Drammens skitne historie

Av Nils-Johan Rønniksen

Mye fint kan skrives, men byen vår har også sin skitne historie: Drammenselva og fjorden utover mot Svelvik var lenge blant de mest forurensede vassdrag i Norge.

All den skitten vi gjennom mange tiår slapp ut i elva, skal vi ikke forsøke å beskrive nærmere. Men mengden var formidabel, titusener av tonn som fremdeles ligger på bunnen av fjorden.

Vi innleder med å bære fram blomster til fortidas ungdom, de som i dag er i 40-50-årene og som i deres tid var med i Natur og Ungdom. De viste ansvar og var pådrivere i planene om en kloakkrammeplan for byen. Denne planen gikk opprinnelig ut på at den skulle være gjennomført langt ut på 2000-tallet. Men ungdommen ville det anner­­ledes: Allerede i 1995 var planen gjen­­nomført. Det politiske ved­­­­­taket ble gjort i 1987.

År fulgte år. I 1987 var det brukt 200 millioner kroner (1987-kroner), men bare 23 prosent av byens befolkning var tilknyttet renseanlegg. Bystyre­vedtaket i 1989 førte til forsering av kloakk-rammeplanen med ferdigstillelse 1995. Staten økte sitt bidrag til 35 prosent. Resten måtte kommunen og befolkningen greie selv. Kloakk­avgiften for den enkelte husstand steg fra 1.200 kroner (1987) til 4.200 kroner (1995).

Renseanlegget på Muusøya ble rehabilitert, og Solumstrand ble bygget ut i to omganger. Rammeplanen var ikke noe småtteri: Det var 18,5 kilometer med hovedkloakkledninger på hver side av elva. Når nye ledninger skulle legg­es og føres fram, tok en i bruk nye meto­­der. Stål­­rør ble presset fram i undergrunnen der dette var mulig. Da slapp en å grave opp hele gata.

Solumstrand ble som nevnt bygget ut i to omganger: først for kjemisk rensing og så for fjerning av nitro­­­­­gen. Muusøya ble rehabilitert og modernisert. Det ble bygget 18 nye pumpestasjoner og 35 overløpsstasjoner.

Kloakk ble ikke lenger sluppet i bekkene som rant ned åssidene. Rent bekkevann gikk rett i elva. Defekte kloakkrør førte med seg lekkasjer og måtte skif­­tes ut. Prislappen på alt dette? 470 millioner 1991-kroner.

Under planarbeidet hadde en de beste hensikter: Industri­virksomheten langs elva skulle legges ned, og de frigjorte områdene ble lagt ut til offentlig avbenyttelse, blant annet gjen­­nom turveier. Elve­parker, steinbrygger og trapper skulle bygges. Da elva hadde fått renset seg, åpnet det muligheter for fiske, båtliv og bading i nærmiljøet. Fugl, fisk og det øvrige dyreliv skulle hegnes om. (Har du forresten en stille sommernatt truffet på bygrevlingen eller byreven?)

Åssiden elvepark har utrolig nok blitt 24 år, ferdigstilt i 1991. I alle disse årene har Åssidafolket flittig brukt parken. Opprinnelig var elvebredden her ei steinrøys med store mengder søppel. Det gjaldt hele strek­­­­­­­ningen fra Åssidaskolen til Landfallbrua. Nå er elveparken på Åssida rene idyllen der små og store kan kose seg og bade. Den eneste levende skapningen som en helst ikke ville ha der var kanadagåsa, som ikke gjor­de annet enn å skite og skremme vekk mindre fugler, svanene unntatt.

Alle Drammenshjerter gleder seg når en ser det yrende badelivet langs stranda fra Skute-brygga til Holmenbrua.

Vi blar i gamle avisutklipp og blir rent nostalgiske: Fra den nye tid etter 1991, ser vi bildet av en blid Petter Øijord som har lagt til steintrappa med robåten.

Vi ser den sju år gamle Erik Holmli, som med følge har dratt opp fem småtorsk og seks sjøørreter, én på to kilo!

Vi må selvsagt ikke glemme Sølfastøya, som ble sportsfiskernes hjemmebane. Mange husker fremdeles Pukerud Vels og Drammens Sportsfiskeres store innsats for å skape en «grønn» vannlunge der.

Elva og fjorden er for lengst blitt tatt tilbake som frilufts- og rekreasjonsområde. En ny tid uten industri langs elva er begynt. Drammen er blitt et forbilde for andre og til glede for byens befolkning og forhåpentligvis for byens naboer. Nå ønsker en seg mer enn en time i Drammen! Eventyret om Dram­men har endt godt.