Skoletannlegen og fluorskylling

ELISABETH HELGELAND WOLD

Elisabeth skal til tannlegen! Jeg kjente akutt vondt i magen og svette i hendene, som egentlig satte inn idet det banket på døra til klasserommet. Det aller verste som kunne hende, det som kunne ødelegge en ellers bra skoledag hadde skjedd, og vi hadde ikke engang startet på det aller verste. Med bøyd hode måtte man reise seg fra plassen og gå gjennom klasserommet og bort til døra, mens alle de andre kunne puste lettet ut og tenke; Så var det ikke meg denne gangen. Borte ved døra sto tannlegesekretæren og ventet. Noen rømte på vei ned til damen i hvit frakk, derfor pleide tannlegesekretæren komme og hente, sånn for sikkerhets skyld. Da kostet det straks litt mer å skulle stikke av og løpe hjem.

Med blytunge skritt bar det bortover korridoren og den tomme trappegangen, hvor ekkoet av nervøse trinn gjallet i murveggene, og hvor suget i magen ble verre og verre etter hvert som døra til tannlegen nærmet seg.

Tannlegesekretæren var en voksen dame som snakket trøndersk, og for en unge som elsket dialekter og gamle damer, lindret det en del på tannlegebesøkene. Og hvis det var null hull, var det topp og omsider kunne skylle ut og stige ned fra den enorme tannlegestolen. Og følelsen man hadde, enten man hadde bora eller ikke, var fantastisk idet man gikk ut døra; et helt år til neste gang.

– Da kaijn du sett dæ i stolen her, du, så ska du få på smækka. Tannlegesekretæren var veldig hyggelig, kanskje hun prøvde å veie opp for det som skulle komme. Tannlegen var svensk og ikke spesielt munter, men hun var grei nok, og gjorde vel bare så godt hun kunne. Men uansett hvordan og hva hun gjorde, eller hva hun sa – ingen likte tannlegen. Om det var fordi hun hadde dette belastende yrket, den som påførte oss smerte, eller fordi hun kanskje ikke var like blid og hyggelig som tannlegesekretæren, er jeg ikke sikkert på. Ingen likte tannlegen, dermed basta. Bare synet av henne gjorde oss kvalme. Og om vi spiste godteri, var det henne vi fryktet da det tøt godteposer med rustne padder og salti ut av lommene våre.

Historiene var mange og redselsfulle om de forskjellige skoletannlegene, om kløyvde tunger og hull i kinnene, som gjorde stakkaren i hvit frakk til et monster, og som fremdeles vekker de verste minner fra skoledagene for mange. Spesielt de med mange hull hadde et anstrengt forhold til skoletannlegen. Jeg husker en som hadde 14.

Da vi startet på Fjellheim i femte klasse, snudde ulykken. Der møtte vi en aller tiders tannlege som ikke bare var hyggelig og munter, han fortalte de morsomste vitser og historier. Av og til var det som om vi glemte at vi faktisk satt i tannlegestolen, frykten slapp og vi kunne puste rolig. Denne tannlegen hadde skjønt det, hvordan man både er pedagog OG tannlege. Han ble en helt.

Før skolealder var jeg hos tannlegen som faren min og hans familie bestandig hadde brukt; Margrethe Kulberg Wegner. Jeg husker ikke så mye av det, og ikke var hun spesielt skummel. Men tanten min har fortalt om den gangen hun gikk til tannlegen og hadde på seg brunkrem og pudder. Tannlegen nesten lå over henne med hele overkroppen. Da behandlingen var ferdig hadde tannlegen blitt helt brun på den hvite frakken, men hun så det nok ikke før tanten min hadde gått.

Broren min ble med mamma til tannlege Paus, som hadde vært hennes families tannlege bestandig, og som også var reguleringstannlege. Paus lot som han fant penger inne i tennene til sin lille pasient, og fisket liksom ut femøringer og toøringer fra munnen hans. Broren min klarte ikke å sitte i ro, og tannlegen sa at det var som å sko en hest i vilt trav.

Av og til i barneskoleårene kom den hyggelige tannlegesekretæren, hun som snakket trøndersk, inn i klasserommet med 30 små pappkrus, en stor bøtte og et gigantisk gebiss i plast og ditto diger tannbørste, og vi hadde med tannbørste hjemmefra. Det var tid for fluorbørsting.

Taktfast og med stive armer med knekk i albuen børstet vi tenner, hele klassen. «Innsida av teinnern i overkjeven til væinstr, ein, to, tre … Bra! Så dypper vi børsten i begeret og fortsetter på utsida av tejnnern ein, to, tre!» Det hele var ganske komisk, og det var flere ganger mange av oss måtte le så fluor og spytt rant ned på gulvet. Et par av gutta i klassen drakk like godt innholdet, med påfølgende skrekkscenarioer fra medelever om at de kom til å bli kjempesyke, ja kanskje de kom til å dø!

Men alle overlevde, og etter et par år med medbrakt tannbørste, avanserte vi til skylling. Da fikk vi utdelt et beger med fluor som vi skulle holde inne i munnen i ett minutt. Men også det medførte episoder. Det var vanskelig ikke å le, der vi sto og glante på hverandre med store bollekinn fulle av fluor. Hvis man kapitulerte, sprutet alt innholdet utover egne klær og kanskje også på sidemann.

Fluor gjorde sitt inntog for alvor på 70-tallet, og det ble langt færre hull i tennene på både små og store. I dag er det for eksempel et sjeldent syn å se folk som mangler ei tann eller tre, og brune ten er tilhører fortida. Gebiss hører med til sjeldenhetene, som ellers hadde vært alminnelig for folk over 60 år på 70-tallet.

Fluorskylling er nå en daglig rutine. På vårt eget bad, alene og helt uten å le.