en stund hetende «Cecilie Løveid sluser». Jeg visste ingenting om det, de dukket bare opp – det var sånn de opererte.

Kjente du Vindtorn, og hvilket forhold har du til hans forfatterskap?

– Jeg har alltid syntes det var steike rart. Å være en så hårdnakket surrealist, så seint i det tyvende århundre... det er merkelig å lese. Jeg kjente ham littegrann, og har vært på besøk hos ham. Han var flink med teater, og en spennende fyr. Veldig gøyal. Best husker jeg ham nok fra strøket rundt Det norske teateret, der han jobbet. De bodde jo nærmest ute, de. Det er noe med teater og så mye adrenalin. Men det var jo en mannsverden – jeg var ikke så mye ute på livet, som de var.

Vi som har vokst opp her, husker ham som en utelivsprofil i Drammen også.

– Jeg har ikke så mange minner derfra, selv om faren min er fra Drammen; farmoren min giftet seg og fikk etternavnet Løveid der. Men jeg kjenner byens skrå bredder – jeg var i det gamle teateret på turné på 70-tallet.

Susanne Kaluza: Det er bare å gønne på

Tjente pengene på teater

Cecilie Løveid er kjent som  en av landets mest spilte samtidsdramatikere, og regnes som en av de betydeligste lyrikerne i norsk litteratur. Ved siden av Jon Fosse er hun den norske dramatiker som i samtiden er blitt mest spilt i utlandet. Løveid har mottatt mange priser, senest Brageprisen og Kritikerprisen i 2017.

Juryen trekker fram at har skrevet poesi som regissører har satt på scenen som om det var dramatikk, og skrevet dramatikk som blir kalt poesi. For henne er det meste tekst.

Flere enn de som har lest deg som dikter, har kanskje hørt skuespill av deg på radio eller på scenen. Hva er den viktigste forskjellen mellom lyrikk og dramatikk egentlig, hvis det er noen?

– Jeg har aldri tenkt på meg selv som lyriker, selv om jeg jo har alltid skrevet dikt. Det faglige for meg er teateret, der jeg har jobbet praktisk og med alt mulig, og der jeg har tjent penger. Men poesien og teateret går hånd i hånd, de stammer begge fra urmennesket. De andre genrene springer ut fra disse, og de henger  sammen.

LES OGSÅ: Rom med utsikt, vask og veranda

Reiste med Frostenson og «Kulturprofilen»

Mens Løveid har vært godt kjent i litterære kretser, har hun aldri oppnådd en så framskutt posisjon i Norge, som det en svensk lyriker og forfatter som er blitt sammenlignet med henne fikk i sitt hjemland. Dikteren og dramatikeren Katarina Frostenson satt inntil i fjor i Det Svenske Akademin, til hun etter sterkt press trakk seg i mai i fjor etter et oppgjør og avsløringer av hennes mann, «Kulturprofilen» Jean Claude Arnaud, som dokumentert i Matilda Gustavssons artikler og bok «Klubben», som handler om et kunstmiljø rundt undergrunnsscenen Forum i Stockholm, som i mange år ble drevet av Frostenson og hennes mann. Arnaud ble i 2018 dømt til to år og seks måneders fengsel for to voldtekter av en kvinne i 2011, og dommen ble stadfestet av svensk Høyesterett i fjor.

– Jeg har ikke vært på Forum selv, men kjenner veldig mange som har vært i den kretsen dette handler om. Og jeg har vært ut og reist med Katarina og Jean Claude, og blitt litt kjent med ham, mest da gjennom henne, sier Løveid.

Hva tenker du om det som er kommet fram om dette paret og miljøet, etter #metoo-bevegelsen?

– Det har vært kjempespennende og helt forferdelig på en gang. Jeg har tenkt mye på henne, og på hva slags liv hun egentlig må ha levd, om hva hun visste og ikke visste. I mye at det hun skriver kommer det jo fram kraftige emosjonelle dragkamper mellom linjene – også om manns- og kvinneroller.

Leser du de tekstene med andre øyne enn før?

– Jeg synes det rimer at hun ikke er uvitende, men får også sympati for henne. At hun lever i fornektelse på et vis. I det hun har skrevet i senere tid, avfeier hun det jo, som maktspill og et slags kupp, som noe bagatellmessig som blir en forfølgelse av dem to. Men jeg tror heller ikke at dette bare har vært noe som har foregått i miljøet rundt Svenska Akademin.

Mange av dem Gustavsson intervjuer, har jo aldri gjort noe med historiene sine tidligere, men kanskje akseptert at det er sånt man bare må leve med. Tenker du at det har hengt mest sammen med tiden, eller med miljøet?

– Flere av kvinnene sier de ble med for ikke å bli stemplet som snerpete. Det er interessant. Man lever litt i selvbedrag, og få ser nok seg selv som en som blir utnyttet. Jeg tror det alltid har vært elementer av sånne ting, jeg –  kjønn og makt er en urgammel figur.

Hva med ditt eget liv, har du sett på erfaringer med et nytt blikk etter #metoo?

– Klart jeg har opplevd sånt, og at de mekanismene har spilt inn. Det har jo vært menn i de fleste ledende posisjonene. Sitter det en norgesberømt teaterregissør der,  har han selvsagt en utvidet makt, mer enn en vanlig mann. Og vi vet at kvinner som vil skape noe, har veldig vanskelig for å komme i posisjon. Du kan ikke være en av gutta, det er umulig. På vennskapbasis, ja, kanskje – men ikke på den måten de lever, i sånne kretser.

LES OGSÅ: Frostenson og Danius går - nå kan hva som helst skje med Svenska Akademin

Stolt av forlaget

Underveis i sendingen ble det spilt av et dikt Løveid selv hadde lest inn på forhånd, og hun må vente til en senere anledning med å få komme tilbake til Drammen, siden prisen i år ikke kunne overrekkes fysisk.

– Det er kjempehyggelig at de lager noe rundt det, nå. Ellers lå det jo an til å bli helt flatt og ikke noe gøy. Prisen er en begivenhet og den legges merke til. Jeg må også si hvor stolt jeg er over forlaget mitt Kolon, som får prisen igjen. Tone Hødnebø fikk den jo i 2018.

Det er kanskje ikke så annerledes å motta en pris alene enn å skrive alene, når alt kommer til alt?

– For meg er det helt normalt å være alene. Man må ha et hav av tid og rom for å skrive. Det er det filosofiske elementet i det. Det er det.

Les hele jurybegrunnelsen her:

En menneskekø snodde seg ti ganger rundt Neue Nationalgallerie

da bildene kom til Berlin

Gerhard Richters Baader-Meinhof-malerier,

femten i tallet, basert på fotografier, i høflig henging hang hengt.

Det så ut som om køen ville løfte huset.

Jeg ville se Gudrun.

Å være nær og rammes inn, å være nær og rammes.

Slik startar eit dikt av vinnaren av Vindtornprisen 2020. Diktsamlinga er frå 2017 og peiker både attover og framover i kunstnarskapet. Poeten har bakgrunn frå biletkunsten, er ein biletsterk poet, og har alltid skapt skjønnlitteratur i proff leik med andre fag, som biletkunst og dramatikk. Hen har skrive poesi som regissørar har satt på scena som om det var dramatikk, og skriv dramatikk som blir kalla poesi.

Vinnaren menneskeleggjer Lorcas velbrukte line: theatre is poetry performed standing.

For først kom poesien. Diktaren var diktar frå sekstenårsalderen. Då skreiv hen eit brev til Jan Erik Vold: «Jeg skriver dikt. Hva er et dikt?»

Det var som sekstenåring at hen skreiv sin første litterære hit.

Det var på bussen heim til mora:

MOR

hun sitter på bussen

etter å ha kjøpt levende

fisk og gressløk

nå skal hun hjem til

potetene og det smeltende

smøret

Diktaren blei ikkje ein one hit wonder, men publiserte dikt i Vinduet og i Profil før hen fylte nitten. Hen vart adoptert av kunstmiljøet, var ein av profilgenerasjonen. Unge kvinner og menn på den tida kjente til diktaren før hen debuterte. Då debuten Most kom i 1972 var det mange som var familiære med den no umiskjennelege røysta.

Tone min mor kommer stor, kommer og kysser meg og hvisker om gull og perler. () ser inn i øynene. Snart må jeg ha melk. Ser opp i telefontråder, flyvende insekt. Brister i gråt når fluen kommer.

Most kunne blitt kalla musikk, lyrikk. Likevel har denne boka, så vel som dei neste fem, eit prosaliknade oppsett: linene går frå venstre til høgre og begge margane er jamne. Men dei fleste vil kalle også denne prosalyriske delen av forfattarskapet for poesi.

Vi sa tekst, sa diktaren sjølv. Hen og mange i Profil-gjengen brukte ikkje poesi- eller prosanemninga. Ikkje om Tenk om isen skulle komme (1974), ikkje om Alltid skyer over Askøy – (1976), ikkje om Mørkets muligheter – (1976) eller om Fanget villrose – (1977)

Etter dei fem bøkene med tekstar kom sjetteboka Sug og blir ein moderne klassikar.

Sidan kjem prisvinnande tekstar for scene og radioteater. Og fleire bøker. I alt over tretti verk, i fleire disiplinar og sjangrar, som har gitt hen prisar som Prix Italia, Gyldendalprisen, Brageprisen og Kritikerprisen.

Kva er det som gjer diktaren så god, uansett kunstform?

Som ein slags samlar med snert, kunne ein seie at forfattaren framstår i dikta sine. Det hen byggjer poesien sin frå er ting, kunstverk, historiske og litterære figurar. I eit intervju har hen kalla dikta sine for tekstskulpturar.

Historiske kvinner er ein tematisk byggestein i forfattarskapet. Prisvinnaren har ein forkjærleik for Salome, Marie Curie, og dei som finst mellom desse kvinnene. Ho skriv både kritisk og lengtande om plassen som blir kvinner til del i historia, i kjærleiken, i attrået, i kunsten. Ho flettar ofte desse sammen, som i diktet som eg las ifrå om Gudrun Enssli. Poeten diskuterer framfor alt kunst sin nærleik til historia. At terroisten Gudrun blei målaren Gerhards muse høyrer òg med her.

På eitt plan reiser prisvinnaren sine dikt alltid kvinnene hun skriv om opp. Men dei føyer seg likevel ikkje etter avsondra idear om kva som er kvinneleg eller feminstisk. Snarere opnar ho eit større rom rundt kvinnene hen diktar om. Mange slags attrå og lengslar eksisterer på same tid. Som det heiter i diktet «Madonnaskolen»: «Den ene dagen rider Madonnaen imot oss, en annen dag rider hun fra oss, men tredje dagen ser man bare blomstereng.»

I all tekst - i dikta, sceneverka, sjølv eigentleg daglegdags samtale, i replikkar gjengitt av journalistar, inviterer prisvinnaren lesarar inn til eit unikt univers, altså språket sitt. Nokon skildrar rommet hennar mjukt, andre kvasst, vi synest at det er kvasst og mjukt på same tid.

Trass det vide tilfanget, er vinnarens tekstar - uansett sjanger - gjenkjennbar som nettopp hennar. Kollegaen Steinar Opstad har skrive at dikta er «genuint teatralske, fulle av fakter og overspill, ironisk distanse og inderlig katteaktig hengivenhet på en gang». Ordet fandenivoldsk er kanskje blant dei mest dekkande for tonen hennar. Ho er defintivt tildelt ein god del av den nådegåva som ein kallar frekkskap. Ho er frekk med snert. Den lune humoren har blitt tydeligare i dei nyare samlingane. Det er vanskelegare å finne meir vittige plattheiter i norsk samtidspoesi! Komikken er særleg tydeleg i samlinga Flytterester (2012), med desse linene: «vi kan alle gjøre feil/skjære for tynne skiver av livets pølse/sa flyttemannen».

Det er noko inkluderande i det å finne sin eigen form og sitt eige språk innanfor rammene av lyrikken. I ei tid der det lyriske formspråket og la ein seie den lyriske haldninga er under press, er dette viktig.

Dette er eit viktig forfattarskap av den grunnen, på grunn av motiva og tema, og at ho er nysgjerrig og forskande: Kva vil det seie å vere menneske i sin eigen tid? For å leike er å vere nysgjerrig. Det er ein grunnleggande føresetnad for openheit og forståing. Prisvinnaren løftar fram poesien sin mulegheit til å sjå verda som ein open plass. Via dikta hennar kan ein sjå omverda som mangfald og mulegheiter. Det er kanskje språket sin viktigste oppgåve.

Prisvinnaren bruker språket til å utforske den store kunsten og dei små kvardagslege syslene. Når komiteen har lese dikta hennar, har vi revurdert eigne verdsbilde. Revidere gjer vi òg bildet av historiske kvinner, samt kunsten, iblant i eitt, som i diktet om Gudrun:

Først jugendbildnis, et maleri av et barn,

bare et barn,

i hvert fall en svært ung Ulrike Meinhof.

Hun kunne vært meg, da jeg hadde

grønn ruskinnskåpe.

Mirakelkommisjonen arbeider.

Noen prøver å trykke leppene mot bildet.

Frå «Gerhard Richter, 18. oktober, 1977, 1988. Olje på lerret, 15 malerier - Noen av 18. oktobermaleriene» i samlinga Vandreutstillinger (2017), som vant Kritikerprisen og Brageprisen.

Forfattaren, Cecilie Løveid, får Vindtornprisen 2020.

Med helsing juryen for Triztan Vindtorn Poesipris;

Birgit Hatlehol, Carina Beddari, Fredrik Høyer, Mette Karlsvik og Ragnar Hovland