Småbyidyll på bygrensa

På hver sin side av kommunegrensa ligger Brakerøya og Lierstranda, og med nærkontakt til Norges lengste bru.

Lierstranda ble i mange år regnet for å være en forstad til Drammen, der den nesten umerkelig gled over i Brakerøya. Som følge av dette fikk Lierstranda både telefon, elektrisitet og vann tidligere enn resten av Lierbygda. I årene før første verdenskrig bodde det nesten 2000 mennesker på det som i dag er den mest attraktive industritomta i Drammensområdet. Lierstranda strekker seg fra Brakerøya i øst, via den karakteristiske Frydenlund gård og bort til Amtmannssvingen. Et steinkast fra boligene lå Drammensfjorden, og kunne friste med både bading og laksefiske i det grunne vannet. Høvik teglverk og NSB sitt impregneringsverk for jernbanesviller lå også i området, sammen med Shell-terminalen som ble bygget på 1950-tallet. På det ene flyfotografiet ser vi Lierstranda slik den fremsto noen får år før utbyggingen begynte for fullt – selv om vi skimter den nybygde motorveien som slynger seg ned gjennom Lierdalen og inn mot byens grenser.

Det idylliske bysamfunnet mot Drammensgrensa hadde kolonialforretninger, bakeri, melkebutikk, tobakksforretning og en rekke andre forretninger og håndverkerbedrifter i hovedgata og i de mange tverrgatene. Vei- og jernbaneutbyggingen nærmest raserte den gamle forstadsbebyggelsen på «Stranda» Da utbyggingen tok til ble fjorden rett nedenfor fylt opp, og perioden 1973-1979 ble ca. 550.000 kubikkmeter masse «dumpet» i området, og startskuddet gikk for Lier Industriterminal.

Brakerøya var det lille småbysamfunnet som kunne tilby viktige industriarbeidsplasser til den stadig voksende befolkningen på den andre siden av kommunegrensa. Omtrent midt på grensa lå det en bolig som i mange år preget området, og som mange fortsatt husker. Vi snakker om byens lengste bygning, Nøsteboligen – eller Nasjonalbrakka, som mange kalte den 130 meter lange boligen.

Nasjonalbrakka ble bygget i 1917 som arbeiderbolig for arbeiderne ved National Industri, og som var byens største arbeidsplass da den karakteristiske boligen stod ferdig. Vi ser boligen på begge de to eldste flyfotografiene. Huset inneholdt over 30 familieleiligheter og 60 hybler for ungkarer, hadde boder både på kjeller og i loft og ikke minst innlagt vannklosett og bad – et stort pluss i en tid da bad var ensbetydende med vask i stampen på kjøkkengulvet, og avtredet ble gjort på en kald og illeluktende utedo. En seiglivet myte om Nasjonalbrakka er at deler av boligen lå i Lier og resten i Drammen, eller at kommunegrensa gikk rett gjennom en av leilighetene. Det riktige er at hele boligen lå i Lier. Rett utenfor Nasjonalbrakka gikk RV 40, en del av hovedfartsåren fra Oslo mot Sørlandet. Veien passerte gjennom Lierstranda, og vi ser veien der den snor seg under den gamle jernbanebrua og videre bort mot «Stranda».

Jernbanetraseen til Brakerøya og Drammen gikk frem til 1973 nordover i Lierdalen og så via Lierbyen og opp til Reistad. I 1973 ble det lagt dobbeltspor mellom Drammen og Oslo, og Lieråstunnelen åpnet. Da ble den gamle jernbanebrua etter hvert gjort om til påkjøringsrampe fra Brakerøya og ut på E18. Vi ser de to jernbanetraséene godt når vi sammenligner de gamle og nye flyfotografiene. Så, neste gang du kjører ut på påkjøringsrampa ved Brakerøya er det altså den gamle jernbanetraséen forbi Lierstranda du delvis følger.

Idretten har alltid stått sterkt både på Brakerøya og Lierstranda, og særlig populært var fotball og bandy. Bragerøens Ballklubb ble stiftet i 1936, og Idrettsforeningen Sparta på Lierstranda i 1919. På to av fotografiene ser vi den legendariske Brakerøyabanen, som lå rett bak Nasjonalbrakka og ble kalt «Bakgård´n» eller «Sota park». Sistnevnte kallenavn kom på grunn av at grusen på banen i mange år bestod av rester fra koksproduksjon, og det er nok mange Brakerøya- og Strandagutter som har kommet hjem fra denne banen med koksgrus på knærne. Spartabanen lå for øvrig ved Søndre Huseby, men ble lagt ned på 1960-tallet da NSB trengte mer plass til sitt dobbelspor. I lokalpressen kunne man lese om hard rivalisering mellom de to idrettsforeningene, og oppgjørene ble ofte bare kalt «Grensetvisten».

Byggingen av motorveibrua fikk direkte konsekvenser for idretten i området. Bomiljøet i området ble rasert da store deler av bebyggelsen på Brakerøya og Lierstranda ble revet, og dette førte igjen til at idrettsforeningene hadde problemer med å skaffe både penger og tillitsvalgte. I 1983 ble derfor de to tidligere rivalene slått sammen, til Sparta/Bragerøen – ofte forkortet Spa/Bra. Også Brakerøyabanen ble rammet av utbyggingen, og da det viste seg at motorveien skulle anlegges rett over banen flyttet man banen lenger inn, dit den ligger idag.

Kommunegrensen mellom Brakerøya og Lierstranda var i perioder et diskusjonstema blant politikerne i begge kommuner. Så tidlig som i 1895 ønsket Lierpolitikerne å innlemme Lierstranda i Drammen, og fikk støtte både fra fylkesadministrasjonen, fogden og fra sorenskriveren. Drammenspolitikerne var langt fra begeistret, og fryktet at dette ble for dyrt. En byutvidelseskomite i Drammen ble nedsatt først i 1902, men leverte aldri noen innstilling. Først i 1913 ble spørsmålet tatt opp på nytt, og i november 1916 ble innstillingen om byutvidelse behandlet i bystyret. Denne gangen ønsket Drammenspolitikerne å innlemme Lierstranda, og man pekte på at beboerne der både jobbet i byen, følte tilknytning til byen, og på alle mulige måter var en forstad til byen. I tillegg pekte man på at byen gikk glipp av skatteinntekter. Men denne gangen var det Lierpolitikerne som sa nei til at Lierstranda skulle til Drammen.