– Aktivismen er ikke bare viktig for palestinerne, men også for vår mentale helse

– Det er som om hele kirurgisk avdeling på Haukeland sykehus hadde vært borte!

Det sier lege og aktivist Hanne Lossius, når hun skal gi et bilde på hvordan situasjonen til kollegene hennes på sykehusene i Gaza er.

Anestesilegen er tilbake i jobben på Haukeland. Tirsdag kommer dagboknotatene hennes ut i fellesskap med musiker og med-aktivist Marthe Valles notater, som boka «Håp er det du gjør».

Med boka ønsker Lossius å gi navn og ansikt på de enorme dødstallene på Gaza, men også de mange flyktningene som skylles i land på Lesvos i Hellas, hvor hun også har jobbet. I tillegg til å inspirere flere til å aktivere seg i kampen for menneskerettigheter.

Første gang Lossius dro til Palestina var i 2012, rettere sagt Vestbredden. Det tok sin tid før hun fikk komme inn i Gaza i 2014. Så ble det Lesvos i 2015. Til sammen har hun vært i Gaza 20 ganger – nå senest i 2021. F-16-fly har ikke skremt henne vekk, selv om hun har vært redd i mørket.

Det kan vel sies at forholdene ikke har blitt bedre i verken Gaza, Vestbredden eller Lesvos siden Lossius begynte å jobbe i områdene.

– Ikke noe alternativ

– Hva er det som driver deg, og får deg til å reise tilbake igjen og igjen?

– Vi har ikke noe alternativ! Vi kan ikke gi opp! Vi lever i et veldig godt samfunn. De fleste i Norge har det de trenger, og er privilegerte. Vi har ytringsfrihet, vi har mulighet til å si fra, og da bør vi gripe sjansen, sier Lossius.

Hun mener verden er blitt mye, mye verre på ti år.

– Jeg har aldri hatt noen tanker at jeg som enkeltperson skal utrette noe av betydning, men om veldig mange av oss gjør noe, så kan vi klare mye. Vi som vil noe godt er flere enn dem som jobber for døden.

Sammen med Valle har anestesilegen et håp om at flere skal kaste seg inn i aktivisme og solidaritetsarbeid.

– Vi har aldri trengt så mange med oss som nå. Vi vil at flere skal våkne opp og se at vi er nødt til å delta i kampen for menneskeverdet! Ingen skal sitte stille og se på et folkemord i sanntid, sier Lossius.

Hun ønsker å humanisere de som er blitt dehumanisert.

– Dette er mennesker som deg og meg, som elsker barna sine akkurat like høyt som vi elsker barna våre. Det er vanskelig for folk å ta innover seg omfanget av katastrofen når tallene er så store, men det er det vi forsøker å gjøre: Å gi navn og ansikter til disse tallene.

– Mer grenseoverskridende atferd

Hun har regnet ut at om vi skulle gått i begravelse til palestinske barn som er blitt drept siden 7. oktober, hadde vi måttet deltatt hver dag i 40 år. Hun kaller det slakting.

Men hun peker også på vårt kontinent:

– Europa har endret seg voldsomt de siste ti årene, med mer ytterliggående høyrepolitikk, og mer grenseoverskridende atferd begått av folk med makt. Man pusher grenser hele tida, og normaliserer situasjoner som absolutt ikke er normale. Okkupasjonene og beleiringen av Palestina har vært folkerettsstridig og ekstremt brutal i flere tiår. Og vi ser, dessverre, at det kun blir verre.

Hun trekker fram såkalte pushbacks ved Middelhavet: Båtflyktninger som blir presset tilbake på havet for å drukne, slik at de ikke når europeiske havner. I 2020 skrev New York Times om beskyldninger mot EUs grenseorgan Frontex, om at de dekket til at migranter og flyktninger dyttes tilbake på sjøen.

Lossius studerte journalistikk i Australia i 2001, og ble sjokkert over de australske interneringsleirene for flyktninger. Det var noe helt annet enn asylpolitikken hun kjente til.

Men så sto hun plutselig med begge føttene på europeisk jord – rettere sagt på Lesvos utenfor Hellas i 2015, under det som da ble kalt flyktningkrisa.

– Vi vet at vi kan bedre

– Og så er det akkurat sånn det har blitt her også. Men vi vet jo at vi kan så mye bedre! Vi ser jo bare med ukrainerne, hva vi er i stand til. Vi så det under Balkan-krigene på nittitallet. Vi ga folk kollektiv beskyttelse og asyl på gruppenivå.

Hun trekker fram at Bondevik 2-regjeringen startet luftbru fra Balkan til Oslo.

– Balkan-flyktningene ble integrert i det norske samfunnet. Det var ikke snakk om å internere dem på asylmottak uten mening i livet. Folk fikk delta i samfunnet, og kom i arbeid. Det var en politisk dugnad blant det norske folk. En suksesshistorie i norsk flyktningpolitikk, sier Lossius.

Slik mener hun det ikke er mer.

Nordmenn hadde heller ikke Instagram under Balkan-krigen, eller smarttelefoner med kamera.

– Jeg tror folk som doomscroller og deler en haug av videoer og innlegg på Facebook og Instagram mener det godt, men jeg tror det bidrar til en passivisering av oss. Dagen går om man skal skrolle og legge ut Instagram-poster i flere timer, i tillegg til jobb, middag og barn som skal til fritidsaktiviteter, sier hun, og fortsetter:

– Jeg tror heller man må komme seg ut i gatene og delta i aktivismen. Det er enormt mye bra aktivisme som skjer i Norge akkurat nå. Jeg tror ikke bare det er viktig for palestinernes sak, men også beskyttende for vår mentale helse.

– Lov med væpnet motstand mot okkupasjon

Lossius er klar på at alle angrep på sivile er krigsforbrytelser.

– Jeg tror det er viktig for oss at vi spør oss selv: Hva hadde vi gjort? Hadde vi latt oss okkupere og sulte, eller hadde vi gjort motstand? Så åpner også folkeretten i FN opp for lov til å gjøre væpnet motstand mot okkupasjon. Men at det kommer et angrep fra palestinsk motstandsbevegelse, det bør ikke sjokkere noen, sier hun.

– Du har en familie selv, oppi dette, og drar stadig tilbake til farlige områder?

– Jeg har følt meg enormt ivaretatt av mine palestinske kollegaer og venner når jeg har vært der. Situasjonen kunne vært en annen. Men hver gang jeg har vært i Gaza, har jeg jo opplevd at Israel har bombet. Mange her hjemme tror jo at dette startet 7. oktober i fjor, men det gjorde det jo ikke. Det finnes ukentlige rapporter fra FN som viser hvor mange palestinere som er blitt drept i mange år.

F-16-flyginger over senga

Hun har opplevd redsel, særlig i de israelske sjekkpunktene.

– Når man er inne i Gaza, og det er strømbrudd og helt svart, føler man seg veldig alene og langt vekke fra verden. Og når IDF da flyr over med F-16, da har jeg vært redd.

Hun har opplevd at Israeli Defence Force (IDF) har bombet i området hun har vært i.

– Samtidig har ikke mine palestinske kollegaer vært redde i samme situasjon, så det hjelper på. Jeg har vært i Gaza i «fredstid», selv om det i realiteten ikke finnes noen fredstid, sier hun.

Lossius har aldri tenkt at hun skulle redde liv. Hun hadde hørt om okkupasjonen etter at faren hennes hadde vært i Palestina. Som journalist fulgte hun nøye med i 2008 under «Operation Cast Lead», også kalt Gaza-massakren, da ingen journalister slapp inn. Hun så arbeidet som Mads Gilbert og Erik Fosse gjorde med å rapportere ut.

«Det må være verdens mest meningsfylte jobb», tenkte Lossius. Hun ble etter hvert anestesilege, og da opplevde hun å bli hørt på en måte hun ikke ble hørt på tidligere.

– Da har jeg også et ekstra ansvar om å bruke stemmen.

Ser Al Jazeera fremfor norske medier

– Hva tenker du om den norske mediedekningen av både flyktningkrisa og det som skjer i Gaza?

– Jeg ser mest på Al Jazeera, og leser israelske aviser. Jeg opplever at norsk media tidvis er kunnskapsløse, og ekstremt redde for å kalle en spade for en spade. De har berøringsangst for Israel. Det finnes selvsagt unntak. NRKs Yama Wolasmal gjorde for eksempel et solid intervju med den israelske talspersonen David Mencer. Men det er jo denne standarden man burde forvente av alle norske journalister, sier Lossius oppgitt.

– Israels regjering besluttet søndag at Al Jazeera skal forbys i landet. Hva tenker du om det?

– Jeg tenker det viser hvor desperate Israel er etter å skjule sine kriminelle handlinger.

– Tror du at du selv hadde sett litt annerledes på situasjonen om det var du som var på festival i Israel da Hamas-angrepet kom?

– Ja, helt sikkert. Fordi det er slik vi er som mennesker. Det handler om narrativ, og hva man opplever. Om jeg hadde opplevd Hamas-angrepet, så håper jeg at jeg hadde undersøkt flere sider av saken, selv om jeg ble angrepet. Det er det mange i Israel som gjør, heldigvis, svarer Lossius.

Hun fortsetter:

– Man kan forholde seg til de offisielle tallene for de samme områdene med et par kilometer mellom seg, hvor stor forskjellen er på forventet levealder, behandlingsalternativer og overlevelse for kreft, hjertesykdom, barnedødelighet, matsikkerhet, tilgang på rent drikkevann, og menneskelig sikkerhet, for å nevne noen. Hvem dør, hvem dreper, hvem blir drept, hvem lever gode liv, og hvem lever i ytterst fattigdom og nød, som er menneskeskapt? Tallene er veldig klare, sier hun.

Et glimt av håp

I boka blir vi presentert for et glimt av håp:

«Det hadde dannet seg en liten kø utenfor klinikken idet en gruppe unge gutter kom inn i leiren. De hadde kommet med båt, men ikke med gummibåt fra Tyrkia. Denne gruppen, som kom fra Pakistan, hadde sittet i ukevis i kjølen i en båt. To av dem sto utenfor klinikk-teltet og kastet opp. Vi fikk dem innenfor, skjermet fra snøen. De var seks stykker totalt. En av gutta bar på en pose som inneholdt et par personlige eiendeler og en energibar med FN-logo. Han tok ut energibaren og delte den i to, den største delen ga han meg.»

– Den halvdelen av energibaren måtte ha smakt spesielt?

– Ja. Jeg opplevde denne type omsorg flere ganger på Lesvos. At de som hadde aller minst, delte alt. De spurte meg hele tida om jeg var kald eller varm, om jeg trengte kaffe. Jeg ble ivaretatt av dem som jeg var der for å hjelpe, og som hadde minst. Og det gir jo håp. Det er ofte man mister håpet her hjemme, når man ser hvilken politisk retning landet tar, og hva vi er opptatt av. Det er selfier på Instagram.

Heldigvis har Lossius funnet en god venn i medforfatter av boka, artist og aktivist Marthe Valle.

– Marthe er den som vet akkurat hvordan det er, både i Hellas og i Palestina, fordi hun har vært der selv. Det er utrolig fint å ha en venn som har jobbet med det samme, og som forstår hvorfor jeg ikke har lyst til å feire 17. mai, eller å gå i det familieselskapet med den onkelen som er mot boikott, for eksempel.

– Føler du deg ensom blant det norske folket som kan være i en annen boble enn det du er?

– Etter 7. oktober, så har jeg følt meg ensom og sorgfull.

– Klarer du å le av en vits, se et humorprogram på TV og slappe av, oppi alt?

– Livet fortsetter. Man må leve livet sitt, oppi alt, avslutter Hanne Lossius.

Les også: – Klare likheter med protestene mot Vietnam-krigen og apartheid

Les også: Norsk lege i Gaza: – Vi har sett de verste av de verste

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen