Deilig er jorden?

Julegudstjeneste har lang tradisjon i norsk skole. Å legge den utenom skoletiden, tror jeg fort vil forsterke den fremmedforakten som synes å vokse i samfunnet: Heller ikke dette skal vi få beholde.

Av Unni Helland, spaltist i Dagsavisen Fremtiden

Vi er i julemåneden, og den årlige diskusjonen kommer – selvfølgelig.

Er det at elevene tilbys julegudstjeneste avleggs i et flerkulturelt samfunn? Noen rir inn i julehøytiden på sine kjepphester og ønsker at Rudolfs røde nese er tilstrekkelig som minste felles multiplum. Frontene er steile, og slik kan det fort bli bygd murer i stedet for broer.

Mange mener at julegudstjenesten må legges utenom skoletiden, blant dem Human-Etisk Forbund. Her har jeg i mange år talt mitt eget forbund midt imot. Julegudstjeneste har lang tradisjon i norsk skole. Å legge den utenom skoletiden, tror jeg fort vil forsterke den fremmedforakten som synes å vokse i samfunnet: Heller ikke dette skal vi få beholde. Avgjørende blir det å tilby gode alternativer på skolen for de elevene som ikke skal være med i kirken. Og så legges selvfølgelig ikke julegudstjenesten til siste skoledag før ferien.

I en oppdatert veileder fra Utdanningsdirektoratet om skolegudstjenester fra 25.februar 2019, står følgende: «Skolene er oppfordret til å legge til rette for at elevene skal kunne delta i skolegudstjenester i forbindelse med høytider. ( ) Skoler som tilbyr elevene å delta på en skolegudstjeneste, må også tilby et likeverdig alternativ for elever som ikke ønsker å delta på gudstjeneste.» Tidligere ble aktiv påmlding anbefalt, mens den nye veilederen ikke lenger tar stilling til om det er påmelding eller avmelding som skal skje aktivt – det er opp til skolene hvordan de vil holde oversikt.

Min mangeårige erfaring fra Fjell skole i Drammen, der et flertall av elevene har muslimsk hjemmebakgrunn, er at mange av foreldrene velger å sende barna til julegudstjeneste. Noen muslimske foreldre velger selvfølgelig skolens alternativ. Det samme gjelder for barn med annen religiøs eller livssynsmessig bakgrunn. Slik skapes det respekt for forskjellighet, også den forskjellighet som eksisterer innad i en gruppe. Dette er brobygging som gir viktig kunnskap. Og kunnskap er toleransens og respektens mor.

LES OGSÅ: Langer ut mot Høyres «julemat»-innlegg: – Bidrar til å legitimere dårlig oppførsel fra andre

Jeg vil nevne en samtale jeg aldri glemmer. Jeg hadde fått ei ny jente i klassen. Hun hadde muslimsk bakgrunn. I første samtale med mor nevner jeg tradisjonen med gudstjeneste i kirken, og spør om barnet skal være med i kirken eller være på skolen når det er gudstjeneste. Mor svarer klart og tydelig at jenta hennes skal være med i kirken. Jeg forteller så hva en julegudstjeneste inneholder og spør om hun også skal delta i sanger og dramatiseringer eller være til stede og se på. Mor svarer at hun skal delta i alt. Så ser hun på meg med et sterkt blikk og følgende ord: «Du vet, kunnskap er aldri farlig.»

Jeg husker tilbake til mange flotte kirkeopplevelser der elevene mine dramatiserte vakre julesanger med viktige budskap, som flere av Halvdan Sivertsens sangskatter.

Tre elever kommer inn med hver sin bok: Bibelen, Koranen og Jødiske skrifter. Bøkene holdes fram mens Halvdan Sivertsens ord runger i kirkerommet:

«De venta på Messias over hele Israel.

De kristne trur han kom hit på den første julekveld.

Og tru skal stå mot tru som synagoge mot moské.

Det drepte vi og døde førr, det leve vi med.

Og Muhammed så på Jesus som en himmelsendt profet.

Skjønt Jesus va en jøde, va av Davids hus og ætt.

Og kors og Davidsstjerna er jo frukt av samme frø.

Er det Talmud, Bibelen og Koranen som farge jorda rød?

Enda lider Jorda under skudd og støveltramp.

Araber, jøde, kristen i en tusenårig kamp.

Når trua brenn i brystet som et heftig, hellig hat.

Når skal Jorda og Jerusalem få lev ei fredfull natt?

Messias mot Messias, mørket e så stort.

Vi fór vill, vi har gått oss bort.

Messias mot Muhammed, veien e så lang.

Men vi fikk ei jord, et hjem en gang.»

Vi hadde også klasseavslutning for elevenes familie før jul hvert år. Den var på skolen, om kvelden en av de siste dagene før juleferien. Også der sang og dramatiserte barna. Juleevangeliet fra Bibelen ble lest. Det samme ble fortellingen fra Koranen om da Maryam (Maria) fødte Isa (Jesus). Vi hadde gått grundig gjennom sanger og salmer vi skulle synge. Barna fikk med salmetekstene hjem, og så bestemte barn og foreldre med annen religiøs bakgrunn om barna skulle synge de linjene som forteller om Jesus som Guds sønn. Det ble spennende tekstanalyser i klasserommet, og resultatet ble at noen elever sang hele teksten mens andre ikke sang de aktuelle linjene. En elev forklarte slik: «Dette er fine sanger, og mamma og pappa syns det er helt fint at jeg synger det de kristne tror på.»

Samtalene i klasserommet tør jeg påstå var viktigere enn desimaloppnåelsen på de nasjonale prøve(lse)ne. Samtalene handlet dypest sett om livsmestring. I en tid med så mye hatretorikk, blir skolens oppgave som verdiformidler viktigere og viktigere. Samtalene vi hadde rundt den siste sangteksten jeg her vil nevne, var sterke. Jeg leste teksten. Vi tolket den etter beste evne. Så forsterket vi budskapet gjennom dramatisering, både i kirken og på foreldreavslutningen. Halvdan Sivertsens stemme i «Josefs julevise» fylte rommet gjennom høyttalerne:

«Vi har reist gjennom tida, reist helt tell vi fant en by som lå bada i lys.

Og vi kjente vel nøden fra mange slags land, så vi tenkte: Her slepp vi å frys.

Førr der preika og sang dem med rørandes ord

om mæ sjøl og om ho som nu snart sku bli mor.

Og vi banka på døran i slott og palass, førr vi trengte tell husrom og mat.

Men de mektige møtt oss med skuddsikkert glass, og de rike de møtt oss med hat.

Berre småfolk og fattige bød oss av sitt,

men de hadde så lite, og jobba så stritt.

Så vi reiste tilbake i to tusen år. Vi var sliten og motlaus og kald.

Og vi trudd vi mått gje oss som mange førrgår da vi endelig fant oss en stall.

Der va skittent og svart, der va steina og støv,

og ho skreik mens ho fødte, men så fikk dem søv.

Kanskje gjord’ vi en feil der vi fór gjennom år, kanskje sku’ vi ha reist lenger frem

tell ei ti’ som gir fattigfolk likere kår,

og der døran står åpen førr dem.

 

Førr tre vismenn som va her de visste så vel:

Når de rike blir nødt, slepp de fattige tel.

Så nu sett æ med ungen på fanget og ser på ei stjerne som skinne så godt.

Og æ takke førr varmen og lyset ho gjer, og førr guttungen som vi har fått.

Og om Betlehemsnatta blir aldri så lang,

har æ håpet i hjertet og jula på fang.»

LES OGSÅ: Det var lyden av lørdag, lyden av kos og glede