Par avion og La elva leve!

ELISABETH HELGELAND WOLD

Jeg småløp bestandig det siste stykket hjem fra skolen, med den samme forventningen og spenningen – har jeg fått brev i dag tro? Gleden var enorm hvis jeg fikk øye på et brev eller to der nede på bunnen med påskrift: Elisabeth Helgeland, Toppenhaugveien 6, 3000 Drammen.

Min lidenskap for brevskriving startet da vi gikk i fjerde klasse på Bragernes skole. En dag hadde lærer Kari med seg et brev fra en jente i Sverige, som ønsket seg en brevvenninne i fjerde klasse på en skole i Drammen. Vi ville naturligvis bli brevvenninne med henne alle sammen, derfor måtte loddtrekning til. Jeg trakk ikke det lengste strået, men hadde fått en idé om hvordan jeg selv kunne få meg brevvenner. Dessuten arvet jeg etter hvert svenske Anette. Hun som hadde trukket vinnerloddet likte visst ikke å skrive brev likevel. Nå hadde jeg altså én brevvenninne, som atpå til var svensk. Brevskriving hadde åpnet en ny verden for meg – jeg var solgt.

Da det var på tide med en dansk, skrev følgende: Til en jente i 4. klasse på en skole i Brande, Danmark. En liten by vi hadde besøkt samme sommer, da vi var i Legoland. Jo da, det kom etter hvert brev fra Gitte i Brande. Og alle andre jeg møtte på min vei, enten på ferier eller i bursdager, kunne risikere å få et brev med avsender meg, en ukes tid etterpå. Jeg ble brevvenn med venninners kusiner og kusiners venninner og barn til foreldres venner. Det ballet på seg, og jeg var raskt oppe i over 20 brevvenner. Jeg plukka ut en by eller et sted på kartet og skrev det samme: Til en jente på en skole i Bergen, Trondheim, Tromsø, Kristiansand, Gjøvik, Lillehammer, Sandefjord og så videre. Det var en fin måte å liksom reise rundt, kikke på kartet og tenke, jeg vil bli kjent med noen derfra, derfra og derfra! Da den store utbyggingen i Stilla-vassdraget i Alta sto på trappene, og vi så aksjoner og sivil ulydighet på TV, ville jeg selvfølgelig ha en brevvenninne fra Alta. Det ble Lene Mette fra Tverrelvdalen, som kunne rapportere som den innfødte hun var, om hvordan de som bodde der opplevde den omstridte konflikten. Vårt engasjement ble sendt per brev Drammen – Alta, og jeg fikk ferske nyheter og førstehåndsinformasjon fra min brevvenn i nord, og vi prydet konvoluttene med LA ELVA LEVE!

Pappa betalte med glede frimerkene jeg brukte, selv om det kunne ligge opp til sju brev ute på gangen samtidig. Det ble en del portosponsing, for å si det sånn. Jeg skrev et par kjappe på senga før leggetid, og kanskje jeg rakk ett før skolen. Og selvfølgelig ble det brevskriving også på ettermiddag og kveldstid. Jeg hadde innrettet brevene i et slags eske-system. Men etter hvert ble de arkivert i en søppelsekk. Av og til helte jeg alle brevene utover gulvet, og myste litt på dem, slik at det så ut som de var uåpnet – hvilket syn! Selv om jeg visste de var åpnet og lest, gjorde det meg lykkelig.

Brevpost sto alltid på ønskelista til jul og bursdag, og var bestandig det første jeg pakket ned i bagen når jeg skulle på tur eller på hytta. (Til dere som er født etter 1990: Brevpost var en perm i papp med konvolutter lagt inne i en folder og en skriveblokk festet på. De var utformet og designet etter målgruppe; fargerike, festlige for de unge og tidløse formelle for voksne, gjerne eggeskallfarget, med grått konvoluttfôr). Brevet jeg sendte til skøytefantom Eric Heiden var skrevet på knall gult ark, og matchende konvolutt med dekor grønne kløverblader i fôret. Jeg burde nok brukt luftpost, siden brevet skulle reise helt til USA, men den gule brevposten var så mye finere, og vi snakker tross alt Eric Heiden. Jeg hadde alltid flere forskjellige brevposter å velge blant, men jeg likte best de nøytrale, hvis vi ser bort fra Heidens knallgule, så kunne jeg heller tegne og dekorere selv. Arkene uten linjer passet også best. Håndskrift uten linjer var penest.

Tynne, tynne ark som pappa brukte i skrivemaskinen, tok etter hvert over for den mer eller mindre festlige brevposten. Det tynne papiret egnet seg godt når brevene skulle sendes par avion – ut i verden. (Wikipedia; Luftpost, engelsk Air Mail, fransk Par Avion, er post som blir transportert med fly, og mer spesifikt, posttjeneste med fly som er merket og solgt på grunnlag av å være luftbårne. Det kommer vanligvis raskere enn overflatepost, det koster også litt mer).

Selv om jeg hadde ferie fra skolen, lot jeg ikke være å skrive. Det var jo en slags fritidssyssel nummer én. Elisabeth Helgeland, Vallekjær, 3145 Tjøme. Mine svenske og danske brevvenner klødde seg i hodet, var virkelig adressen så kort og enkel? En av de fastboende naboene på hytta hadde en gang fått et brev hvor det sto: Nilsen, Vallekjær, Norge. Etter den episoden het han Nilsen-Norge for all ettertid. Posten var fantastiske til å finne fram. Et av budene hjemme på Toppenhaug fant også alltid fram. Ikke nok med dét, han tok seg bestandig god tid til å lese postkortene han delte ut på de forskjellige adressene. Han brukte nok lang tid på ruta om sommeren, prospektkortenes tid. (Wikipedia: Prospektkort, et postkort med en illustrasjon/et fotografi på den ene siden).

Iveren etter å få nye brevvenner roet seg etter hvert som tenårene suste av gårde. Da vi nådde tidlig voksen alder, var det kun nære venninner som hadde flytta utenlands som ikke lenger slapp unna mine brev. Ingen av oss har dessverre spart på korrespondansen. Eller skal vi si heldigvis. Den siste som bodde utenlands, kom hjem i voksen alder med bil, barn og bikkje, og telefonen hadde vært brukt i stedet for penn og papir de siste årene. Ny teknologi gjorde sitt inntog og til hun som bodde i New York sendte jeg telefaks. Det var jo en slags brevskriving, men uten frimerke og par avion. Riktignok var det noen nervepirrende minutter å stå der ved faksen, når bortimot 20 ark om siste helgs oppdateringer skulle gå igjennom faksmaskinen. Det tok sin tid.

Det ble nok noen tusen brev i min mest hektiske brev-skrive-periode. Rart å tenke på, at min signatur kanskje fremdeles ligger der ute. I Danmark eller i Alta eller et annet sted, på et gulnet ark, i en konvolutt, i en eske eller en søppelsekk. Hvis jeg en sjelden gang finner et brev i vår postkasse, med stempel og frimerke, får jeg fremdeles samme lykkefølelse som på slutten av 70-tallet, og det fremkaller noen av de beste minnene fra unge år.