Rom med utsikt, vask og veranda

For tida er vi stuet sammen mange folk på få, og kanskje små rom. Her er minner fra mitt barneværelse, omtrent på størrelse med en liten toroms.

Om det var tanker eller rot som fløt mest på rommet mitt, er ikke godt å si. Men det å ha et eget var vidunderlig. Et rom hvor du kan trekke deg tilbake, være i fred for omgivelser, folk og støy. Kjenn litt på det. Akkurat nå som vi må klumpe oss sammen – mange på relativt liten plass.

Det medfører store prøvelser for enkelte, i alle fall når dagene går med hjemmekontor og karantene og når sola steiker og ungene griner. Mange har ikke sitt eget rom å krype inn på, verken nå eller i «sivil tid».

Mange av oss var heldige å ha et eget soverom i oppveksten. Men jeg husker det var noen som måtte dele rom med søsken, uten at det var noen katastrofe. Faktisk kunne jeg nesten bli litt misunnelig på skolevenninner som delte rom med eldre søstre.

Gleden var derfor stor når jeg flytta inn på storesøsters rom – hushjelpen fikk mitt. Det hadde vask og veranda, og sånn sett kanskje husets fineste. Jeg kæmpa inne hos henne i et par, tre år, til min store glede, og til hennes fortvilelse. Jeg elsket sosialt samvær, mens hun helst ville ha rommet sitt for seg selv. Det toppet seg nok for henne da jeg gikk i søvne, og spesielt den natten da jeg tissa i papirkurven under skrivebordet. Jeg trodde det var do.

Men før og etter perioden med hushjelper som bodde hos oss, og jeg på rommet til søster, hadde jeg mitt eget rom. På bildet sitter jeg så stolt i kurvstolen på rommet mitt. Pappa hadde nettopp skrudd sammen min store, nye seng, så jeg regner med at han var minst like stolt. (Stolen ble forresten etter hvert pus sin, i kjellergangen der han fikk sitt rom).

Jeg var den eneste i vårt hus som hadde vask på soverommet mitt. Blant vennene var det én annen som også kunne pusse tenner på sitt eget rom, men han bodde til gjengjeld såpass standsmessig, at han egentlig ikke kan regnes med. Vasken min var original fra huset sto ferdig i 1931, og hadde en kran for kaldt og en for varmt vann. Og her måtte man være obs. Det kalde var iskaldt og det varme kunne skålde av hud og hår om man ikke passet på. Men så hadde vi den svarte proppen med perlesnor til å sette i, og da kunne man vaske hender i passelig temperert vann.

Mamma og pappa fortalte at sprinkelsenga sto ved siden av vasken da jeg var baby. En gang mamma kom inn på rommet etter formiddagsluren min, satt jeg oppi vasken. Hun hadde blitt livredd, tenk om jeg hadde klart å skru på krana med varmt vann. Heldigvis hadde jeg ikke det, men hun undrer seg til dags dato på hvordan jeg greide å komme meg opp i vasken fra en sprinkelseng, og dette var lenge før jeg kunne gå! Jeg kan dessverre ikke svare på det.

Fra mitt rom hadde jeg suveren utsikt til noen av naboene og omgivelsene rundt. Jeg kunne se opp mot barnehagen på Løkkebergene og opp til hyggelige Werner og hans vakre hage. Det morsomste var å se på hvis Lars og hans søsken måtte hjelpe til i kjøkkenhagen som lå ned mot vår gate. De snakket islandsk og hvis jeg forsiktig åpnet vinduet kunne jeg høre dem. Ikke at jeg forsto noe, men det var så gøy å høre et annet språk. Og så kunne jeg sitte der bak gardina og luske, mens de måtte luke i kjøkkenhagen.

Veggene på rommet mitt var gråblå, småmønstret glassfiberstrie, og på gulvet var det et sennepsgult gulvbelegg. Av og til kom mutter'n med vaskebøtte og langkost og skulle bone gulvet. Enten måtte jeg stå opp med én gang, eller så måtte jeg tilbringe de neste timene i senga, bonemiddelet måtte tørke. Det luktet vondt, men rent, og man kunne speile seg i gulvet etterpå. Jeg var likevel grønn av misunnelse da min søster fikk oransje teppefliser på sitt rom.

Vegg-til-vegg-teppe var jo drømmen. Men det var det ingen som hadde, unntatt de voksne. Både mutter'n og fatter'n og flere andre foreldre hadde det. Foreldrene til Kristin hadde til og med TV på soverommet sitt, men det var også eneste TV-en de hadde, så der satt hele horder med unger om vi var der klokka 18, når det var Barne-TV-tid.

Jeg hadde egen veranda på rommet mitt, og fra den kunne jeg se hele verden. I alle fall føltes det sånn. Gjennom bjørkene til naboen kunne jeg se ned til Holmen, og av og til lyste bilbåten Nosak opp hele området med sitt knall oransje, enorme skrog. Jeg kunne se Punkthuset og Kobbervik gård, Tangen kirke, blokkene på Pettersløkka og slippen med den karakteristiske røde tørrdokken. Jeg så hele Drammensfjorden med store og små båter, jeg så National Industri, og den store sølvfarga oljetanken med påskrift Shell.

Jeg så ned til Brakerøyabanen med «Nationalbrakka» på langsiden, og jeg kunne se bandykamper i flomlys og bilkø på motorveibrua. Jeg kunne se over til Strømsøsiden med Haukåsbakken som lyste på mørke vinterkvelder. Hvis jeg la meg sent, og skulle trekke ned rullegardinen på min verandadør, hendte det at jeg så over på Haukås akkurat idet de skrudde av flomlyset.

På verandaen var det supert å være, enten alene eller med venninner. Jeg hadde en solseng-madrass vi kunne sitte eller ligge på, og rundt verandaen var det et tett gjerde, i typisk funkisstil – ingen kunne se oss. Verandaen ble også etter hvert et yndet sted å smugrøyke, det var jo ingen lukt der ute i det fri. Det har blitt ledd og grått og skravla, spist godteri og drukket vin på min veranda, og det har blitt stumpa mange Prince Mild i takpapp-belegget på gulvet der.

Av og til kan vi mimre om ungdomsårene i våre ukentlige telefonsamtaler, min venninne og jeg, og plutselig er vi tilbake på rommet og verandaen for snart 40 år siden.