Av Anders Røren, spaltist i Dagsavisen Fremtiden
Det var i den tid da jeg bodde på Åssiden, hadde barnehageplass i Mjøndalen og jobbet i Oslo. Kall den gjerne en hommage til småbarnsforeldre til alle tider. Og barnehageansatte.
Selv om dette hendte en februarmorgen for over femten år siden, husker jeg det som om det var i forfjor. Premisset for denne morgenen var at kona var bortreist, jeg skulle levere i barnehagen, og jeg hadde et svært viktig møte på jobben klokka ni. Ja, jeg spilte kanskje kort med skjebnen her, og hun hadde nok fått utdelt noen flere trumf enn meg, men med en god taktikk burde vel dette kunne gå.
Jeg står opp grytidlig og legger opp en stram tidsplan; kaffetrakter mens jeg dusjer, og vekking på barnerommet mens jeg koker frokostgrøt. Da jeg skal sette på tidtakeren på komfyren, så jeg ikke skal glemme grøten, knekker en skrue, så hele klokkepanelet faller inn i komfyrfronten. Vel, ikke noe problem, jeg får bare huske tida. Ned for vinterpåkledning. Hva var dagens aktiviteter i barnehagen igjen? Hvor mange lag er påkrevd? Og hvor ligger ulltøyet?
LES INTERVJU MED SPALTIST ANDERS RØREN: – Redd for bare å bli styrt av feeden
Endelig påkledd bærer det opp igjen for å spise litt svidd grøt. «Det smaker jart!» surtres det, nesten på gråten. «Svidd mat gir god sangstemme!» roper jeg, idet jeg er nede for å ta på meg slips. Nistesmøring og tannpuss går unna, og alle lagene med yttertøy kommer på i en fei, og utrolig nok er det ingen gråt ennå. Det er fortsatt godt med tid, så jeg tar med meg søpla, og en banan i lomma til meg selv. Jeg har kontroll. Dette går som smurt.
Ute har værgudene glasert hele byen med underkjølt februar-regn. Jeg må sette fra meg søpla, og bære sønnen forsiktig ned den bratte trappa fra utgangsdøra. Skøyter meg så opp igjen etter posene, men på det nederste trinnet på vei ned igjen går det for fort. Jeg mister bokstavelig talt fotfestet og går på ryggen. I samme slengen legger jeg sønnen min, som står pent og venter nedenfor trappen, langflat med det som ikke kan kalles noe annet enn en grisetakling. Direkte rødt kort! Vinnie Jones ville vært stolt.
Med klissvåt bukse blir det en intensiv trøsterunde, men heldigvis er gutten polstret med fullt sett vinterklær, og han roer seg stort sett mens jeg bærer ham ned til garasjen. Opp igjen til trappa for å rydde de to søppelposene som selvfølgelig røyk i fallet og spredte innholdet sitt fint utover den klissvåte bakken. Dette går bra, det er ennå tid, tenker jeg fortsatt, idet jeg lister meg på forsiktige museskritt tilbake ned mot bilen, med søppel i armene.
LES OGSÅ: Organiserer chartertogreiser fra Drammen
«Jeg må bæsje!», gråter guttungen. Nå er det virkelig vanskelig å beholde roen. Med påtatt smil småjogger vi opp skøytebanen til huset, røsker av lag på lag på lag med klær og får plassert junior på skåla. Imens benytter jeg tida til å fikse klokka på komfyren. Det er trangt for fingrene å få pirket denne ut, og klokka på komfyren viser seg å være koblet til strøm der inne et sted. Da velger Fru Fortuna selvfølgelig å spille ut trumfesset, og setter fast fingeren min, samtidig som spenningen bokstavelig talt setter inn. Ett sekund, to sekunder, tre sekunder – endelig fri, men så vondt det gjør! Far ligger og skriker på gulvet i smerte. Sønn griner i forskrekkelse på do.
Med skjelvende hender blir alle lag med klær tredd på igjen, og jeg tar meg akkurat tid til å skifte den klissvåte buksa. Deretter går turen ned til bilen nesten utmerket, kun med et lite knefall for å gjøre også den buksa litt våt. Utrolig nok starter bilen også, og det er bare å spinne av gårde. Som de fleste vet så har underkjølt regn en tendens til å redusere hastigheten på trafikken, og på vei mot Mjøndalen ville det denne dagen helt klart gått fortere med sparkstøtting. Baklengs.
På dette tidspunktet er jeg full av stress, men hva møter meg når vi endelig kommer fram til barnehagen? Der står hun, favoritten til sønnen min, ved porten og smiler, og hun tar oss imot med åpne armer.
Jeg er sikker på at hun har stått der og ventet på akkurat oss, og at hun ser den våte buksa mi og hvor herja jeg føler meg. I alle fall føles det sånn. Og hun gir gutten en god klem, og han smiler og er glad, og hun smiler. Og jeg kunne også gjerne tenke meg en god klem der jeg også står med en klump i halsen og smiler takknemlig. Tross alt, dette er viktigst.
LES OGSÅ: Drammensalpinist bruker sparepengene for å satse
I bilen til Oslo møter jeg køen på Liertoppen. Underkjølt regn. Siste håp om å rekke møtet svinner hen, og det er egentlig deilig å kjenne resignasjonen vaske bort stresset i kroppen. Dette blir en lang tur. Det er bare å ringe og si ifra at jeg ikke rekker møtet.
Og der i jakkelomma ligger telefonen og bader i en klissete, most banan.