Del og lik! En lekeguide

Av Katrine Strøm

I min mors familie er den eneste muligheten for å unnslippe fellesleker i juleselskaper å bli hjemme.

Uten at jeg skal knytte det direkte til skilsmisseraten, er det ingen tvil om at det å få allergiske reaksjoner mot laginndeling, papirstrimler med løsrevne torsoer, beinpiper og til og med et og annet kjønnsorgan skriblet med sløv blyant, eller poser fulle av utkledningsrekvisitter, ikke gir de beste odds for permanent opphold.

Det sentrale er selvsagt å blande generasjoner, ulike slektsledd og grad av innlevelse til en høyere enhet. Lenge før noe hipt konsulentfirma kom på konseptet teambuilding, har storfamilier kjent verdien av å psyke seg helt ned, bryne seg på saker man absolutt ikke kan og komme i nærkontakt med mennesker du ellers ikke ville ant hvordan du skulle snakke med. Sjuåringer, for eksempel. Fetteren som har blitt minst 30 centimeter høyere siden sist du så ham. Eller svigerforeldre – kanskje særlig de som ikke er dine egne.

Uten «Tegn sangen»-kappløp med eldre slektninger ville vi neppe visst at det finnes flere julesanger enn «Deilig er jorden» og «Glade jul» – ja, flere titalls. Introer som «Jeg snører min sekk/jeg spenner mine ski», «Høyt oppi lia der veit jeg er sted/Det snør og det snør og det snør nesten ned», «Det lyser i stille grender» og «Kom skal du se på kjæresten min/Bustebartepinn» byr selvsagt på utfordringer når det ikke er lov til å snakke til laget, bare tegne – men når du har vært gjennom repertoaret noen ganger sitter gjettene løst i gruppa.

Kjendishierarkiet, sosiale koder og norsk språk i endring demonstreres levende når en tom papirstrimmel fylles med replikker i en kjedefortelling. Først: Navnet på en mann alle rundt bordet vet hvem er. (Brett over og send videre). Navnet på en kvinne alle vet hvem er. (Brett igjen, send). Så: Hvor møttes de? etterfulgt av «Han sa:», «Hun sa»: – og som rosinen i pølsa, folkedypets røst i fri dressur på punktet «Folk sa:». Opplesningen når hver strimmel rulles opp der den havner rundt bordet er full av julemystikk. Hvem hadde ant at Justin Bieber, Pikachù eller Marcus/Martinus kunne falle for Hanne Krogh, Sylvi Listhaug eller din kusine fra Oslo? Og hva betyr det egentlig, når noen av dem snakker om life hacks, Harambe, Tinder og bottleflip, mens den noe overrumplede date svarer med et resignert «Hater når dét skjer» eller et sukk: «Taushet er gull».

Synet på hipsterskjegg, restylane-nebb, årets sommerkroppsideal og det generelle motebildet kommer til uttrykk i den beslektede fortsett-på-tegningen-leken, der et hode brettes over til det er usynlig for nestemann, mens to streker er halsen som forbindelsesledd til en øvre del av kroppen. Når denne er fullført brettes det igjen, så bare starten på lårene synes nedenfor bretten. Til slutt skal selvsagt hver eneste kropp navnes før utbretting. LOL, jeg lover!

I fjor var såpass mange av storfamiliens inngiftede lekeallergikere falt fra, at lekegeneralen våget seg ut på de tusen favners dyp. Et arsenal av rare briller, hodeplagg, sløyfer og knapper ble fordelt på lagene, sammen med et greit månedsforbruk av dorull. Så var det bare å sette i gang: Mumiefisere en frivillig i hver gruppe i lag på lag med dopapir, før styling ved hjelp av rekvisitter og fotodokumentasjon. I år kappfylte vi nylonstrømpebukser med ballonger – til de ble reinsdyrhorn på hodet til de små.

O jul med din glede og barnlige lyst – er du blant dem som frykter at norsk tradisjonsjul står for fall, lag i det minste en romjulsquiz før du slukker lyset.