Liker at de er heltinner

Mona Høvring (56) er nominert til Kritikerprisen 2018 for romanen «Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født», som har fått strålende anmeldelser.

Gratulerer med nominasjon til Kritikerprisen! Hvordan fikk du beskjeden?

– Tusen takk. Det var min redaktør og forlagssjef Ingeri Engelstad som ringte, og jeg ble sjølsagt veldig glad. Prisen er spesiell fordi det er mange fagfolk som blir enige om nominasjonene, kritikere som leser mye og er godt orientert om det som skjer innenfor feltet.

Kritikerne har også skrevet godt om boka di, synes jeg. Morgenbladet innleder med at «Mona Høvrings munnrappe heltinner er utstyrt med like deler toskeskap og kløkt»!

– Jeg har ikke noe mål om å skrive fram glansa bilder av folk, så det er jo morsomt observert. Karakterene mine har absolutt sine menneskelige svakheter, og jeg gir dem iblant anledning til å være toskete.

Har du alltid kvinner i hovedrollene?

– Til nå er det det jeg har valgt, og det er disse karakterene som har kommet til meg. Jeg slåss ikke mot det, jeg synes det er fint. Kunne kanskje fått en interesse for det dersom jeg måtte sette meg inn i det å være mann, men til nå er det jenteportretter og dannelsesromaner med jenter som hovedpersoner jeg skriver fram. Jeg liker at anmelderne kaller dem «heltinner» – for de er hele mennesker, de har feil og brister, og kan være både upålitelige og uforutsigbare. Men motet deres! For å våge å være kvinne i verden må du nok ha både kløkt og toskeskap. De tør å vise fram sin fortvilelse og glede, de har sammenbrudd, faller og så reiser de seg og løper eller svømmer videre. Jeg kjenner ingen som bare er klok – kanskje er det de dumme tingene som gjør oss klokere, iallfall mer empatiske?

En av dem du sammenlignes med er franske Colette som mange har sett på film i jula. Har du et forhold til henne?

– Ja, jeg har ikke fått med meg filmen ennå, men det er en forfatter og et forfatterskap jeg har forholdt meg til opp gjennom årene. Colette er en interessant og morsom, vill og utforskende forfatter som jeg også har skrevet inn i et dikt en gang. «Hvorfor broderer du, Colette?» skrev jeg, og la spørsmålet i munnen på en forfatter som er mann – vent litt, så skal jeg finne det.

– Jo! Det var vennen til Colette, Cocteau, i «Ekornet og den vaklevorne brua», en samling fra 2010. Diktet begynner slik: «Som gammel ved vinduet i Paris snakket Colette om det neglisjerte graset i landsbyhagen der hun bodde som barn...»

Også sveitsiske Fleur Jaeggy nevnes?

– Hun er en av mine favorittforfattere. Spesielt er jeg inspirert av «Tuktens lykkelige år» – hun skriver som meg en veldig komprimert prosa. Og «Jeg er broren til XX» er en novellesamling som er helt vidunderlig, spør du meg.

Tettpakket prosa, ja. «Fordi Venus passerte en alpefiol de dagen jeg blei født», din lengste bok så langt, har bare 128 sider, men tittelen... Hender det du må krangle med forlag eller markedsfolk, eller er du suveren i det spørsmålet?

– Jeg var veldig spent da jeg leverte manus til redaktøren min, for hva hun ville synes, men hun var helt med. Den er tatt ut fra et dikt jeg har skrevet for lenge siden, og har fulgt arbeidet over flere år. Jeg krangler ikke, men har vel en dobbeltstemme. Den trengte jeg ikke bruke denne gangen!

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Som liten var det Heidi-bøkene til Johanna Spyri. Jeg nevner til og med Heidi i «Venus»-boka.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det å lese gode bøker. Jeg kan bli så lykkelig av det å lese, og sånn har det vært fra jeg var fem år. Moren min visste ikke at jeg kunne, før jeg leste høyt for henne. Det er for meg en dyp og grunnleggende velsignelse, og jeg ser det som en gave å få lese andre. For tida leser jeg «Trolldomsfjellet» av Thomas Mann – jeg er helt betatt og vil bare være inne i den boka, jeg vil bo i den, om du skjønner hva jeg mener. Selv om den er en klassiker hadde jeg ikke lest den, men flere har påpekt at stemningen i boka mi minner om stemningen i denne – og det er jo så interessant! De to søstrene jeg skriver om er også på sanatorium, den ene er innlagt, den andre følger henne, og de drar sammen til fjells for en slags rekonvalesenstilværelse.

Hvem var din barndomshelt?

– Det var bestefaren i Heidi-bøkene – og min egen morfar. Han var også mitt stilikon: Alltid i ulldressjakke, kule bukser, slips og pullover, han hadde en høy stjerne hos meg. Jeg vil si at hans stil har påvirket meg mer enn noen kvinner.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg har så vaklende selvtillit.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Wow… Jeg tar en dag i senga. Av med alt av lyd og tilgjengelighet, og så leser jeg, og spiser, og åpner kanskje en flaske vin midt på dagen – jeg lar bare være å stå opp. Det anbefales.

Er det noe du angrer på?

– Å ja, ja. Og når jeg tenker på Edith Piafs «Je ne regrette rien» – jeg synes det er merkelig å si at man ikke angrer på noe. For selv om jeg ikke pisker meg selv med det, så fins det ting jeg angrer inderlig på.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Med en god bok og mat og drikke kunne jeg fint klart meg noen timer der alene. Jeg tror kanskje jeg ville trives best slik, jeg vil heller treffe folk utenfor heisen.