På tokt med sjøspeiderne

AV ELISABETH HELGELAND WOLD

Somrene på 1970-tallet betydde sjøspeiderleier for mange barn og unge i Drammen. Og synonymt med speideren var selvfølgelig også galeasen Christiane. Med den seilte de på tokt ut Drammensfjorden og besøkte farvann, øyer, holmer og steder andre bare kunne drømme om. Hos oss var det søster som var sjøspeider.

Vi fulgte henne over til Tollbukaia der hun skulle møte alle de andre speiderne før speiderleier. De hadde pakket i ordentlig skipssekk og hadde på de marineblå genserne med knapper, rød tykk tråd og grønt tørkle i halsen. De linet opp, guttene på den ene siden og jentene på den andre. På med redningsvester, oransje Helly Hansen, før tida omsider var inne til å ta farvel til mor og far og søsken, bære den tunge skipssekken om bord og vinke. Seilasen kunne starte.

Det var vemodig og litt rart å se storesøstera dra utover fjorden, men vi var flere yngre søsken som sto igjen på brygga på Tollbukaia og vinket, dessuten skulle jo vi andre i familien på hytta. Og selv om min søster var på speiderleir, tror jeg hun husker veldig godt at viandre var på hytta akkurat den sommeren.

For mens vi var der skulle Christiane, med alle speiderne om bord, passere Tjøme og Mågerø, en kort båttur unna hytta, og da så mutter'n sitt snitt til å få med lillebror og undertegnede ut i båten. Hun gasset på for å nå igjen Christiane på Mågerøflaket. Vi var fulle av forventning utover i ganske høy sjø, og selvfølgelig henrykt da vi tok igjen Christiane og alle speiderne. Muttern vinket og ropte ut med høy røst: «HALLOOO, CECILIE!!!»

Den samme historien fortalt fra søster: De satt under dekk da Christiane plutselig sakket farten, og speiderne gikk opp for å se hva det var. Og der så de en oransje jolle med en hylende dame og to barn om bord, som vinket og hoiet og kjørte rundt og rundt Christiane. Min søster gikk bare rolig tilbake under dekk, hun kjente oss ikke. Ikke akkurat da i alle fall.

Speiderne var glad i Christiane, og seilte mange morsomme og flotte turer. Men det var nok ikke alt som var like gøy. Som doen under dekk. En slags stor bøtteanordning, som ble nokså full etter hvert. I dårlig vær måtte man passe på å følge sjøens rytme mens man satt der, så det ikke skvulpet over.

På toktene med Christiane var det kanskje de verste, de kaldeste, de våteste eller de farligste opplevelsene som gjorde sterkest inntrykk. Som da de på natta måtte rore sluppene som hang på slep etter Christiane – det var strengt forbudt å sovne på vakt! Men en av sjøspeiderne som var på rorvakt, jublet over sitt påfunn, hun hadde laget seg sin egen lille autopilot ved å binde tråden i soveposen til rorpinnen, slik at hun kunne sove litt. Etter en stund bråvåknet hun av en lyskaster midt i ansiktet og fullt kaos – autopiloten hadde sviktet. Knuten hadde gått opp og roret hadde styrt sin egen vei, og de krasjet inn i en av de andre sluppene, og det førte igjen til at en av speidergutta, som akkurat da slo lens, holdt på å falle over ripa på Christiane.

Byssevaktene var heller ikke bestandig populære. Det var alltid om å gjøre å spare på ferskvannet om bord, og da spagetti sto på menyen gikk det naturlig nok mye vann med til kokingen. Men en av speiderne kom på den geniale ideen om at vann pluss salt er lik saltvann, så da brukte de sjøvann til spagetti-kokingen. Men det smakte alt annet enn godt og skuffelsen var stor blant de unge speiderne, spagetti var jo vanligvis en sikker vinner.

En annen byssehistorie var den om de to som fikk ansvaret for å koke risengrynsgrøt. Men å stå stille å røre i den gryta var ikke særlig morsomt. Da grøten omsider var ferdig, hadde den brent seg fast med et tykt lag i bunnen, så det nesten ikke var grøt igjen til å spise. Oppvasken den kvelden ble gjort med varmt vann, Zalo og øks!

Når man var sjøspeiderne på Christiane fulgte det selvfølgelig med en del regler. Det var ikke lov å ha med godteri tilbake om bord hvis de hadde vært i land. Men mange blåste i det, og metodene og oppfinnsomheten for å bryte loven var kreativ blant enkelte. Et par av de litt større speidere som prøvde seg ble tatt og vaktene tok av dem sko og sokker, og forundringen blant speiderkolleger var stor: Godteri-smuglerne hadde snurret Jucyfruit-tyggis rundt tærne! Det er nesten så de burde fått premie for kreativ, løsningsorientering istedenfor buksevann.

Vi fikk besøke speiderne på leir også. Da de lå på Christianeholmen i Grimestadbukta, tok vi båten ut. Men denne gangen vedkjente søster seg oss. For nå var fatter med, og han var båtmann og captain uten sidestykke. Og da satset hun vel på at det ikke var noen som kjente igjen den oransje jolla fra strabasene på Mågerøflaket noen dager tidligere.