Spytting og banning i kirka

Bragernes er kirken i mitt hjerte, og er det for mange drammensere. Her ble jeg døpt og konfirmert, her har jeg vært i bryllup, vært fadder i barnedåper og konfirmasjoner, vært forlover i bryllup, og sittet på første rad som sørgende. Her har jeg vært på haugevis av gudstjenester, både julaften, første juledag og ved skoleavslutninger. Og så alle festgudstjenestene hver 17. mai, med mannskor og hornmusikk. Jeg har vært på påskemarkeringer med vakre pasjoner, på konserter, utstillinger og festivaler, og hadde nær sagt gud vet hva.

Og så var det alle historiene. Alt som har skjedd innenfor disse veggene og under det spissbue-formede taket. Noe som ble sagt, eller ikke sagt, eller som skulle vært tiet. Historiene er mange, noen til dels flaue og andre som aldri kan bli tilgitt.

Som den om han som satt på galleriet, og klarte å miste nøkkelknippet sitt ned på benkeraden under, med følge av et høyt og klart: «Faen!». Og så hun som sto foran alteret med sin utkårede, og da presten spurte: «Vil du ha ... og så videre ... som ved din side står til din ektemann?» så svarte hun: «Hæ?».

Jeg aner forresten ikke hvordan det gikk med han med nøklene, heller ikke den forvirrede bruden, men de glemmer nok ikke sine tabber. Heller ikke alle dem som var vitner. Men gode historier blir det jo av sånt.

Døpefonten har en spesiell historie i min familie, men la oss ta med noen fakta først; Den er hogd i marmor i 1871 i Roma, av Christopher Borch (1817-1896). Borch var født i Drammen, og det er også han som har utformet løvene på Løvebakken utenfor Stortinget, mens selve utførelsen ble faktisk gjort av straffanger – under Borchs ledelse. Døpefonten i Bragernes er utformet som engel som holder et stort skjell, og det er oppi dette skjellet hvor sølvfatet med vann blir plassert ved dåp. Engelen er formet som en barnefigur, og står inne i et lite alter, og når dåpsbarnet og faddere og foreldre og prest står ved døpefonten, kan eventuelle barn som er med, få tilskuerplass langs den lille alterringen.

Så skjedde også under undertegnedes dåp, 19. mai 1966. Min storesøster, som akkurat hadde fylt tre år, sto utenfor alterringen og kikket inn mellom «sprinklene». Og det var da det skjedde. Hun spyttet på presten! Men heldigvis ante ikke prost Gjesdahl hva som foregikk bak hans rygg. Om den oppfinnsomme treåringen faktisk traff prestekappen, er uvisst. Så også motivet for en slik handling på sin lillesøsters dåpsdag. Den syndige er i dag 55 år og husker ingenting av det tvilsomme opptrinnet. Men det er en god historie, som vi har ledd mye av.

Det har også vært andre hendelser i Bragernes som med god margin faller utenfor liturgien. Som under konfirmasjonstiden i 1980. Da var det en annen stakkars prest som fikk unngjelde. Vi løp opp på prekestolen, jeg hadde alltid lurt på hvordan man kom opp dit, under gudstjenestene var det jo sånn; vipps, og så sto presten der. Det var en smal trapp opp, og vips, så var det jeg som sto der oppe på prekestolen, med hele menigheten foran meg. Rettere sagt de andre elevene, ellers tomme benkerader. Jeg kan ikke huske om jeg talte til forsamlingen, det gjorde jeg sikkert, men opplevelsen og fornemmelsen av å stå der oppe på prekestolen i vår flotte kirke, glemmer jeg aldri. Jeg tror ikke så mange andre, som ikke er prester, har stått der. En morsom tanke, selv i voksen alder, det der. Mange av gutta skulle også prøve hvordan det var der oppe på prekestolen, og da fem stykker kappes om den trange plassen, rant begeret over: «Se til helvete å kom ned derifra!», ropte presten.

I talen til min far på hans 40-års dag i 1977, fortalte min farmor at han som liten gutt ofte var med sin mormor i kirken. De pleide å sitte på galleriet, og min far sovnet bestandig med hodet i fanget på sin kjære mormor under prekenen. En gang ble det litt humring i kirken da han våknet og sa med høy stemme; «Hvem er den mannen i den fine slåbroken, mormor?»

Min yngste datter blir mer enn gjerne med meg på konserter i kirken. En gang vi skulle høre et anerkjent ensemble spille barokkmusikk, kom jeg plutselig på at jeg burde ha forklart litt i forkant. Min datter holdt på å le seg forderva – solisten var nemlig kontratenor, og da han startet å synge ble hun mildt sagt overrasket og slet med å ta seg sammen – det er ganske spesielt at en mann synger med så lys stemme hvis man aldri har hørt det før.

En annen historie som bringer fram latter mer enn gråt, skjønt den strengt tatt burde romme mest av det siste, handler om en begravelse. En bekjent møtte opp i kirken og skulle følge en gammel kollega på dennes siste ferd. Det merkelige var at han ikke så noen kjente i benkeradene. Etter en stund forsto han hva som hadde skjedd; vedkommende i kista der fremme hadde riktignok samme navn som kollegaen, men var en totalt ukjent person. Vår venn hadde gått i feil begravelse. Men historien endte godt, for så var jo ikke kollegaen død likevel.