Av Unni Helland, spaltist i Dagsavisen Fremtiden
«Jo mere vi er sammen, er sammen, er sammen.
Jo mere vi er sammen, jo gladere blir vi.
For dine venner er mine venner,
og mine venner er dine venner.
Jo mere vi er sammen, jo gladere blir vi.»
Dette er ordene i en kjent barnesang. Gode ord. Kloke ord. Sanne ord.
Vi har nylig hatt diskusjoner i media om såkalte muslimske SFO-er. Dette etterskoletilbudet med tilbud om overnatting tilbys av Det Islamske Kultursenter flere steder på Østlandet. (Aftenposten 2. november 2019).
Første gang dette tilbudet ble skrevet om i Drammens Tidende, var i 2002: «Flere titalls barn i Det Islamske Kultursenter bor, spiser og sover regelmessig i trossamfunnets forsamlingshus. I inntil 10-12 dager i strekk har barn blitt internert til bønn, koranlesning og streng disiplin.»
Fire år senere besøkte Drammens Tidende den muslimske SFO-en: «I dette menighetshuset tilbringer tyrkiske gutter store deler av døgnet, opptil sju dager i uken.»
Stortingsrepresentantene Arne Nævra, Freddy André Øvstegård og Karin Andersen (alle fra SV) har nylig foreslått i Stortinget at regjeringen utreder hvilke lovendringer som må til for å kunne forby at religiøse trosretninger og organisasjoner tilbyr aktiviteter som kan medføre negativ sosial kontroll og segregering av barn og unge uten at det gis innsyn i hva som foregår.
Nævra presiserer at forslaget handler om å få et lovverk som skal forhindre indoktrinering av barn uansett hvilke trossamfunn foreldrene måtte tilhøre.
Les også: Vil ha kontroll på islamsk overnattings-SFO
Jeg klapper for dette forslaget. Jeg husker godt striden i Drammen i 2002 og 2006. Dette er selvfølgelig et segregerende tilbud. Men så må vi ikke glemme andre trossamfunn og deres segregerende holdninger og tiltak.
Som lærer opplevde jeg at det slett ikke var barn av muslimer som ble holdt borte fra fellesmarkeringer. Nei, verst i så måte var utvilsomt Jehovas Vitner.
Mange husker sikkert saken i 2011 om nisseluenekt på en avslutning på Øren skole i Drammen. Dessuten ble samlingen før jul omdøpt fra juleavslutning til vintermarkering. Straks fikk muslimene skylden. Det ble storm i media. Saken var bare den at det var for å ivareta barn av Jehovas Vitner at dette ble gjort.
Det samme gjaldt saken i Seljord nå sist jul. Ifølge Telemarksavisa ble ord med jul i erstattet med andre ord, for eksempel ble juleball til skoleball og julemat til tradisjonsmat. Muslimer fikk nok en gang skylda, men også der var bakgrunnen at barn av Jehovas Vitner skulle kunne være med.
Jehovas Vitner har ca. 11.000 medlemmer i Norge, ifølge Filter Nyheter. Medlemmer av trossamfunnet regner seg som kristne, men feirer ikke jul, påske eller andre høytider. De feirer heller ikke bursdager. I min 44 år lange tid som lærer ved Fjell skole i Drammen, den skolen i byen som har flest elever med innvandrerbakgrunn, har jeg både hatt barn fra muslimske hjem og barn fra hjem hvor foreldrene tilhører Jehovas Vitner.
Jeg er ikke i tvil om hvor det er mest isolerende å vokse opp. I den siste klassen min med 24 elever hadde 21 muslimsk bakgrunn. 19 av de 21 muslimske foreldreparene valgte å sende barna til skolegudstjeneste i kirken i stedet for å delta på skolens alternative opplegg.
Ingen av elevene jeg har hatt med bakgrunn fra Jehovas Vitner har fått være med i kirken.
Les også: Deilig er jorden?
Og så vil jeg fortelle om ei jente jeg velger å kalle Lise. Det er selvfølgelig ikke hennes egentlige navn. Lise har foreldre som tilhører Jehovas Vitner. Lise fikk aldri gå i bursdagsselskaper.
Hun fikk ikke feire høytider, ikke en gang 17. mai. Fjell skole har også storslått markering av FN-dagen. Foreldrene protesterte på at Lise skulle delta. Hva gjør dette med barn?
Å ja, jeg tok opp kampen. Men jeg måtte trå varsomt. For Lises skyld.
Jeg har nylig lest at trossamfunnets talsmann Dag-Erik Kristoffersen uttalte til Vårt Land at medlemmer av Jehovas Vitner som stemmer ved politiske valg, vil bli ekskludert fra menigheten.
Og denne menigheten mottar statsstøtte. Er det mulig? En menighet får penger av staten og nekter medlemmene å bruke sine demokratiske rettigheter!
Jeg vil avslutningsvis ta dere med inn i klasserommet til en av de mange klassene jeg har hatt. Klassen Lise går i. Det er siste uka før påske. Jeg deler ut gult garn til alle elevene. Vi skal lage påskekyllinger. Lise bøyer hodet. Stirrer ned i pulten. Så kommer en liten hånd opp i øynene. Jeg går bort til henne. Møter et tårevått blikk. Så hvisker hun: «Jeg får ikke lov til å lage påskekylling.» Hun tar hånden min og hvisker: «Men har du noe grått garn?»
Hun ser mine spørrende øyne. Så nikker jeg. Og jenta smiler gjennom tårene: «For jeg tror jeg får lov til å lage en gråspurv.»
LES OGSÅ: Godt nyttår, AlphaZero!